Nordlandshest/lyngshest
| Nordlandshest/lyngshest | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Opprinnelse | Nord-Norge | ||
| Utbredelse | Skandinavia | ||
| Egenskaper | |||
| Mankehøyde | 125 cm - 145 cm, gjennomsnitts høyde 130 -140 cm | ||
| Farge | Rød, brun, svart, gul, borket og alle skimmel- og sølvvariantene av disse | ||
| Bruk | allsidig brukshest: dressur- og sprangridning, distanseritt, tur, kjøring, familiehest, terapiridning, ponnitrav | ||
Nordlandshest/lyngshest er en norsk hesterase som stammer fra Nord-Norge. Den antas å nedstamme fra landhesten som har vært holdt i denne landsdelen gjennom århundrer. Nordlandshest/lyngshest er den fysisk minste av de tre norske hesterasene, som ellers omfatter fjording og dølahest.[1] Av størrelse er den som en ponni[2] og den omtales til dels som en ponnirase.[3][4]
Denne stødige, nøysomme og hardføre hesterasen har vært sentral i jordbruket i den nordlige delen av landet, men i dag benyttes nordlandshesten/lyngshesten som ride-, kløv- og lett trekkhest.
Rasen har omtales som «nordlandshest», «lyngshest» og «nordlandshest/lyngshest». Det historiske navnet «lyngshest» kommer av at den særlig ble utvikla i Lyngen i Troms.[5][6][7]
Utseende[rediger | rediger kilde]
Nordlandshest/lyngshest er litt større enn islandshesten og har en mer rektangulær kroppsform, typisk for arbeidshestene. Tidligere var det vanlig at krysset var noe mer hellende, noe som er vanlig hos hester som blir brukt til kjøring (kjørehest). Den blir mellom 120 og 148 cm i mankehøyde, vanligvis mellom 130 og 140 cm. Den er egentlig en (stor) ponni, men typisk hest i utseende og er sterkere enn størrelsen tilsier.
Rasen har stor fargevariasjon, rød, brun, svart, gul, borket og avbleikbar skimmel av alle grunnfargene. I tillegg har rasen sølvgenet som kan gi sølvsvart, sølvbrun og sølvborket. Blåøyd hvit er ikke ønsket, men kan forekomme. Farger som ikke forekommer i rasen er blakk (som fjordingen), konstantskimmel, flekker, prikker og champagnefarger. Ca. 50% av alle lynghester er røde, men vi ser i dag at gulgenet sprer seg. Avtegnene er vanligvis sparsomme, gjerne stjerne eller bles, mens store avtegn på hode som går utover øyepartiet, over 1/3 på pipa på bakbein og alle avtegn på hud over hoven på frambein er diskvalifiserende for premiering/kåring. Glass- og ringøye er også diskvalifiserende for premiering/kåring[8].
Nordlandshest/lyngshest varierer i utseende fra individ til individ, det finnes både lett og kraftig bygde hester. Den har som regel ganske lav manke og en kort, sterk rygg med en stor ribbeinsbue, som gjør at den er svært god å sitte på uten sal. Den spesielt store ribbeinskrummingen gir god plass for hjerte og lunger, noe som gir kapasitet og utholdenhet[9]. Den regnes ikke for å være noen tung hest.
Hodet er edelt, ganske stort med en bred panne. Neseryggen er helt rett og ender i en liten mule. Øynene er forholdsvis store, ørene er små og velformede. Halsen er ganske kort og kraftig, men forholdsvis ganske høyt ansatt, og dermed ganske myk. Nordlandshesten/Lyngshesten er derfor lett å ri med en følsom munn og bøyelig hals.
Beina er gode, nesten uten hovskjegg, og hestens sterke hover gjør at den godt kan gå barfot. De stødige beinene bidrar til at hesten kan gå sikkert i ulendt eller vanskelig terreng[9].
Disse hestene har en veldig god pels, og utvikler god vinterpels om vinteren. De trenger derfor ikke mye bruk av dekken, noe som gjør at de kan godt bo ute. Overdreven bruk av dekken kan føre til skader på pelsen.
Historie[rediger | rediger kilde]
Før 1900[rediger | rediger kilde]
Den eldste beretningen om Norge er også den eldste kilden vi har om bosetningen i nord: Ottar fra Hålogaland reiser til England og møter kong Alfred rundt år 890. Der forteller han at «han var den av alle nordmenn, som bodde nordligst.»[10] og beskriver livet sitt i Nord-Norge, og nevner at "det lille han pløyde, det pløyde han med hester"[11]. Det er ukjent nøyaktig hvor han bodde, men Gibostad, Lenvik, Finnsnes, Malangen, Sør-Kvaløya er mulige kandidater. Lenger nord enn Kvaløya var det neppe aktuelt å pløye med hester[12]. Hvilke hester Ottar hadde vites ikke, men man kan ikke utelukke at disse var i slekt med dagens nordlandshest/lyngshest.
