Märklin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gebr. Märklin & Cie. GmbH
Org.formAndelsselskap (GmbH)
BransjeLeketøyindustri, elektronikkindustri, fritidsnæring
Etablert1859
MorselskapSimba Dickie Group (2013–)[1]
DatterselskapGAMA Toys
Trix
Lehmann-Groß-Bahn
Eierandel iLehmann-Groß-Bahn
Trix
GAMA Toys
HovedkontorGöppingen (Tyskland)
LandTyskland
Produkt(er)modellbil
modelljernbane
metal toy construction set
sporbilbane
model steam engine
Grunnlegger(e)Theodor Friedrich Wilhelm Märklin, Carolina Märklin
Omsetning112 000 000 euro (2019)
Nettstedwww.maerklin.de (de)

Märklin (Gebr. Märklin & Cie GmbH) er en tysk leketøysprodusent som ble grunnlagt i 1859. Hovedkontoret ligger i Göppingen. Opprinnelig laget bedriften tilbehør til dukkehus, men er i dag mest kjent som produsent av modelljernbaner.[trenger referanse]

Tre ulike modelljernbanesystemer selges under Märklin varemerket. Spor 1 med 1:32 skala, H0 med 1:87 skala er den mest populære typen og Z med 1:220 skala. Märklin Z-skala ble i en periode solgt under varemerket Mini-club, men denne benevnelsen falt bort etter 2005.

Bokstaven Z ble valgt til lanseringen i 1972 som den siste i alfabetet for å markere at dette var det desidert minste modelljernbanesystemet.

I 2024 leverer Märklin modelltog under merkene TRIX og LGB i tillegg til eget merke. Märklin leverer også digitale tog og tilbehør.

Modelljernbanesystemer[rediger | rediger kilde]

Størrelser og sporvidder for normalspor (NEM):[2]

Type Z N TT H0 S 0 I (1) II (2) III (3)
Sporvidde

mm

6,5 9 12 16,5 22,5 32 45 64 89
Skala 1:220 1:160 1:120 1:87 1:64 1:45 1:32 1:22,5 1:16

Firmaet[rediger | rediger kilde]

Märklin konstruksjonssett
Märklin karusell
Et modelljernbaneanlegg bygget av Märklin.
Märklin H0 "Krokodille", 1959
I katalogen for 1965 - 1966 presenterte Märklin for første gang en lokomotivmodell med norsk forbilde.
Fra venstre: gammel M-skinne (1936–1946), M-skinne (1952–1956), M-skinne (1956–2000), K-skinne og C-skinne
Märklin skinneskjøt
Märklin transformator, primærspole 220V - sekundærspole 30VA
Märklin Central Station 2
Railz Miniworld

Selskapet ble grunnlagt i 1859 av Theodor Friedrich Wilhelm Märklin (1817–1866). Han var gift med Caroline Hettich (1826–1893) og de hadde fire barn. I sitt verksted produserte han blikkplate varer, inkludert dukkehus og dukkekjøkken. Kona tok over salget ved å reise gjennom Sør-Tyskland, Østerrike og Sveits på en salgstur. Hun var en av de første kvinnelige salgsrepresentantene og hadde gode organisatoriske ferdigheter og et godt salgstalent. Fra 1866, etter at selskapets grunnlegger døde i en ulykke, fortsatte hans enke å drive selskapet. Hennes nye ektemann og hennes voksne sønner virket ikke interessert i familiebedriften. Først etter at den andre mannen hennes døde på 1880-tallet, overtok sønnene Eugen og Carl Märklin i 1888 ledelsen av selskapet, som i gikk under navnet Gebr. Märklin. Produktutvalget på den tiden omfattet dukkekjøkken, vogner av alle slag, modell-skip, karuseller og modelltog, som ikke gikk på skinner men på gulvet. Senere omfattet produktspekteret i tillegg til tog 90 forskjellige dampmaskin modeller, biler, fly, snurrebasser og konstruksjonssett i metall.

