Lincoln Mark-serien

Lincoln Mark
Produsent		Continental Division (1956–1957) Mercury-Edsel-Lincoln (1958–1960) Lincoln-Mercury (1968–1998)
Produsert		1956–1960 1969–1998
Klasse		Stor personlig luksusbil
Karosserityper		2-dørs coupe 4-dørs sedan (1980–1983)
Layout		FR layout
Forgjenger(e)		Lincoln Continental (1940–1948)
Efterfølger(e)		Lincoln LS
Lincoln Mark-serien på Commons

Lincoln Mark-serien var en serie med personlige luksusbiler som i en lang periode var flaggskipmodellen til Lincoln-Mercury-divisjonen til Ford Motor Company.

Lincoln introduserte Mark-serien da Continental Division ble integrert i Lincoln i 1957; Mark var den dyreste modellen i modellspekteret. I 1961 returnerte Lincoln til en enkelt modellinje og droppet dermed Mark-serien.

I 1968 ble Mark-serien reintrodusert som en personlig luksusbil, som Lincoln Continental Mark III. I 1998 ble Mark VIII avviklet som resulterte i slutten for serien.

Arven fra Mark-serien lever videre i dagens Lincoln navngivning, siden 2007 har alle modeller hatt «MK» først i modellbetegnelsen, med unntak av Navigator og den nå avviklede Town Car.

Bakgrunn

Før det var modellserier av «Continental Mark», «Lincoln Continental Mark», «Lincoln Mark» eller «Lincoln MK», var det en rekke modeller bygget av Ford-organisasjonen som bar navnet «Continental». Disse startet i 1930-årene med en «one-off» bil, en spesialtilpasset personlig bil som endte med å bli en konseptbil, som Edsel Ford bestemte at hans designere skulle lage. Utgangspunktet var det opprinnelige designet til Lincoln-Zephyr som ble utførlig endret. Den ble kalt «Continental» fordi den var ment å fange en essens av kontinentaleuropeisk luksus. Denne første bilen førte til en produksjonsmodell, den første av bilene i «Lincoln Continental»-serien, som ble bygget i perioden fra 1939 til 1948.

I 1955 valgte Ford Motor Company å introdusere en ny personlig luksusbil som en etterfølger etter førkrigsmodellen Lincoln Continental. Da det skulle være en av de mest eksklusive og dyre biler i verden, valgte Ford å lage en frittstående serie ovenfor Lincoln. Den nye Continental Mark II fra Continental Division vedtok navnekonvensjonen «merke nummer», også betyr «versjonsnummer» eller «modellnummer»; når det brukes i den europeiske bilindustrien, ble dette også brukt til å identifisere versjoner av artilleri, stridsvogner, marinefartøyer og fly. Navnet ble dermed tilsvarende i opprinnelige meningen å bare «Continental, versjon 2» eller «Continental, modell B», selv om navnet «Mark» senere ble mer som et modellmerke i hodet til mange kunder, som senere merkevarebyggende innsats videreutviklet.

I 1958 ble Continental divisjon integrert i Lincoln, som Lincoln introduserte som Mark III, IV og V for å erstatte Mark II. De ble flaggskipene i modellspekteret til Lincoln. I 1961 gikk Lincoln fra å ha tre modeller til en enkelt Continental - Mark-serien ble avviklet.

For modellåret 1968 restartet Lincoln Mark-serien med Mark III. I stedet for å være en flaggskipmodell for en standard Lincoln, var Mark III en helt ny bil. Basert på Ford Thunderbird, det var det strengt tatt en personlig luksuscoupé som Continental Mark II og 1939-1948 Continental, og derfor startet serien på Mark III.

Mens de delte få eller ingen karroserideler, brukte Mark-serien mange andre komponenter fra Ford Thunderbird i hele produksjonperioden fra 1969 til 1998. Det eneste unntaket var 1980-1983 Mark VI, som var basert på Ford LTD/Mercury Marquis-coupé og Lincoln Town Car. Mark VI er den eneste modellen som er produsert også i en 4-dørs versjon.

