Lars Porsenna

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Lars Porsenna (etruskisk: Pursenas) var ifølge romersk tradisjon en mektig etruskerkonge som regjerte byen Clusium (etruskisk: Clevsin,[1] dagens Chiusi i Toscana).[2] Han er best kjent for å ha beleiret Roma i 508 f.Kr. for å gjeninnsette kong Tarquinius etter romernes innføring av en republikk.[3]

Lars (eller Laris) betydde «høvding» på etruskisk, og er ikke beslektet med den norske varianten av Laurentius, Lars.[2]

Krig mot Roma[rediger | rediger kilde]

Mucius Scaevola foran Porsenna. Maleri fra 1620-årene, av Rubens og van Dyck.

Utdypende artikkel: Krigen mellom Roma og Clusium

Lars Porsenna kom ifølge romersk tradisjon i konflikt med byen Roma etter at den siste romerske kongen, Tarquinius Superbus, hadde søkt tilflukt hos og støtte fra ham etter å ha blitt drevet i eksil til fordel for en republikk i Roma.[2][4] Tarquinerne var av etruskisk opprinnelse, og dynastiet ble stiftet av Tarquinius Priscus, som giftet seg med Tanaquil og inn i en fornem etruskisk slekt; Priscus, hvis opprinnelige navn var Lucumo, var sønn av Demaratos, en rik gresk utvandrer som slo seg ned i etruskerbyen Tarquinia og giftet seg med en lokal kvinne.[5]

Tradisjonen forteller at Porsenna lot seg overtale til å støtte Tarquinius Superbus', og med sin hær gikk han mot Roma. Det første angrepet lyktes ikke derimot, etter en stor heltedåd begått av horatieren Horatius Cocles, som skal ha nærmest på egenhånd stoppet fienden i å krysse over en bro over Tiberen, noe som igjen gav romerne tid til å komme seg i sikkerhet og destruere broen.[2] Etter dette beleiret Porsenna Roma, fra sitt kvarter på Janushøyden. Der ble det sagt at en annen heltemodig romer kalt Gaius Mucius snek seg inn for å drepe kongen, på dagtid; Mucius visste ikke hvordan kongen så ut, og drepte dermed en skriver som delte ut sold fra en opphøyet stol. Da Porsenna truet Mucius med å brenne ham levende skal Mucius ha stukket sin hånd inn i flammene, og kunngjort hvordan romere ville tåle alt og dø for friheten. Overleveringene forteller at Porsenna skal ha blitt såpass imponert, og skremt, av disse to heltedådene at han ble enig om fred med romerne. Fredsavtalen skal ha involvert at romerne gav fra seg veiernes land, og at Porsenna fikk gisler; romerne måtte derimot ikke gjeninnsette Tarquinius.[2] Da Porsenna forlot byen klarte de kvinnelige gislene ledet av en Cloelia å flykte hjem til Roma; etruskerkongen ble først rasende, men deretter overveldet av kvinnenes heltemot, og lot de forbli i Roma.[6]

Andre beretninger sier at Porsenna faktisk inntok byen og kontrollerte den uten å gjeninnsette gamlekongen, noe som støttes av arkeologiske funn som viser betydelige ødeleggelser rundt 500 f.Kr.[7] Han kan dermed ha inntatt byen med ønske om å styre den selv.[4][8] Porsenna kan dermed ha styrt Roma i en periode, og blitt drevet ut en tid senere. Det er også teorier at han i stedet for å hjelpe Tarquinius var delaktig i å drive han ut for så å føre videre krig mot ham.[7]

Porsenna skal etter sigende så ha ført felttog mot latinerne, men tapt i slaget ved Aricia. Det kan hende at dette slaget er ment å speile et ekte slag, og etruskernes herredømme over Latium.[7]

Livius forteller at offentlige auksjoner i Roma på hans tid ble kalt å «selge kong Porsennas varer», og at dette har noe å gjøre med krigen med Clusium. Livius konkluderer at dette er fordi at Porsenna la igjen sine provisjonslagre som en gave til romerne, da han forlot byen.[9]