Märklin kjøpte opp leketøysprodusenten Ludwig Lutz i Ellwangen i 1891. Med årene ble modelljernbaner Märklins viktigste produkt og i 1935 kom Fritz Märklin inn i ledelsen.

Under andre verdenskrig produserte Märklin blant annet mekaniske detonatorer for landminer.

I 1963 kjøpte Märklin produsenten Hamo fra Nürnberg og i 1997 overtok selskapet også konkurrenten TRIX fra Nürnberg.

Natt til 18. januar 2005 ble det brutt inn i selskapets Märklin-museum. Det ble stjålet materiell fra det historiske spor 1, alle utstilte lokomotiver og vogner fra spor 0, skipsmodeller produsert før 1910, samt dampmaskiner og uerstattelige prototyper fra spor 00. Museets eldste kjøretøy, det første lokomotivet fra 1891, ble også stjålet. Etter at saken ble oppklart i mars 2005, ble utstillingene gjenåpnet i mai.

I 2006 etter flere år med fallende salg og til slutt til og med tap, ble Gebr. Märklin GmbH solgt til den britiske finansgruppen Kingsbridge Capital, et datterselskap av den østerrikske Hardt Group. De nye aksjonærene så vekstpotensial på grunn av merkevarens popularitet, spesielt blant samlere. På mellomlang sikt var målet å renovere og selge eiendommen videre. I 2007 overtok Märklin det insolvente selskapet Ernst Paul Lehmann Patentwerk OHG, som produsente Lehmann-Groß-Bahn og senere ble selskapet Hübner Feinwerktechnik GmbH integrert i Märklin-konsernet. Alt verktøy samt ferdigvare- og reservedelslager gikk til Märklin. Leveringen av reservedeler og reparasjonstjenesten vil fortsette fra Göppingen.[3][4]

Märklin gikk konkurs 4. februar 2009, men man klarte å redde firmaet. Til tross for konkursen ble Märklin selskapets 150-årsjubileum den 19. og 20. september 2009 markert med rundt 45 000 besøkende. Totalt 40 millioner euro var brukt på konsulent honorar de siste 3 årene før konkursen og de måtte reduserer antall arbeidsplasser med rundt 400.[5][6]

Modelljernbane[rediger | rediger kilde]

Leketog[rediger | rediger kilde]

Märklin kjøpte opp leketøysprodusenten Ludwig Lutz i Ellwangen i 1891, og begynte å selge leketøystog produsert av Lutz i førjulstiden i 1891. På vårmessen i Leipzig 1892 presenterte brødrene Märklin en åttetallsbane og et opptrekkbart leketog, med sporvidde 1. Dermed startet den globale suksessen med leketoget og deretter modelltoget. Samme år dukket også leketog i sporvidde 1, sporvidde 2 og sporvidde 3 med lokomotiver, vogner, buede og rette skinner, samt sporveksler og kryssinger i Märklin-katalogen. I 1893 inkluderte Märklin-katalog også leketog for sporvidde 0.[7][8]

Modelltog med 20 V vekselstrøm[rediger | rediger kilde]

Fra 1926 og utover ble elektriske toget med 20 V vekselstrøm introdusert, opptrekkbare leketog hadde kort drift men nå fikk togene kontinuerlig drift. Frem til 1929 var fargene svarte og messing, men nå kom også andre farger. På vårmessen i Leipzig ble størrelsen 00 (H0), under merkenavnet TRIX Express vist frem. 00 (H0) var kun halvparten av størrelsen til tidligere modeller og egnet seg derfor til å bli brukt på et bord isteden for på gulvet. I årene frem til starten av andre verdenskrig utviklet TRIX og Märklin en rekke tekniske nyvinninger som økte funksjonaliteten og gjorde at 00 (H0) erobre det meste av modelljernbane markedet. Det lille plassbehovet og de relativt lave kostnadene sørget for at modelltog nå kunne kjøpes av en større andel av befolkningen.[2]

Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Størrelsesbetegnelsen 00 med 1:87-skalaen ble endret i 1950 til "Half-Zero", med forkortelsen H0, som fortsatt brukes i dag. På grunn av den raske økningen i salget av modelljernbaner på 1950- og 1960-tallet, ble Märklin en av verdens største leverandører innen denne bransjen.