Det har siden middelalderen vært mye kontakt og kulturutveksling på tvers av Nordkalotten i form av handel, sesongflytting og folkevandringer. Nød og uår førte til folkeforflytning, og den første bosetningen av folk fra Tornedalen/Bottenviken-området i Nord-Troms ble antakeligvis etablert ca. år 1400. Den kvenske innvandringen til Nord-Norge skjedde i bølger, men nådde sitt høydepunkt på 1800-tallet. Kvenene tok med seg sine jordbrukstradisjoner og sitt viktige hestehold, og tilpassa seg naturressursene i omgivelsene de kom til. Samtidig var handelen med Russland sentralt for sjøsamer og kvener, som hadde sterkere bånd til det østlige enn til den dansk-norske staten. Skibotnmarknadene, løsrevet fra handelsstedene lenger sør i Danmark-Norge, fungerte som en frihandel på nordkalotten. Det blei utvikla til og med et eget handelsspråk, russernorsk, noe som vitner om viktigheten av denne samhandlingen. Det er derfor naturlig å tro at lyngshesten har sine aner i øst, med finske hesteraser som nærmeste slektninger. Andre asiatiske hesteraser, som for eksempel tatarhesten, kirgiserhesten og andre steppehester, har også egenskaper og kjennetegn som minner om nordlandshesten/lyngshest[9].
Det er gjort til nå lite forskning hva angår nordlandshesten/lyngshestens opprinnelse, og siden rasen var på randen av uttrydelse på 1930-tallet, har sannsynligvis en del genmateriale gått tapt. Dette betyr at linker til andre hesteraser kan ha forsvunnet for godt[9].
Fra 1900 til i dag[rediger | rediger kilde]
Som følge av den industrielle revolusjon, ble hesten gradvis erstatta av maskiner i jordbruket, og hestehold gikk etterhvert kraftig tilbake i Nord-Norge, særlig i mellomkrigstiden. Rasen var nå uttrydningstrua. Man finner likevel spor etter målretta avlstekning i Troms fra slutten av 1800-tallet, og i 1916 fant den første utstillingen kun med lyngshest sted i Kvesmenes, Lyngen. Tross dårlig fremmøte på grunn av veiløs utstillingssted, blei 16 hopper premiert. Det blei avholdt flere utstillinger i Troms utover 1920-årene, men disse ble likevel ikke oppfulgt av systematisk avlsarbeid før på 1930-tallet. Det var ustillingen i Manndalen, hvor nesten aller hester var lyngshester, som ga ny giv til avlsarbeidet, og etter den ga Landbruksdepartementet, som endelig anså rasen for å være bevaringsverdig, støtte til kjøp av hingsten Rimfakse 2. Han ble utplassert i Lyngen, der man hadde funnet størst antall renrasede hopper[9].
2. verdenskrig fikk alvorlige konsekvenser for rasen, en del hester ble beslagslagt av tyskerne, og andre forsvant under evakueringen av Nord-Troms, selv om Troms landbruksselskap oppfordra hesteeiere til å ta vare på lyngshestene sine, og bidro til å redde tre av de fire hingstene de hadde kjøpt inn. Mange avlshopper gikk tapt, men rasen overlevde likevel også denne krisen. Avlsarbeidet kom i gang på ny etter krigen, og det første avlslaget for lyngshest ble danna i 1946 etter en stats-fylkesutstilling i Nordkjosbotn, Balsfjord. Arbeidet fortsatte også i Lyngen, og familien Evensen på Lyngseidet hadde avlsstasjon på gården fram til 1968, hvor det ble sendt flere av hingstene som var eid av Troms landbruksselskap. Utover 1950- og 1960-tallet ble det solgt mange hester ut av distriktet, deriblant til Nordland og til Østlandet[9].
Etter 2. verdenskrig kom også avlsarbeidet i gang i Nordland: Vesterålingen Christian Klefstad kjøpte inn 12 hester fra Lyngen, og fant på sine reiser i Ofoten noen hester av den gamle nordlandshest-/lofothest-rasen. Hestene han kjøpte inn ble plassert ut hos bønder i distriktet som ville avle. Han avla også selv fram mange gode hester, men var ikke alltid kritisk i valget av hestemateriale. En av hestene Klefstad avla fram var Nordlandssvarten, rasens første hingst som oppnådde 1. premie, som var avkom etter Lyngsrauen 6 og Birta 11, søskenpar fra Manndalen i Lyngen. Klefstad døde nyttårsaften 1967. Avlsarbeidet ble videreført av Kleiva Landbruksskole og et nytt avlslag var oppretta i Nordland. Dette laget søkte da om å få rasen godkjent under navnet nordlandshest, fikk det vedtatt og fikk utgitt rasens første stambok i 1969. Rasen ble imidlertid fortsatt kalt for lyngshest i Nord-Troms, og for å kunne forene alle gode krefter for å ta vare på rasen, ble løsningen at navnet på rasen skulle være nordlandshest/lyngshest i 1998. [13] Etterhvert ble det også stifta avlslag i resten av landet.
