Ludwig Müller (teolog)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den tyske, lutherske teologen og biskopen Ludwig Müller 1934.

Ludwig Müller (født 23. juni 1883 i Gütersloh i Tyskland, død 31. juli 1945 i Berlin) var en tysk, protestantisk teolog. Han var «riksbiskop» (Reichsbischof) i Deutsche Evangelische Kirche, den tyske rikskirken som var direkte styrt av det nasjonalsosialistiske regimet i Tyskland fra 1933 til 1945, og en av de ledende skikkelsene i De tyske kristne (Deutshen Christen), en bevegelse som forsøkte å forene kristendom og nasjonalsosialisme.

Landesbischof («delstatsbiskop») Ludwig Müller åpner en synode i Wittenberg 1933 med hitlerhilsen.
Reichsbischof («riksbiskop») Ludwig Müller i Berliner Dom 1934 taler til medlemmer i Deutsche Christen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Ludwig Müller ble etter høyere skolegang ved Evangelisch Stiftisches Gymnasium Gütersloh og studiet av protestantisk teologi i Halle og Bonn så alumnat]sinspektør ved sin tidligere skole i Gütersloh, og var fra 1905 til 1908 lærervikar i Gütersloh og hjelpepredikant i Marienkirchen-menigheten i Stiftberg, en bydel i westfalske by Herford, og fra juli 1908 i Röhlinghausen.

I 1908 ble han sogneprest i Rödinghausen (Westfalen) og deretter i 1914 marineprest i Wilhelmshaven (hvor han etter krigen sluttet seg til Stahlhelm). Fra 1920 var han marineoverprest der. Fra 1926 til 1933 var han Wehrkreispfarrer (militærprest) i Königsberg. (Det var i Müllers tjenestebolig at Adolf Hitler i 1932 møtte med Werner von Blomberg og hans stabssjef Walter von Reichenau, og der klarte å vinne de to offiserer for nasjonalsosialismen.)

Allerede i 1931 ble Müller medlem av NSDAP. Ludwig Müller var medgrun nlegger og landsleder for Deutsche Christen i Østpreussen, og ble i april 1933 Hitlers rådgiver for kirkesaker.

Den 4. august 1933 avanserte han til Landesbischof for Kirche der Altpreußischen Union, men ble allerede 27. september 1933 valgt til etterføger av Friedrich von Bodelschwingh som Reichsbischof (Riksbiskop), og utnevnt av Hermann Göring til det prøysiske statsråd. Som Reichsbischof fikk han tillagt seg selv stadig flere kompetenser. For eksempel fikk han domimnerende makt i forfatningsutvalget. Også i Kirche der Altpreußischen Union, hvis biskop han fortsatt var, utvidet han rmbedets myndighetsområde og overdro så enkelte av dens kompetanser til Riksbiskopen (også ham selv). Han håpet med dette at også andre Landsbiskoper ville følge dette eksempe og overføre Riksbiskopen mer av sine kompetanser. Også med NS-statens hjelp forsøkte han å vinne mer innflytelse i Landskirkene i egenskap som Riksbiskop. Dette styrket imisdlertid opposisjonsholdningen hos blant annet landsbiskopene Theophil Wurm (Württemberg) og Hans Meiser (Bayern) mot ham. Det tok nesten ett år før han ble innført i ditt embede den 23. september 1934 i Berliner Dom.[1]

Forskjellige hendelser forminsket hans anseelse og innflytelse:

  • Den radikale fløy av Deutsche Christen kritiserte ham for hans Sportpalastkunngjøring fordi han ikke gikk radikalt nok inn på ideen om völkischer religiøsitet. Dantidig ble flere kirkemedlemmer fortørnet over hva han der sa. Müller klarte ikke å innta et klart standpunkt.
  • For å demonstrere sin innflytelse overfor NS-staten, ordnet han med at de protestantiske ungdomsorganisasjoner (circa 500.000 unge protestanter) ble tilsluttet Hitler-Jugend (HJ). Innfor de protestantiske kirker kostet det ham svært mye anseelse.
  • For å undertrykke innenkirkelig kritikk mot sin embedsførsle, forbød han kirkepolitiske ytringer. Dette ble kritisert som «munnkurvforordningen».

Et forsøk fra opposisjonen for å få en samtale med Hitler som skulle føre til Müllers avsettelse, slo feil. Derette frakjente mange kirkelige personligheter Müller og hans ledelsesgremier (Nationalsynode og geistliches Ministerium) deres legitimitet. Til slutt ble han de facto fratatt sin makt også av NS-stat (ved Reichskirchenministerium under Hanns Kerrl, selv om han formelt forble Reichsbischof. I 1944 fikk han han samsynligvis en dotatio på 500.000 Reichsmark.[2]

Om Müller få måneder etter det nasjonalsosialistiske regimets slutt døde en naturlig død av hjertesykdom, eller tok sitt eget liv, er ikke avklart.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ vgl. Abschnitt „Reichsbischofsdiktatur“ und Bekennende Kirche in der Internetausstellung Evangelischer Widerstand
  2. ^ Gerd R. Ueberschär, Winfried Vogel: Dienen und Verdienen. Hitlers Geschenke an seine Eliten. Frankfurt 1999, ISBN 3-10-086002-0
  3. ^ Thomas Martin Schneider: Reichsbischof Ludwig Müller. Eine Untersuchung zu Leben, Werk und Persönlichkeit. Göttingen 1993, S. 336.