"Swiss Crocodile" kom på markedet i 1959 og ble et av Märklin sine mest karakteristiske lokomotiver.

I 1969 kom den tradisjonelle størrelsen fra 1891, type 1, tilbake i Märklin-katalogen. Et DB Class 80 damplokomotiv og et disellokomotiv trakk de første person- og godsvognene av denne gamle sporstørrelsen i stuer og hager. Fra 1978 og utover kom flere mer forseggjorte designer av lokomotiver og vogner.

I 1972 ble den størrelsen Z i en skala på 1:220, kalt "Mini-Club", presentert som en nyhet på Nürnberg Toy Fair. Frem til 2007 var dette den minste serieproduserte modelljernbanen.

Fra 1984 ble digital flertogskontroll tilbudt for H0 og Spor 1. Opptil 80 lokomotiver kan styres uavhengig i en krets ved hjelp av opptil 256 brytere eller signaler. Datamaskiner kan nå ta over visse kontrolloppgaver med Märklin kontrollsystem.

Størrelser[rediger | rediger kilde]

Spor 1[rediger | rediger kilde]

Märklin har siden 1969 produsert modeller med sporvidde 1. I utgangspunktet var det ment som et rent plastleketog, men fra 1978 og utover ble det utvidet til et profesjonelt modelltog. Overtakelsen av Hübner-selskapet i 2007 resulterte i en betydelig utvidelse av det profesjonelle sortimentet.

Spor 0[rediger | rediger kilde]

Mellom 1893 og 1954 ble det produsert blikktog og tilbehør i Göppingen og spor 0 var den dominerende størrelsen på modelljernbaner fra 1895 til midten av 1900-tallet. De første modellene var abstrakte kopier av ekte modeller. På 1920-tallet økte detaljnivået i modellene. Produksjonen av spor 0 stoppet i 1954.

H0[rediger | rediger kilde]

Det er størrelsen H0 i skala 1:87 som står for den største andelen av sortiment og salg. Märklin introduserte H0 i 1935 omtrent et halvt år etter Trix, H0 er nå den mest utbredte i verden. Frem til 1951 ble sporvidden betegnet 00 i Märklin-katalogene.

Utvalget av rullende materiell omfatter et bredt utvalg av modeller, hovedsakelig basert på modeller fra Tyskland, Østerrike, Sveits og Benelux landene. Disse landene representerer også de viktigste salgsmarkedene for Märklin. Det finnes også noen modeller basert på modeller fra USA, Danmark, Sverige og Italia, og også noen enkelttilfeller fra andre europeiske land som Norge.

Z[rediger | rediger kilde]

I 1972 introduserte selskapet verdens minste serieproduserte modelljernbanen, Z i skala 1:220, under merkenavnet miniklubb. I 2007 ble imidlertid denne rekorden slått av den japanske produsenten KK Eishindo med T-måleren i skala 1:450.

3-skinnesystemet (2-skinnsystem med senterleder)[rediger | rediger kilde]

Det har vært brukt mange forskjellige navn for å skjelne de to systemene som brukes til modelltog fra hverandre. Märklinsystemet, vekselstrøm, AC, 3-rail, 3R, 3RAC, 3-leder, 3L, 2-skinnsystem med senterleder eller 3-skinnesystemet er navn på systemet Märklin bruker. (Det andre systemet er likestrøm, DC, 2-skinnesystemet, 2-rail, 2R, 2RDC, 2-leder eller 2L).