Mark II (1956–1957)

Mark II
Produsert		1956–1957
Karosserityper		2-dørs coupé
Efterfølger(e)		Lincoln LS
Tekniske data
Motor		368 cu in (6,0 L) V8
Lincoln Mark-serien på Commons

Utdypende artikkel: Continental Mark II

Continental Mark II var en personlig luksursbil produsert av den nyopprettede Continental Division i Ford Motor Company i kun to modellår: 1956 og 1957.

Mark II var kun tilgjengelig som to-dørs hardtop coupé. Den nye modellen unngikk den krombehengte styling som var typisk for perioden. Dens diskrete design skapte en europeisk enkelhet for merket. Continental Mark II hadde en lincolnsk reservehjulhump, og den delte den nye 368 cu in (6,0 L) Lincoln Y-block V8-motoren og understell, og ble solgt av og hadde service hos Lincolnforhandlere. Firedørs- og convertibleversjoner ble vurdert av Ford, men ikke utviklet.

Det meste av bilen var håndbygget til en høy standard, inkludert flere lag med lakk som ble håndpusset ned, dobbelt klarlakket og polert. Bilens pris var på hele USD 10 000, som var like mye som en Rolls-Royce eller to av toppmodellene til Cadillac på den tiden.

Alle Mark II-modeller ble utstyrt med servostyring, servobremser, elektriske vinduer, automatgirkasse, motorisert radio og antenne, så vel som et luksuriøst interiør av importert skotsk lær. Den eneste tilgjengelige tilvalget var klimaanlegg. 1956-modellene hadde små skjeformede luftinntak plassert på de øvre bakskjermene. Kjølig luft kom inn i kupeen fra fire luftregistre plassert i hjørnene av takpanelet.

Ford avskaffet Continental Division ved utgangen av modellåret 1957 og Mark III ble en Lincoln.

Mark III, IV and V (1958–1960)

Mark III, IV and V (1958–1960)
Karosserityper		2-dørs hardtop 2-dørs convertible 4-dørs sedan 4-dørs Landau hardtop 4-dørs Town Car sedan 4-dørs limousin
Layout		FR layout
Efterfølger(e)		Lincoln LS
Relatert		Lincoln Continental Lincoln Premiere Lincoln Capri
Tekniske data
Lengde		1958: 229,0 " (5 817 mm) 1959: 227,1 " (5 768 mm) 1960: 227,2 " (5 771 mm)
Bredde		1958–59: 80,1 " (2 035 mm) 1960: 80,3 " (2 040 mm)
Høyde		1958: 56,5 " (1 435 mm) 1959–60: 56,7 " (1 440 mm)
Motor		430 cu in (7,0 L) MEL V8
Antall gir		3-girs Turbo-Drive automat
Akselavstand		131,0 " (3 327 mm)
Vekt		5 000–5 700 lb (2 300–2 600 kg) kg
Lincoln Mark-serien på Commons

1958 Lincoln Continental Mark III Landau hardtop sedan med «breezeway» vindu – denne bilen var eid av kongefamilien Lao

1959 Lincoln Continental Mark IV Town Car

1960 Lincoln Continental Mark V

Etter at produksjonen av Mark II opphørte, så en ny generasjon dagens lys for modellåret 1958. Disse var de første Mark-modellene produsert ved den nye Wixom-fabrikken, og ble laget på en unibody-plattform lik den opprinnelige Continental. Selv om denne utgaven er kjent som «Mark III», var de første modellene merket som «Continental III» på forskjermene. Mens reklamebrosjyrer var laget som om Continental fortsatt var et eget merke, delte bilen sitt karroseri med det årets Lincoln. De skilte seg fra de lavere modellene av fullstørrelse Lincolns i trimnivå og i hva taket var sammensatt av, med et omvendt-vinkel elektrisk «breezeway» bakvindu som trekkes ned bak baksetet. Manuell montering var borte, noe som åpnet for lavere priser. Likevel, tapte Lincoln over USD 60 millioner i løpet av 1958 til 1960, blant annet på grunn av kostnadene ved å utvikle kanskje den største unibody-bilen noen gang laget. 1958-modellen av fullstørrelse Lincoln solgte dårlig på grunn av den økonomiske resesjonen i USA. Men Mark III hadde bedre salgstall enn Mark II.

