Mönnichhoven-marsjen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Mönnichhoven-marsjen var en marsj gjennom Stjørdalen til Sverige av et regiment på mellom åtte hundre og tusen mann i juli til august 1612. Marsjen ble ledet av en flamsk oberst og er i motsetning til Skottetoget ikke husket i ettertiden.

Bakgrunnen[rediger | rediger kilde]

Da den svenske konge Karl IX i høsten 1611 hadde lidd nederlag ved Kalmar overfor en mindre, men mer krigsvant dansk hær, som hadde et sterkt innslag av leiesoldater, ønsket han seg nye leietropper i egen tjeneste. En flamlender som var i svensk tjeneste som spesialist i beleiringskrig, oberst Johan van Mönnichhoven, fikk i oppdrag å reise til hjemlandet for å verve leiesoldater. Generalstatene som nå utgjorde Nederland hadde i 1609 inngått våpenstillstand med Spania og hadde derfor store mengder leiesoldater som de ikke kunne demobilisere av redsel for banditteri og ukontrollert vold. Til tross for forbudet mot å avgi leietropper til Sverige for strid mot Christian IV under Kalmarkrigen hadde Generalstatene interesse av å kvitte seg med de belastende leietropper og tillot dermed svensk verving.

I juni 1612 kunne Mönnichhoven mønstre et regiment på ca. 1200 mann som var vervet av svenske agenter og ført til Amsterdam der fire armerte skip ble utrustet og forberedt for reisen til Älvsborg. Allerede i november 1611 la den nye konge Gustav II Adolf planer om å verve 3000 leiesoldater og la dem overføres til Sverige. Planen om sommeren var å samle de tre separate leietroppeavdelinger hver på tusen mann på deres medbrakte skip ved Shetland for et utfall mot Norge. Den tidlige planen om å få disse skipene til Älvsborg måtte kanselleres da Älvsborg ble blokkert av en dansk-norsk eskadre på syv skip under Jørgen Daa i april 1612.

Værforholdene i Nordsjøen var dårlige den sommeren, og skipene kunne ikke sette kurs nordover fra Amsterdam før i midten av juli. Det var sterk vestavind så å krysse seg nordvestover var ikke enkelt, det var god bør som gjorde at de fire armerte skutene kom seg fort framover. Mönnichhoven kom ikke til møtestedet utenfor Shetland, fortsatt videre mot Trondheimsfjorden og mistet en skute som kom bort fra de andre under reisen.

Christian IV var allerede underrettet om vervingen og om disse fire skutene. Han beordret Jørgen Daa ut med tre krigsskip den 3. juni. Daa skulle med krigsskipene krysset mellom Norge og Jylland, men ikke langs norskekysten. Muligens hersket det en misforståelse om hvor Mönnichhoven hadde tenkt seg, men vestavinden kan ha vært viktig for å forhindre den mindre eskadren på Nordsjøen å fortsette vestover.

Mönnichhoven-marsjen[rediger | rediger kilde]

Ved midten av juli 1612 kom Mönnichhoven inn til ValderhaugSunnmøre hvor han kom over et skotsk og et dansk handelsfartøy, erobret dem og satte en del av troppene ombord på disse. Noen nordlandsjekter som kom gjennom leia ved Valderhaug ble oppbrakt og plyndret av nederlenderne for å supplementere deres proviant som det var dårlig av fra før. Den lange ventetiden hadde tæret for mye på provianten. Etter å ha herjet på land på Valderhaug styrte han til havs igjen og holdt nordover.

Natt til søndag den 19. juli kom de fem skipene inn Trondheimsfjorden med sterk vestlig vind, og kom som en ubehagelig overraskelse på beboerne midt under høymessen i Trondheim. Mönnichhoven har hatt til hensikt på å angripe og plyndre havnebyen, men kom først ved kveldstid til munningen av Nidelva. Da hadde borgerne klart å få folk under våpen og å ta fram kanonene. Da de nederlandske leietroppene på skipene hadde gjort seg klar for angrep, ble de lagt under ild fra landbatterier i byen. En artillerikamp tok seg opp og fortsatte gjennom natten, men de landbaserte kanoner var mer treffsikkre, og traff skipene flere ganger.

Om mandag den 20. juli så trondheimerne til deres lettelse at de fem skipene lettet anker og seilte videre innover fjorden. Mönnichhoven kunne ikke angripe en by som forsvarte seg så godt, og kunne heller ikke våge å sløse mer tid av frykt for sterk organisert motstand. Han satte troppene i land på nordsiden av Stjørdalsfjorden, trolig i Vikan, og tok fire stjørdalinger til fange og tvang disse til å være veivisere.