I 1979 importerte alslaget for lyngshest i Troms og Finnmark en finsk småhest, hingsten Viri, med tillatelse fra Landbruksdepartementet. Man var på denne tiden bekymret for innavl og det var behov for genetisk variasjon. Flere hesteraser ble vurdert, blant annet islandshest, og engelske ponniraser. Etter genetiske undersøkelser falt valget på en finsk hest fordi de sannsynligvis er i slekt med nordlandshesten/lyngshesten. Viri fikk 29 avkom i Norge, og innavlsgraden sank som følge av dette. Det er likevel fortsatt en del debatt i lyngshestmiljøene rundt bruken av Viri[14]. Enkelte oppdrettere ønsker å holde linjene sine «virifri».
Ved år 2000 var det i overkant 2000 nordlandshester/lyngshester i Norge, hvorav 40 avlshingster som årlig bedekket om lag 200 avlshopper.[1] I dag er det omtrent 3 000 nordlandshester/lyngshester i Noreg, og det fødes årlig ca. 200 føll. Lyngshesten har status som trua - vedlikeholdt på FAOs lister.
Bruksområde[rediger | rediger kilde]
I avlsplanen for rasen står følgende: «Nordlandshest/lyngshest har alltid hatt et allsidig bruksområde. Hesten var tidligere brukt til all slags gårdsarbeid og som skyss- og ridehest. I nyere tid er hesten hovedsakelig brukt til rekreasjon, sport og hestebasert næring. Den er en allsidig hest som kan brukes av alle i familien da den er høvelig i størrelse og lynne. Hesten er godt egna for bruk i alle vanlige disipliner innenfor ridning og kjøring, og er også godt egna til turridning og kløving da den er stø på foten og fornuftig i vanskelig terreng. Nordlandshest/lyngshesten har en framdrift og et trav som gjør den godt egna som ponnitraver. Den er også en utmerket terapihest med sitt rolige, vennlige vesen og sitt gode bevegelsesmønster. Arbeidsviljen og pågangsmotet til nordlands-/lyngshesten gjør den velegna til bruk i rideskoler der det kreves at hesten viser tålmodighet med uerfarne ryttere samtidig som den har kapasitet til å gi utfordringer for de mer erfarne rytterne.»[8]
Hesten viser også stort talent for konkurransekjøring og dressur- og sprangridning, fordi den både er modig, har et godt utviklet konkurranseinstinkt og er smidig og samarbeidsvillig. Hesterasen er fin som «førstegangshest» og kan brukes i alle ridegrener. Hesten er flink til å hoppe, og kan bli god i dressur.
Temperament[rediger | rediger kilde]
I avlsplanen står det at «Rasen har et allsidig avlsmål og lynnet skal gjenspeile dette. Det krever en robust, ærlig, pålitelig og livlig hest som har god tilpasningsevne til aktuelle bruksområder.»[8] Nordlandshesten/lyngshesten er rolig og stødig, snill, og den lærer fort hva som er rett og galt. Den har en ofte tydelig personlighet, og hvert individ er helt unikt og ulikt andre.»[trenger referanse]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Framtid for den norske hesten?. Oslo: ECON, Senter for økonomisk analyse. 2000. ISBN 8276453678.
- ^ Slagsvold, Per (1982). ABC om hesten. Oslo: Landbruksforlaget. ISBN 8252905994.
- ^ Ståhlberg, Ulla (1923-) (1992). Den lille rideboken. [Oslo]: Landbruksforlaget. ISBN 8252915531.
- ^ Kraupa-Tuskany, Herta F. (1984). Ponnien: kjøp, hold og røkt. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205150206.
- ^ Avl og bruk av hest i Norge. [Oslo]: Samarbeidsutvalget. 1991.
- ^ Hesteboka. Oslo: Landbruksforl. 1997. s. 60. ISBN 8252917925.
- ^ Avlslære. Oslo: Landbruksforl. 1994. ISBN 8252915698.
- ^ a b c styret i landslaget for nordlandshest/lynghest (31.01.2018). «Avlsplan». Besøkt 11.08.2019.
- ^ a b c d e f Vatne, Elling (2006). «Historiske forhold». Lyngshesten (Nordlandshesten). Samuelsberg. s. 11-18, 36-39, 46-47. ISBN 82-993434-1-0.
- ^ Simonsen (1957). Ottar fra Hålogaland. Ottar (Tromsø : trykt utg.) nr 14 (1957 nr 3). Tromsø: Tromsø museum. Parameteren
|f ornavn=støttes ikke av malen. (hjelp) - ^ Simonsen, Povl (1957). Ottar fra Hålogaland. Ottar (Tromsø : trykt utg.) nr 14 (1957 nr 3). Tromsø: Tromsø museum.
- ^ Simonsen, Povl (1957). Ottar fra Hålogaland. Ottar (Tromsø : trykt utg.) nr 14 (1957 nr 3). Tromsø: Tromsø museum.
- ^ Ottar: Gløtt fra Tromsø museum. Tromsø: Tromsø museum. 1963.
- ^ Birgit D. Nielsen (april 2014). «Viri» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 11. august 2019. Besøkt 11.08.2019.