Den nye Lincoln var en av de største biler noen gang laget, større enn det modellårets Cadillac, og med sine skråstilte frontlykter, «dagmar-støtfangere» og kamskjellinspirerte skjermer - hadde disse et design som anses av mange å være overdrevent selv i dette tiåret av overdreven styling. De var de lengste Lincolns som noen gang er laget utenom de føderalt pålagte 5 mph (8,0 km/t) støtfangerne. Med en skulderplass som var 63,1 tommer (1 603 mm) foran og 63,0 tommer (1 600 mm) bak innehar de en rekord for Lincoln som fortsatt ikke er overgått. Videre er 1959 Mark IV og 1960 Mark V Limousiner og Town Car de tyngste amerikanske sedaner uten en utvidet akselavstand bygget siden den andre verdenskrig, og 1958 Mark III cabriolet er den lengste amerikanske åpne bil produsert med unntak av de (svært sjeldne) 1934-37 Cadillac V-16 convertible.

Modellutvalget for 1959 inneholdt den opprinnelige Mark IV, og for 1960, den opprinnelige Mark V, med mer behersket styling enn 1958. To nye karosserivarianter ble lagt til for 1959 og 1960, begge på samme akselavstand som andre Continental-modeller, men uten «breezeway»-vinduet: en formell Town Car og en enda mer formell limousin. Begge bilene hadde to klimaanlegg, en særeget polstret tak og var bare tilgjengelig i svart. Limousinen fikk en førerpartisjon for ekstra privatliv i baksetet. Town Car-modellen kostet over USD 9 200 med totalt 214 solgte i løpet av begge produksjonsårene, og limousinen kostet USD 10 200 med totalt bare 83 solgt, noe som gjør den dyrere og kanskje enda mer eksklusiv enn Mark II.

En spesiell ting med disse kjøretøyene var «auto smøring» (eng.: «Auto Lube»), som så lenge som eieren holdt smørebeholderern full ville bilen automatisk smøre seg selv. 1958-1960 Mark-modellene var teknisk Lincoln-modeller da Continental divisjonen ble droppet etter Mark II. Og dette markerte den siste gangen at en Mark ikke delte noen store chassiskomponenter med en modell laget av Ford eller Mercury slik som den neste Mark III ville dele viktige komponenter med den samtidige Ford Thunderbird.

Designetterord

1960 Lincoln Continental Mark V convertible

1959 Lincoln Continental Mark IV coupe

Omdømmet for «overdreven styling» er kanskje ironisk gitt den enorme mengden av stylingtalent som ble knyttet til utvikling og endring av Mark-modellene av denne årgangen (så vel som de forseggjorte markedsføringstiltakene for å eliminere alt minne om disse modellene). George W. Walker, kjent for sitt bidrag til utviklingen av den opprinnelige Ford Thunderbird, var visepresident med ansvar for stildesign hos Ford på den tiden.

Elwood Engel, kjent for å være hoveddesigner av den fjerde generasjonen av Lincoln Continental samt for hans arbeid som sjefsdesigner hos Chrysler i 1960-årene, var stabsdesigner (og følgelig vandret i samtlige designstudioer) hos Ford på denne tiden hvor han jobbet nært sammen med John Najjar i å utvikle ikke bare 1958-modellen, men også 1959-oppdateringen. Etter John Najjar ble løst fra sine oppgaver som sjefsdesigner for Lincoln i 1957 ble han Engels sjefsassistent, og de to jobbet tett sammen i «stiletto studio» med å utvikle fjerde generasjon Lincoln Continental, som selvfølgelig vant en pris for sin superlative styling. Etter at Engel forlot Ford i 1961 ble Najjar hoveddesigner for konseptbilen Ford Mustang I, som senere resulterte i fødselen av Ford Mustang. Don Delarossa, som etterfulgte Najjar som sjefsstylist for Lincoln, var ansvarlig for 1960-oppdateringen, og ble til slutt i 1980-årene sjefsdesigner hos Chrysler.

