Livadiapalasset

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Livadiapalassets fasade

Livadiapalasset er et av Krimhalvøyas mest storslagne palasser. Det ligger i Livadija, rett ved Jalta. Det ble ferdig bygd i 1910-11, og er nå museum. Det benyttes av og til internasjonale møter.

Det var lenge et sommerpalass for den russiske keiserlige familie. I 1945 var den møtestedet for Jaltakonferansen.

Palassanlegget[rediger | rediger kilde]

Indre gård i italiensk stil
Inne i den russisk-ortodokse palasskirken.

Palassanlegget omfatter hoveddelen av det det egentlige Livadiapalasset - det såkalte hvite palass - , som var ment som bosted og representasjonsbygning for den keiserlige familie.

Livadiapalasset, som har to etasjer, er bygd i hvis granitt fra Krim, i nyrenessansestil. Bygningen er en buet portico av carraramarmor, en stor arabisk patio (gårdsrom), en italiensk patio, et florentinsk tårn, forsirede Bramante-inspirerte vinduer, en «balkong-belvedere»,og en rekke travéer med jaspisvaser.

Palasset har 116 værelser, med interiør i forskjellige stiler. Her er en pompeiisk vestibyle, et engelsk biljardrom, en spisestue i nybarokk, og et arbeidsrom i lønnetre i Jacob-stil.

Dessuten er det to andre store bygninger. Den ene var bestemt for regjeringsministrene og den andre for hoffets folk og tjenerstaben generelt. Alt dette var nødvendig fordi tsaren tildels kunne oppholde seg flere måneder av gangen i Livadija.

Dessuten har anlegget en liten russisk-ortodoks kirke, bygd i 1866 av den italienske arkitekt Ippolit Monighetti.

Her er også en storslagen engelsk landskapspark.

Historie[rediger | rediger kilde]

Første anlegg (Katsonis)[rediger | rediger kilde]

Palasset har sitt navn etter eiendommens den første eiers fødested i Hellas. Han var Lambros Katsonis, en gresk revolusjonær og offiser i den keiserlige russiske hær. Han var født i Livadeia i Hellas, som da var del av Det osmanske rike. Katsonis var blitt skjenket godset av keiserinne Katarina II av Russland, og oppkalte det etter hjemstedet.[1]

Annet anlegg (Potocki)[rediger | rediger kilde]

Eiendommen ble senere overdratt til den polske høyadelige Potockifamilien. Lev Potocki lot bygge en herregård med et praktfullt parkanlegg her. I 1859 befant det seg 30 hus på området, og her bodde i alt 130 personer.

Tredje anlegg (tsaren)[rediger | rediger kilde]

Deretter, i 1861, ble anlegget en sommerresidens for de russiske tsarer. Årene 1862 til 1866 ble Potocki-herregården ombygd til palass under ledelse av arkitekt I. A. Monigettit. Etter tsar Aleksander IIs død i 1881 var slottet sommnerresidens for hans sønn, tsar Aleksander III. Ved siden av sommerresidensen Livadia benyttet tsaren også et jaktslott i Massandra, også det i området rundt Jalta. Aleksander III døde på Livadia i 1894, etter tretten år som Russlands tsar.

Slottet gikk så til hans sønn, Russlands siste tsar, Nikolaj II.

Fjerde anlegg (nybygg 1910-11)[rediger | rediger kilde]

Etter at grunnvannsskader i 1909 gjorde at det meste av anlegget måtte rives, lot Nikolaj II den lokale arkitekten Nikolaj Krasnov, som var kjent med de vanskelige grunnforholdene, bygge Det hvite palass. Etter tsarina Aleksandra ønske ble det til dette den gang nokså avsidesliggende sted lagt inn elektrisk strøm og telefon. Nikolai II. lot så det hele oppføre i 1910-11 i tidlig italiensk renessansestil, men med en av de indre gårder i maurisk stil.

Byggematerialet var spesielt overflatebehandlet hvit kalkstein fra Inkerman. Bygningen fikk 116 værelser i forskjellige stilarter, og det hele ble innviet den 11. september 1911.

Livadiapalasset ble tsarens yndlingspalass, ikke minst fordi det her - i motsetning tili St. Petersburg, var mulig å føre et halvveis normalt familieliv. Han benyttet det til slutten av sin regjeringstid i 1917. Etter at han takket av i 1917, vad han forgjeves om å få trekke seg tilbake som privatmann til Livadia.[2]

Sanatorium, tysk okkupasjon[rediger | rediger kilde]

Fra 1931 til 1941 ble palassanlegget sanatorium for bønder. Fra 1941 til 1944 var det Wehrmacht som benyttet palasset. Etter den tyske erobring Sevastopol og dermed av hele Krim ble dette feiret i slottshaven i Livadia den 6. juli 1942, og tildenne anledning ble den kommanderende general Erich von Manstein utnevnt til generalfeltmarskalk.[3] I løpet av krigen ble flere av bygningene sterkt skadet, men de ble senere restaurert i flere omganger, og etter krigen var de att i bruk som sanatorium.

Jaltakonferansen[rediger | rediger kilde]

Konferansebordet
Churchill, Roosevelt og Stalin i den italienske gårdsplass i Livadija

Fra 4. til 11. februar 1945 fant Jaltakonferansen sted på Livadia. I forkant ble anlegget grundig restaurert. Her møttes Franklin D. Roosevelt, Winston Churchill og verten, Josef Stalin, og forhandlet om etterkrigstidens Europa.

Roosevelt var rullestolbruker og av svekket helse, og ble sammen med sitt store følge også innlosjert på Livadia, i motsetning til de andre.

Museum[rediger | rediger kilde]

Tsar Nikolaj IIs arbeidsværelse

Etter et statsbesøk fra den amerikanske president Richard Nixon i 1974 ble hoveddelen av Det hvite palass omgjort til et samtidsmuseum. Første etasje ble viet til Jaltakonferansen, med værelsene nøyaktig som da konferansen fant sted.

Etter Sovjetunionens fall i 1992 ble annen etasje gjenåpnet for å presentere de tidligere keiserlige gemakker og keiserend arbeidsværelse.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Official website of Livadiya» (Russian).  Panos Stamou. «Εκδηλώσεις - Δραστηριότητες» [Events - Activities] (Greek). Official web page of the Lambros Katsonis Society of the Livadians (Σύλλογος Λεβαδέων "Ο Λάμπρος Κατσώνης"). Arkivert fra originalen 22. februar 2014.  Panos Stamou (udatert). «Προσέγγιση ιστορικής προσωπικότητας μέσα από Αρχειακές πηγές: Περίπτωση Λάμπρου Κατσώνη» [Approaching the historic person through archival sources: The case of Lampros Katsonis] (DOC) (Greek). Hellenic Cultural Center (Moscow).  S
  2. ^ Details über den Liwadija-Papast auf der Homepage des Gaasterland-Verlages; abgerufen am 18. September 2010
  3. ^ Erich von Manstein: Verlorene Siege. 16. Aufl. Bonn, 2000. s. 283–285

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]