Ifølge Livius skal skal Porsenna i 508 f.Kr. igjen ha sendt ambassadører til det romerske senat med anmodning om å gjeninnsette Tarquinius på tronen. Legater ble sendt tilbake til kongen, og rådet han om at romerne aldri ville gjeninsette Tarquinius, og at Porsenna burde, ut av respekt for romerne, stoppe å etterspørre hans gjeninnsettelse. Porsenna samtykket, og fortalte Tarquinius at han skulle fortsette sitt eksil et annet sted enn i Clusium. Porsenna gav også tilbake de romerske gislene, og veiernes landområder som ble fratatt Roma i fredsavtalen. Livius beretter videre at dette førte til en trofast fred mellom Porsenna og Roma.[10]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Da den militære centurieforsamlingen møttes på Marsmarken ble folket kalt dit ved at et rødt flagg ble heist på Janushøyden (Janiculum) og at trompetfanfarer lød fra bymurene, dette for å vise at citadellet på høyden var bemannet og klart til å forsvare byen mot angrep; det antas at denne tradisjonen var en rest fra Porsennas dager.[11]

Grav[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Lars Porsennas grav

Plinius den eldre skrev om en storslagen grav bygget for Porsenna, som var et stort mausoleum omringet av kaskader av pyramider, over en labyrint bestående av underjordiske kamre hvori en inntrenger kunne gå seg vill. Plinius skal aldre ha sett denne graven, så hans beskrivelser kan være basert på en beretning fra Varro, og muligens være en forvirret sammenblanding med de minoiske labyrintene han beskriver før denne graven. Storstilte gravhauger (tumili) fra den senarkaiske perioden ble konstruert ved Clusium, og moderne forskere (særlig Poggio Gaiella) har forsøkt å assosiere disse med Porsennas mytiske grav.[12]

I kunsten[rediger | rediger kilde]

Fortellingen om Lars Porsenna og hans gissel Cloelia er grunnlaget for librettoen Il trionfo di Clelia (1762) av Pietro Metastasio. Den franske forfatter Madeleine de Scudéry skrev Clélie i 1661.

Lays of Ancient Rome (1842) av Thomas Babington Macaulay forteller den sagnomsuste historien om horatieren som forsvarte broen fra Porsennas etruskiske armé.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Etruria. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 21. mai 2016 fra https://snl.no/Etruria.
  2. ^ a b c d e Iddeng, s. 74
  3. ^ Steen, Tone. (2009, 14. februar). Porsenna. I Store norske leksikon. Hentet 21. mai 2016 fra https://snl.no/Porsenna.
  4. ^ a b Penrose, Jane (2005). Rome and Her Enemies. Osprey Publishing. s. 43-44. ISBN 1-84176-932-0. 
  5. ^ Iddeng, s. 51
  6. ^ Iddeng, s. 74–75
  7. ^ a b c Iddeng, s. 75
  8. ^ Bird, H. W. (1993) The Breviarium Ab Urbe Condita of Eutropius the Right Honourable Secretary of State for General Petitions, Liverpool University Press. s. 73. ISBN 0-85323-208-3.
  9. ^ Livius: Ab urbe condita, 2.14
  10. ^ Livius: Ab urbe condita, 2.15
  11. ^ Iddeng, s. 208–209
  12. ^ William M. Gaugler (January 2002). The Tomb of Lars Porsenna at Clusium and Its Religious and Political Implications. Laureate Press. ISBN 978-1-884528-25-5. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Iddeng, Jon W.: Romerrikets historie - republikkens vekst og fall. Dreyers forlag, Oslo 2014. ISBN 978-82-8265-112-7
  • Evans, John Karl (1980). Plebs Rustica. The Peasantry of Classical Italy I: the Peasantry in Modern Scholarship. 
  • Evans, John Karl (1991). War, Women and Children in Ancient Rome. Routledge.