Alex Tremulis, som var sjefsstylist hos Auburn-Cord-Duesenberg fra midten til sent på 1930-tallet og berømt for sitt arbeid på 1948 Tucker Sedan, var sjef for Fords Advanced Styling Studio på denne tiden, og det var hans Ford La Tosca konseptbil, med sitt ovale overlappet med en «X»-tema, som resulterte i fødselen av det «Skråttøyde monsteret» klengenavnet til 1958 Mark III fronten. Samt muligens mest ironisk av alt, L. David Ash var Lincolns sjef for eksteriørstyling da Najjar hadde ansvar for Lincoln stylingen, den samme L. David Ash som senere ville spille en ledende rolle som sjefstylist for Ford i designet av 1969–1971 Lincoln Continental Mark III, som hjalp til at Mark-modellene av denne årgangen (sammen med markedsføringsbeslutningen til da Ford Executive Vice-President Lee Iacocca) til å bli kalt de «glemte Mark-modellene».

Mark III (1969–1971)

Mark III (1969–1971)
Produsert		1969–1971
Karosserityper		2-dørs coupé
Efterfølger(e)		Lincoln LS
Tekniske data
Motor		460 cu in (7,5 L) V8
Lincoln Mark-serien på Commons

Utdypende artikkel: Lincoln Continental Mark III

Lincoln Continental Mark III ble produsert av Lincoln for modellårene 1969 til og med 1971. Mark III ble laget mens Iacocca, president for Ford Motor Company på den tiden, beordret design-visepresident, Gene Bordinat, til å «sette en Rolls-Royce grill på en Thunderbird» i september 1965. Mark III-modellen var basert på den fire-dørs Thunderbird-plattformen, som ble første gang introdusert for modellåret 1967.

Mark III konkurrerte med Cadillacs forhjulsdrevne Eldorado, som var nydesignet for modellåret 1967-modellår og som holdt den øverste plassen i markedet for personlig luksusbiler. Introdusert 5. april 1968 som en 1969-modell, solgte Continental Mark III mer enn sin Cadillacrival hvert modell år.

Mark III tok mange av sine designelementer fra standardbilen Ford Thunderbird. Særtrekk, inkludert en fremtredende grill, skjulte frontlykter og en Continental-reservehjulhump i bagasjelokket.

Forskjeller for 1969-modellår inkluderte åtte nye eksteriørfarger og et valgfritt hvitt skinn/vinyl interiør, samt nye nakkestøtter, rattstyling, knotter på instrumentpanelet og farvetilpassede vinylmansjetter for belteankrene til forsetet varierte. En Cartier dashbordklokke ble introdusert i desember 1968.

Modellåret 1970 inkluderte som standardutstyr det tidligere tilleggsutstyret vinyltak og et Sure-Track blokkeringsfritt bremsesystem. Den interne tretrimmen ble oppgradert til ekte valnøttre (alle 1969 modeller hadde enten østindisk palisander eller engelsk eik tilpasset interiørets farve). Continentalbokstavene på bagasjelokket var boltet fast (i motsetning til limt på som de var på 1969-modellen). Mønstret til seter og dørtrekk ble endret til et enklere design (i stedet for den diamant-mønstrede, knapp-tuftede utformingen av 1969-modellen). Også nytt var en låsenderattstamme, kanthornbetjent (eng: «rim-blow-horn») ratt, kartlys forsinkelsesenhet, skjulte elektriske vindusviskere med justerbar variabel funksjon, og en tre-punkts beltesystem for de ytre seteplassene.

Modellåret 1971 sine biler fikk radialdekk, sotete vinduer og automatisk klimakontroll. Høyryggede tvilling komfortseter med toveis elektriske kontroller var også en nyhet.