Lensherre Steen Bille fikk raskt organisert de sprede styrkene og sendte Anders Ørum og Arlid Olsen østover Gjevingsåsen med noen ryttere, knekter og en del bondesoldater. Disse skulle se hvor de fremmede gjorde landgang. Da det skotske og det danske handelsfartøyet kom til Trondheim etter å ha blitt sluppet fri, forstod Bille at det var en marsj til Sverige fremfor et angrep på Trondheim. Fra Verdalen kom kaptein Frederick Nahen med 300 bønder til hest. I mellomtiden ble 225 mann sendt på et handelsfartøy fra Kolding til landgangsstedet. Hva som hendte med de tre nederlandske skipene, som trolig var hyret, er ikke kjent, men de kan ha dratt vekk uten strid.

Mönnichhoven rykket østover gjennom Stjørdalen med ca. 600 musketerer og 150–200 pikener foruten trenet, kom seg fram til gårdene Kil og Einang der han slo leir for natten til den 21. juli. I mellomtiden hadde de norske styrkene på mellom fem hundre og tusen mann under kapteinene Nahen og Christoffer Haar kommet fram. Et nattlig sammenstøt begynte, for Mönnichhoven hadde forskanset seg og dessuten hadde krigsvante og erfarne leiesoldater med musketter til å avverge ethvert angrep. Trønderne kunne ikke gå til angrep siden de var raskt sammensatt på kort varsel, istedenfor gikk de opp i terrenget. Derfra skjøt de med sine flintbøsser ned på nederlenderne som svarte med de mer effektive muskettene som kunne skyte mye lengre.

Om morgenen brøt Mönnichhoven opp og fortsatte opp gjennom dalen der de plyndret og herjet, og etterlot tilsammen 13 hele og halve gårder i aske. Men marsjen gjennom Stjørdalen og over Jemtland var hard, for man hadde med seg et tren og mye utstyr som måtte dras over ufremkommelig fjellterreng. De norske styrkene som på avstand fulgte etter, fant en god del våpen, rustninger og flere døde. Terrenget var så uvanlig for nederlenderne at marsjen ble svært vanskelig i juli til august.

31. august 1612 var Mönnichhovens regiment på ca. 700 til 800 mann i Stockholm der de ble viktig for forsvaret av byen mot et angrep av Christian IV.

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

Marsjen gjennom Stjørdalen ble delvis glemt i ettertiden og trukket fram som et eksempel på forfallet i det norske forsvaret i begynnelsen av 1600-tallet.

Men ekspedisjonen under ledelse av van Mönnichhoven hadde støtt på lett motstand som var mer et resultat av overraskelse fremfor overlegen stridskapasitet, for beredskapen hos det lokale forsvaret i Trøndelag var meget god. Sammentrekningen av bøndene over store avstander fungerte så raskt at det bare tok få timer i en eneste dag. Dessuten var Trondheim forsvart med sterk nok styrke til å forhindre et angrep fra sjøsiden til tross for at angrepet kom totalt overraskende. Overrumplingen gjorde at bondesoldatene ikke var godt organisert, de var dårlig rustet og hadde verken proviant eller utstyr for lengre operasjoner, den 21. juli 1612. Trønderne var ikke i stand til å ta opp kampen eller å følge etter leiesoldatene som en organiserte styrke. I virkeligheten hadde ikke forsvaret av Trøndelag vært feilslått eller for dårlig, men sjøforsvaret var dårlig skikket av ledelsen i den dansk-norske orlogsflåten.

Jørgen Daa hadde ikke vært i stand til å oppsnappe verken skip eller kaperbåt på Nordsjøen. Under hele Kalmarkrigen hadde orlogsflåten ikke avsett nok skip til beskyttelse av norskekysten eller skipsleia over Nordsjøen. Christian IV hadde i begynnelsen flere skip som foretok undersøkelse av alle skip langs norskekysten og Jylland, men det kom sterke protester fra Nederland. I mai 1612 var kongen nødt til å tilbakekalle alle orlogsfartøyer og kaperbåter fra Nordsjøen. Hvis Mönnichhoven seilte under nederlandsk flagg kan det ha vært grunnen til at han kom seg videre nordover.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Niels M. Probst Den Danske Flådes Historie 1588–1660 Christian 4.s flåde 1996 ISBN 87-00-28586-2