Märklin bruker et sporsystem der punktkontakter (opprinnelig en kontinuerlig midtskinne) er innebygd i midten av skinnen. Strømmen overføres fra denne isolerte senterlederen via den karakteristiske sleperen på undersiden av lokomotivene. Begge skinnene er elektrisk koblet og danner en felles leder (nøytralleder). For å bytte kjøreretning, trenger de analoge Märklin AC-lokomotivene en måte å skape en retningsendring ved å snu polariteten til motoren. Til dette formålet brukes en elektrisk motor som har en statorvikling med to spoler som er viklet i motsatte retninger. Spolene styres vekselvis via et elektromagnetisk relé. Dette reléet, med det tekniske begrepet impulsbryter, også kalt en vekselbryter, reagerer på en kort 24 volts overspenningspuls fra den drivende transformatoren.[9]

Digitale modelltog[rediger | rediger kilde]

Märklin Digital[rediger | rediger kilde]

I 1984 var selskapet en av de første modelljernbaneprodusentene som introduserte et digitalt system, Märklin digitalsystem (Motorola-format), hvor opptil 80 lokomotiver kan styres uavhengig av hverandre, hvor hvert lokomotiv får en bestemt adresse.

Et digitalt system for H0 3-skinnesystemet som Märklin tilbød på Hamo, kort tid etter introduksjonen av det digitale AC-systemet, ble etter noen år trukket fra markedet på grunn av feil.

Märklin Delta[rediger | rediger kilde]

Fra 1992 ble Märklin Delta-systemet tilbudt som et rimelig flertogssystem for opptil fire, og senere fem, lokomotiver for nybegynnere. Det var en enkel versjon av Märklin digitalsystem. Lokomotiver utstyrt med Delta kan imidlertid også kjøres i det store digitale systemet, med 15 forskjellige adresser tilgjengelig med Delta-dekoderen. Når "Märklin Systems" kom på markedet ble produksjonen av disse systemene avviklet.

Märklin Systems[rediger | rediger kilde]

Märklin Systems har eksistert siden 2004 og er kompatibel med det tidligere Märklin Digital-systemet.

Systemets har flere nyvinninger som en inkludert nye kontrollenheter som støtter toveiskommunikasjon, noe som gjør at man unngår adresserings konflikter. Det er et display hvor lokomotivene omtales med navn. De tilbyr nå opptil 16 funksjoner isteden for før maksimalt fem. Antall fartstrinn ble utvidet fra 14 til 128, og antall lokomotiv-adresser fra 80 til over 16.000. De benytter nå DCC i stedet for Motorola-formatet.

Merkenavn på modelltog[rediger | rediger kilde]

Märklin-gruppen bruker egne merkenavn for enkelte markeder. Noen av disse er tidligere selvstendige selskaper, noen er navn opprettet spesielt for dette formålet.

HAMO[rediger | rediger kilde]

Merkenavnet "Hamo" kom fra et Nürnberg-selskap som Märklin kjøpte opp i 1963. I 1966 presenterte Märklin likestrømslokomotiv under navnet HAMO. Modifikasjonene til modellene var så minimale som teknisk mulig, noe som gjorde det lettere å konvertere dem til et vekselstrøm-lokomotiv. Men lokomotivene fikk et dårlig rykte blant likestrøm jernbaneentusiastene, ofte fordi lokomotivene hadde for få hjul til å overføre strømmen.

På midten av 1990-tallet ble det introdusert et eget HAMO digitalt system. Etter oppkjøpet av Trix i 1997 er ikke lenger HAMO-merkenavnet blitt brukt.

ANTEX[rediger | rediger kilde]

Märklin solgte togsett under merkenavnet "ANTEX" i Nederland og Belgia fra 1964 til 1968. I tillegg til en transformator og en oval bane, inneholdt pakkene et damplokomotiv (basert på Märklin 3029 eller Primex 3020) i enkel utførelse og to tømmervogner. Man kunne utvide sin ANTEX-bane med Märklin produkter.

