Liljeholmsbron
| Liljeholmsbron | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Type | klaffebru, veibru | ||
| Sted | Stockholm kommune | ||
| Krysser | Årstaviken | ||
 Liljeholmsbron 59°18′49″N 18°01′56″Ø | |||
Liljeholmsbron er en dobbel klaffebru mellom Hornstull på Södermalm og Liljeholmen i Stockholm. Den nåværende brua ble bygget i to etapper, i 1928 og 1954, og det har tidligere vært flere historiske bruer samme sted. Liljeholmsbron utgjør grensa mellom Årstaviken i øst og Liljeholmsviken i vest.
Tidligere bruer[rediger | rediger kilde]
På 1660-tallet ble det anlagt en ny vei fra Hornskroken helt fram til Hornstull og Liljeholmsviken, og i direkte tilslutning til den ble det bygget ei bru til Liljeholmen. Tidligere hadde det vært en fergeforbindelse, som ikke alltid kunne opprettholdes i dårlig vær. Gjennom et kongelig brev den 4. november 1668 ble byens forslag om i stedet å bygge ei bru godkjent, med rett til byen til å kreve brupenger.
Arbeidet ble utført påfølgende år under ledelse av stadsarkitekt (senere slottsarkitekt) Nicodemus Tessin d.e. og stadsbyggmester Sifvert. Kostnaden var 8 747 daler silvermynt. Brua var ei pålebru, det vil si at påler ble drevet ned i bunnen og brua ble bygget på disse. Brua ble først kalt Hornsbron, men fikk snart navnet Liljeholmsbron (detta navnet finnes belagt fra 1733).
Pålebrua ble ganske tidlig erstattet av en flytebru. Denne flytebrua ble fornyet og forbedret flere ganger i årenes løp. I 1890 ble den siste flytebrua lagt ut, den var 164 meter lang og 8,3 meter bred. Den gikk da omtrent fra nåværende Bergsunds strand ved Liljeholmsbadet til Liljeholmsstranden og fortsatte i daværende Södertäljevägen (nå Liljeholmsvägen).
På Hornsgatan var det dampsporvei siden 1887, og i 1901 fikk Hornsgatan elektriske sporvogner fram til Hornstull. Fra 1911 gikk det også sporvogner fra Liljeholmsbrons feste på Liljeholmssiden ut til Mälarhöjden og Midsommarkransen (i regi av det private sporveiselskapet AB Södra Förstadsbanan, som i 1920 ble solgt til det kommunaleide Stockholms Spårvägar). Den eneste forbindelsen mellom de to endestasjonene Hornstull og Liljeholmen var fortsatt flytebrua, som man måtte gå over. Det ble derfor satt stor pris på blant alle reisende da en ny bru skulle bygges. Den 1. desember 1915 ble den første ordentlige brua åpnet, ei trebru som var 12 meter bred og var en svingbru. Den holdt for forstadssporvognene, som nå kunne fortsette over til Hornstull.
Nedenfor brua går fortsatt jernbanesporet mellom Liljeholmen og Stockholms södra, som i 1929 ble erstattet av Årstabron.
Den nye klaffebrua[rediger | rediger kilde]
Den økende trafikken og hindrende bruåpninger krevde ei ny bru. I mars 1925 besluttet Stockholms stadsfullmäktige å gi havnestyret i oppdrag å bygge en ny gatebru med cirka 16 meters fri seilingshøyde og 16 meters bredde til en beregnet kostnad på 4 115 000 kroner, inkludert nødvendige tilfartsveier.[1] Denne brua var en del av et større infrastrukturprosjekt kalt Hammarbyleden, og omfattet ytterligere to klaffebruer: Danviksbron (innviet 1922) og Skansbron (innviet 1925), i tillegg til høybrua Årstabron (innviet 1929), Hammarby sluse og Danvikskanalen (innviet 1930). Prosjektet avlastet Slussen fra skipstrafikk som nå kunne gå via Hammarbyleden, og västra stambanan kunne gå på høybru til Stockholms södra station.
Grunnarbeidene over Liljeholmsviken viste seg å være besværlige, og til å drive ned pålene (38x38 cm betongpåler) ble det anskaffet en spesiell påledriver fra Tyskland. Grunnarbeidene ble satt igang i mars 1926 og i juni 1927 kunne monteringen av jernoverbygget begynne.[2]
Nærmest Hornsplan består den første klaffebrua fra 1928 av en 43 meter lang betongviadukt i tre spenn. Den øvrige delen - unntatt klaffespennet - er konstruert som en kontinuerlig bjelkebru med jernoverbygg av klinkede metallbjelker. Disse bæres av høye betongpillarer, unntatt over banegården på Liljeholmssiden, hvor de hviler på pillarbukker av jern.[1]
9. oktober 1928 ble den første klaffebrua innviet, den som idag er den vestre brudelen. Denne brua er 390 meter lang, 16 meter bred, fri høyde 15,5 meter og klaffens spennvidde er 29,70 meter. Arkitekt for denne brua var Carl Bergsten.
15. mai 1954 ble brua utøket med en østlig brudel med nøyaktig samme utseende. Denna østre delen ble 14,1 meter bred hvorav 7,5 meter kjørebane. Den østre brudelen er enveiskjørt nordover, og den vestre brudelen sørover. Liljeholmsbron fjernstyres nå fra Hammarbyslussen. Fram til 1966 gikk hovedveien Riksettan (den nåværende Europavei E4) over Liljeholmsbron.
Historiske bilder (enkeltbrua)[rediger | rediger kilde]
-
Gamle Liljeholmsbron (til venstre) står fortsatt ved siden av den nye (med sporvognsspor) i 1915. -
Nye Liljeholmsbron i 1928, med Liljeholmens stasjon i forgrunnen -
Liljeholmsbron og Liljeholmens stasjon 1932 -
Sporvogn på Liljeholmsbron på 1940-tallet -
Bruåpning i 1950.
Nåtidige bilder (dobbeltbrua)[rediger | rediger kilde]
-
Brua sett fra Reimersholme. I bakgrunnen Årstabroarna. -
Bruas østre side, 2009. -
Bruåpning i rushtrafikk på Liljeholmsbron. -
Bruåpning 2009, utsikt fra Liljeholmshamnen. -
Brua nedenfra, 2009.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Liljeholmsbron – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Se filmen från invigningen av Liljeholmsbron den 15:e juni 1954
- (sv) Stockholmskällan har multimedia som gjelder Liljeholmsbron