Mark IV (1972–1976)

Mark IV (1972–1976)
Produsert		1972–1976
Karosserityper		2-dørs coupé
Efterfølger(e)		Lincoln LS
Tekniske data
Motor		460 cu in (7,5 L) V8
Lincoln Mark-serien på Commons

Utdypende artikkel: Lincoln Continental Mark IV

Mark IV beholdt mange designelementer fra Mark III slik som grillen og reservedekkhumpen på bagasjelokket samt at den vokste både i lengde og bredde. Den delte sin platform med Ford Thunderbird. I 1972 introduserte Lincoln ett lite ovalt vindu, markedsført som operavinduer i takets C-stolpe. For modellåret 1973 fikk kjøretøyet nye støtfangere for å overholde de nye amerikanske sikkerhetsforskriftene som krevde alle personbiler å tåle et treff foran på 5 miles per times (8 km/t) og bak på 2,5 miles per times (4 km/t). Modellåret 1974 fikk på nytt redesignet støtfangeren bak for å overholde føderale sikkerhetsforskrifter.

Mark IV-modellene ble drevet av en 460 cu in (7,5 L) V8-motor.

Fra og med 1973 spesielle «Luxury Group»-pakker ble tilbudt i ulike lakk-, tak- og interiørfargeopsjoner fra år til år. «Silver Luxury Group» for 1973 inkluderte sølv «månestøv» metalliclakk med et matchende sølvkornet vinyltak og et sølv skinninteriør. Eller, hvis kjøperen foretrakk en fargekontrast, tranebær (eng.: Cranberry) (dyp rød) velur- eller skinninteriørtrim var tilgjengelig. For modellåret 1974 var «Gold Luxury Group» og en «Saddle & White Luxury Group» (april 1974 introduksjon) lagt til fjorårets «Silver Luxury Group». For modellåret 1975 var «Blue Diamond Luxury Group» og en «Lipstick & White Luxury Group» lagt til spesialpakkene fra tidligere år. For modellåret 1976 ble det i tillegg til visse av de overførte spesialitetene fra forrige årsmodell, tilbudt av Lincoln en svimlende rekke nye Luxury Group pakker: «Jade/White», «Light Jade/Dark Jade», «Red/Rose», «Gold/Cream», «Black Diamond» (mars 1976 inntroduksjon), og «Desert Sand» (mars 1976 introduksjon). Lincoln fortsatte å tilby tilsvarende fargekoordinerte «Luxury Group»-pakker på Mark V og Mark VI.

Mark V (1977–1979)

Mark V (1977–1979)
Produsert		1977–1979
Karosserityper		2-dørs coupé
Efterfølger(e)		Lincoln LS
Tekniske data
Motor		460 cu in (7,5 L) V8 (1977–78 tilleggsutstyr begge årene i 49 delstater) 400 cu in (6,6 L) V8 (1977–79 standardmotor i alle 3 modellårene i 50 delstater)
Lincoln Mark-serien på Commons

Utdypende artikkel: Lincoln Continental Mark V

Inntrodusert i modellåret 1977, var Lincoln Continental Mark V en større revidering av Mark IV. Den avrundede stylingen av den forrige generasjonen vek unna for et skarpere og kantet utseende. Interiørdesignet forble lik det i Mark IV, med varianter i setemønstre og dashbordtrim (mens den samtidig beholdt den generelle dashbordutformingen til Mark IV-modellen) er de primære forskjellene. Da Ford Thunderbird ble forminsket og basert på det mellomliggende chassis benyttet av Ford LTD II og Mercury Cougar XR7, benyttet Mark V sitt eget chassis. Mark V var større og mer kompleks enn forgjengeren, bare 10 tommer (25 cm) fra å være 20 fot (6,1 m) lang. Det elektriske systemet og mekanisk komponenter hadde mindre til felles med andre Ford-produkter, og var vanskeligere å vedlikeholde enn tilsvarende utstyr på Mark IV.

Mark IVs 460 cu in (7,5 L) standardmotor ble ikke standardmotoren til Mark V-modellen, hvor 400 cu in (6,6 L) ble standardmotoren og 460 cu in (7,5 L) motoren ble tilbudt som ekstrautstyr, både for modellåret 1977 og modellåret 1978. 460 cu in (7,5 L) motoren var tatt helt bort i 1979. Etter modellåret 1976 var ikke 460 cu in (7,5 L) motoren lengre tilgjengelig i Lincolner solgt i California, fordi den ikke var i stand til å bli utslipp-sertifisert i den staten. Til kontrast var 1977 Continentals opprinnelig tilgjengelig kun med 460 cu in (7,5 L) motoren i 49 stater, men rundt midten av produksjonen ble 400 cu in (6,6 L) motoren standarden, og den andre et tilleggsvalg, med unntak i California.