Primex[rediger | rediger kilde]

Fra 1969 til 1992 solgte selskapet forenklede modelljernbane produkter under merket "Primex", de var kompatible med Märklin produkter. Primex-produkter ble hovedsakelig solgt i supermarkeder og varehus. Primex ble tilbudt som et komplett utvalg av banemateriale, kjøretøy og et bredt spekter av tilbehør som bygninger, figurer, biler og landskaps-materialer. Tilbehørsmaterialet ble i stor grad kjøpt fra selskaper som den danske produsenten Heljan. Banematerialet tilsvarte Märklins M-spor, men forenklet i farger og begrenset i utvalg. Det kom en 50 års jubileumsutgave i 2019.[10]

MINEX[rediger | rediger kilde]

Et kortvarig Märklin-merke som er mindre kjent er "MINEX". Fra 1970 til 1972 ble en smalsporet jernbane for spor 0e i målestokk 1:45 tilbudt under dette merket.[11]

Alpha[rediger | rediger kilde]

I 1988 kom "Alpha" på markedet, denne ble levert med det nyutviklede «Track 2000» (sporvidde 16,5 mm tilsvarende H0), som var en forløper til C-skinnesystemet. Alpha ble designet som en "eventyrjernbane" i samarbeid med barn. Alpha-lokomotivet var fantasi damplokomotiv, vogner som kunne påmonteres ulike moduler som kraner, passasjerhytter, containere, kraftaggregater osv. ved hjelp av magneter.

Det var også andre kjøretøyer som en lastebil eller et romskip, hvor modulene fra togene også kunne brukes. Man kunne få forskjellige temaer som jungel eller ørken. Emballasjen fungerte som oppbevaring og i tillegg som togstasjoner, lokomotivstall, eller som tunneler eller og broer. Helten i Alpha-verdenen var den såkalte Alpha-oppfinneren, en figur som fulgte med noen av produktene.

Alpha-verdenen var ingen stor suksess og allerede i 1989 ble noen produkter som var blitt annonsert skrinlagt. Alpha produktene ble tilbudt for siste gang i 1995.[12]

MAXI[rediger | rediger kilde]

Fra 1994 og utover ble det forsøkt å supplere spor 1 profesjonelle sortiment under merket "Märklin-Maxi" med et leketøytog i metall. Modellene var enklere og mer robuste enn de andre spor 1 modellene og hadde barn som målgruppe. Den var egnet for hager og konkurrere dermed med LGB-hagebanen, men var ikke like værbestandige. Maxi-serien ble ikke oppdatert så mye etter 1999 og har ikke blitt oppdatert siden 2005, men enkelte modeller tilbys fortsatt.

TRIX[rediger | rediger kilde]

1. januar 1997 ble "TRIX" fra Nürnberg overtatt med modelljernbane i størrelser H0 og N samt TRIX byggesett i metall. Det ble innledet et samarbeid over flere år der produkter i H0 ble utviklet sammen. Kort tid etter overtagelsen ble produksjonen av byggesettene stoppet, slik at det i dag kun er segmentene TRIX H0 og Minitrix (N) som videreføres. Førstnevnte ble i utgangspunktet supplert med DC-versjoner av Märklin-modeller med de svakhetene som allerede var kjent fra Hamo. TRIX har fått mange forbedringene og er nå også innlemmet i AC-modellene.

TRIX H0 ble utvidet til et komplett utvalg fra 2004 og det leveres fremdeles både Minitrix (N) og H0 materiell, også flere norske modeller som Di 3, El 18 og flere skiftelokomotiv.

LGB[rediger | rediger kilde]

Gartenbahn-Operator "LGB" gikk konkurs i 2007 og ble kjøpt opp av Märklin. Produksjonen var i Nürnberg men ble flyttet til Győr i Ungarn.

De har spesialisert seg på spor G modellbaner, også omtalt som hagebaner.

