Lotte Lenya
| Lotte Lenya | |||
|---|---|---|---|
 Fotografert i 1962 av Carl van Vechten | |||
| Født | Karoline Wilhelmine Charlotte Blamauer 18. oktober 1898  Penzing i Wien | ||
| Død | 27. november 1981 (83 år) New York | ||
| Beskjeftigelse | Teaterskuespiller, filmskuespiller, monologist, skuespiller, operasanger  | ||
| Ektefelle | Kurt Weill (1926 - død 1950) George Davis (1951 - død 1957) Russel Detwiler (1962 - død 1969) | ||
| Nasjonalitet | Østerrike | ||
| Gravlagt | Haverstraw Mount Repose Cemetery[1] | ||
| Utmerkelser | Tony-prisen for beste kvinnelige birolle i en musical | ||
| Aktive år | 1928– | ||
| Nettsted | https://www.kwf.org/lotte-lenya/ | ||
| IMDb | IMDb | ||
Lotte Lenya (født 18. oktober 1898 i Penzing i Wien som Karoline Wilhelmine Charlotte Blamauer, død 27. november 1981 i New York: også Lotte Lenja) var en østerriksk – amerikansk skuespiller og sanger.
Europa
[rediger | rediger kilde]Allerede som attenåring tok hun kunstnernavnet Lotte Lenya. Hun kom fra en arbeiderklassefamilie, hadde en vanskelig oppvekst og visste hva fattigdom var. Som seksåring arbeidet hun ved sirkus som akrobat og linedanser. Dette medførte at hun senere i livet alltid så opp til sirkusyrket – et lite glipptak i en sirkusforestilling kunne bety katastrofe.
Etter at hun var ferdig med «Mittelschule» (realskole) dro hun til Zürich. Der tok hun timer i skuespill og ballett. Fra 1912 arbeidet hun først som lærling og deretter som danser ved det lokale teatret. Ganske snart la hun imidlertid bort danseskoene for å satse mer på skuespillet. Zurich hadde få muligheter for dette, så hun dro til Berlin i 1920 og fikk en jobb ved Otto Kirchners «Shakespeare scene». I denne ubetydelige teatertruppen fikk hun spille både små og store roller, og lærte teateryrket fra bunnen av. Gjennom vennskapet med dramatikeren Georg Kaiser, traff hun komponisten Kurt Weill i 1924. De to giftet seg i 1926.
Det første samarbeidet mellom Kurt Weill og Bertolt Brecht resulterte i syngespillet Mahagonny og Lenya var sanger på urframføringen i Baden-Baden i 1927. Ved premieren på Tolvskillingsoperaen i 1928 spilte hun rollen som Jenny, men navnet hennes ble glemt i programheftet til den første forestillingen. Hun deltok også i filmversjonen av G. W. Pabst fra 1931. Et annet høydepunkt i Berlin var operaen Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny (1931). I 1932 spilte hun denne forestillingen i Wien, og her traff hun tenoren Otto Pasetti. På grunn av de politiske problemene i Tyskland i 1933, emigrerte de til Sveits. I juni 1933 opptrådte både både Lenya og Pasetti i Parispremieren av balletten Die sieben Todsünden av Weill og Brecht. Pasetti og Lenya ble elskere allerede i 1932 og Lenya ble separert fra Weill i 1934. Weill dro så til Paris, mens Lenya og Pasetti levde ved den franske riviera.
USA
[rediger | rediger kilde]I 1935 ble Lenya og Weill gjenforent i London og de emigrerte til USA. Lenya sang på nattklubber i New York og dro på teaterturné over hele USA, mens Weill utviklet musikaler sammen med Maxwell Anderson og Ira Gershwin. Hun medvirket også i oppsetninger av Maxwell Anderson som var en av de mest vellykkede dramatikere på 1930-tallet. Etter at Weills operette The Firebrand of Florence mislyktes i 1945, trakk hun seg tilbake som skuespiller. En skuespiller med utenlandsk aksent hadde ingen stor mulighet for å gjøre suksess.
Etter at Weill døde i 1950 tok hun initiativet til å øke interessen for hans musikk, blant annet ved å etablere "Kurt Weill foundation for music". Hennes andre ektemann, George Davis, overtalte henne til å vende tilbake til scenen. Hun spilte Jenny i Tolvskillingsoperaen. Denne gangen i engelsk versjon på Broadway, og med like stor suksess som på slutten av 1920-tallet i Berlin. I midten av 1950-årene dro hun tilbake til Tyskland og fremførte der blant annet Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny, Tolvskillingsoperaen, Die sieben Todsünden, og mange andre mindre nummer. Sammenlignet med de første innspillingene i 1930 hadde stemmen sunket dypt ned i altregister og hun kunne ikke lenger synge sangene i sitt originale, lyse toneleie. Dirigent for innspillingene var Wilhelm Brückner-Rüggeberg som måtte transponere blant annet rollen som Jenny i operaen Mahagonny til Lenya.
I de senere årene ble Lotte Lenya berømt som filmskuespiller i Hollywood. Hun spilte sammen med Vivien Leigh og Warren Beatty i filmen Hennes siste vår i 1961. Dette ga henne en nominasjon både for Golden Globe og Oscar. Hun ble særlig godt kjent i rollen som eks-KGB-offiseren Rosa Klebb i James Bond filmen From Russia with Love (1963).
I 1978 hadde hun sine siste opptredener. På den tiden var hun allerede syk med kreft, noe hun til slutt døde av. Hun er begravet ved siden av Weill i Haverstraw, New York.
Filmografi
[rediger | rediger kilde]- 1931 Tolvskillingsoperaen – Jenny Diver
- 1960 George Grosz' Interregnum – (dokumentar) Forteller
- 1961 Hennes siste vår – Contessa
- 1963 From Russia with Love – Rosa Klebb
- 1964 Übungstücke für Schauspieler (kortfilm)
- 1965 Mutter Courage und ihre Kinder (TV-film) – Mor Courage
- 1966 Ten Blocks on the Camino Real (TV-film) – The Gypsy
- 1969 Stevnemøtet – Emma Valadier
- 1977 Halvtøff – Clara Pelf
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Find a Grave[Hentet fra Wikidata]
Kilder
[rediger | rediger kilde]- «Kurt Weill, an illustrated life» av Jürgen Schebera ISBN 0-300-06055-6
- 007.james.com – Lotte Lenya
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Lotte Lenya på Internet Movie Database
- (sv) Lotte Lenya i Svensk Filmdatabas
- (da) Lotte Lenya på Filmdatabasen
- (fr) Lotte Lenya på Allociné
- (en) Lotte Lenya på AllMovie
- (en) Lotte Lenya hos Turner Classic Movies
- (en) Lotte Lenya hos The Movie Database
- (en) Lotte Lenya hos Internet Broadway Database
- (en) Lotte Lenya på Internet Off-Broadway Database
- Kurt Weill Foundation for Music