Mark VI (1980–1983)

Mark VI
Produsert		1980–1983
Karosserityper		2-dørs coupé 4-dørs sedan
Efterfølger(e)		Lincoln LS
Tekniske data
Lengde		216,0 " (5 486 mm)
Bredde		78,2 " (1 986 mm)
Høyde		55,4 " (1 407 mm)
Motor		4,9 L (302 cu in) 5.0L Windsor V8 5,8 L (351 cu in) Windsor V8
Antall gir		4-girs AOD automat
Akselavstand		2-door: 114,3 " (2 903 mm)
Lincoln Mark-serien på Commons

Utdypende artikkel: Lincoln Continental Mark VI

Modellåret 1980s designrevisjon og endring av Panther-plattformen betydelig redusert størrelsen på bilen. Den nye modellen ble 14 " (356 mm) kortere og hadde en akselavstand som var 6 " (152 mm) kortere enn tidligere, samt den nye bilen var 500 kilogram (1 102 lb) lettere. Bortsett fra å være den første i Mark-serien tilgjengelig som en 4-dørs sedan på 20 år, beholdt Mark VI det meste av stylingen fra 1977 Mark V. Modellene beholdt kjennemerket operavinduene, Rolls-Royce-stil grill, og sin karakteristiske reservedekkhump på bagasjelokket.

Mark VI var tilgjengelig med Lincoln teknologi og elektronisk utstyr. Et digitalt instrumentpanelet som brukte Vacuum Fluorescent Displayer, kodelås for å låse opp bilen, automatisk overdrive (AOD) 4-girs automatisk girkasse og innsprøytningsmotor på 302 cu in (4,9 L) som var ny i 1980.

Den nye og litt mindre Lincoln-modellen fikk positive anmeldelser av bilpressen, ved å være mer effektiv og mer romslig enn de tilsvarende Cadillacene av samme årsmodell som hadde blitt krympet i 1977. Den nye Lincoln brukte nye monteringsteknikker, og hadde aluminiumdeler i karroseriet og mekaniske deler for å redusere bilenes vekt, i tillegg til den vektreduksjonen som ble oppnådd som en del av redesignen av kjøretøyet som var på 800 lb (363 kg). Den gamle 460 cu in (7,5 L) V8-motoren ble erstattet av en V8 innsprøytningsmotor på 302 cu in (4,9 L) (marketsført som en «5,0»-modell), og en forgasserversjon av 351 cu in (5,8 L) V8-motoren, dog den siste var kun tilgjengelig i modellåret 1980.

Til en stor grad var karroseriet delt mellom Town Car og Mark VI, men Mark-modellen hadde mer likhetstrekk til Mark V, med skjulte hovedlys, reservehjulshumpen på bagasjelokket, vinyltopp og operavinduer, etc. For siste gang var Mark-serien tilbudt som en firedørs sedan, men begge ble erstattet i 1983 av en helt ny Mark VII og en mindre Continental sedan fra 1982 til 1987 som var ment å erstatte Lincolns mislykkede Versailles kompaktbil. Town Car og Town Coupe bar noen likhet med den gamle standarden Continentals fra 1970-årene. En Town Coupe var tilgjengelig for både modellåret 1980 og modellåret 1981, men kun omtrent 3 000 ble satt sammen i løpet av de to årene. Fremgangen til Mark VI effektivt reduserte interessen til Town Coupe-modellen. Town Car forsatte å være Lincolns bestselger resten av 1980-årene.

Mark VI var på markedet i en nedgangstid for bilmarkedet i USA. Den totale produksjonen av 2-dørs i løpet av de fire modellårene var 63 662 biler - eller mindre enn det Mark V hadde solgt i noen av sine tre år på markedet. En del av salgsnedgangen for Mark VI var redundans etter Town Car; som var den billigere sedanen med operavindu og skulte frontlykter.

Referanser

Autoritetsdata