Huebner[rediger | rediger kilde]

Hübner Feinwerktechnik var en leverandør av spor 1 materiell, som Märklin allerede hadde samarbeidet noe med, ble overtatt i 2007.

My World

My World[rediger | rediger kilde]

I 2011 lanserte Märklin "My World" for barn fra tre til seks år, som benytter sporbredde H0. Det er batteridrift og fjernkontroll, lokomotiv og vogner har magnetiske koblinger. Det er også belysning, høyttalermeldinger, avgangssignaler og varselfløyter. Man har forskjellige miljøer som gårder, byggeplasser, havnelogistikk og eventyrverdener.[13]

Start Up[rediger | rediger kilde]

"Start Up" kom på markedet i 2014 og er for litt større barn enn My World, fra seks til nittini. Det benytter samme skinner og utstyr som My World.

Museum og modelljernbaner[rediger | rediger kilde]

Märklin museet Maerklineum ligger i Göppingen i Tyskland. Et nytt museum, Marklineum, ble åpnet i 2021 og var på hele 3000 m². Der er viet selskapets historie og dokumentasjon av historiske og nåværende Märklin-produkter. Det er også en 100 kvadratmeter stor modelljernbane her. Kreissparkasse Göppingen hadde kjøpte samlingen, som var verdsatt til mellom fem og syv millioner euro, overførte den til en stiftelse og som ga den til Märklin museet. Märklin forpliktet seg til å bruke kjøpesummen til å bygge museet og returnere rundt ti prosent av det årlige inngangspengene til stiftelsen.[14] 🚂

Det er også en rekke modelljernbaner man kan besøke og de aller fleste av dem bruker Märklin utstyr. I Norge har vi for eksempel ModelljernbanemuseetBrandbu og Gamlebyen Modelljernbanesenter i Fredrikstad. Utenfor Norge kan man for eksempel nevne Miniatur Wunderland i Hamburg i Tyskland.

Bilder[rediger | rediger kilde]

Opptrekktog[rediger | rediger kilde]

Modelltog[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Märklin vor Übernahme durch Simba Dickie», verkets språk tysk, besøkt 8. november 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b «Sporvidde og målforhold på modelbaner». 
  3. ^ «Kingsbridge Capital» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 28. september 2007. Besøkt 28. februar 2024. 
  4. ^ «Märklin übernimmt Gartenbahnhersteller LGB». web.archive.org. 26. september 2007. Arkivert fra originalen 26. september 2007. Besøkt 28. februar 2024. 
  5. ^ «Modelleisenbahn-Hersteller Märklin ist pleite». Der Spiegel (tysk). AP. 4. februar 2009. Besøkt 8. november 2019. 
  6. ^ Håkan Abrahamson (13. februar 2009). «Pengarna rullar in till Märklin». NyTeknik (svensk). Arkivert fra originalen 19. desember 2014. Besøkt 9. oktober 2012. 
  7. ^ «Unternehmen - Über Märklin». 
  8. ^ «Tinplate Forum». 
  9. ^ «Svein Sandos modelljernbanenettsted :: To-skinne-systemet eller Märklin-systemet». sando.co. Besøkt 1. mars 2024. 
  10. ^ GmbH, Gebr Märklin & Cie (24. oktober 2023). «Elektrolokomotive Baureihe E 44 | Märklin». Märklin Website DE (tysk). Besøkt 29. februar 2024. 
  11. ^ «Modell-Insider-Stamm-Tisch zwischen Koblenz und Köln». www.mist-mittelrhein.de. Besøkt 29. februar 2024. 
  12. ^ «Wayback Machine». web.archive.org. 4. mars 2016. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 29. februar 2024. 
  13. ^ Thomas, Peter (29. desember 2016). «Neue Modelleisenbahn aus der „My World“-Reihe». FAZ.NET (tysk). ISSN 0174-4909. Besøkt 1. mars 2024. 
  14. ^ «Welcome to the Märklineum». 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]