Langeleik
Langeleik, også kalt langleik, langhørpu og langspill, er et norsk folkeinstrument. Det er et strengeinstrument i form av en siter som har en lang, smal resonanskasse, med eller uten bunn, og antallet strenger kan variere. Vanligvis dreier det seg om én melodistreng med tverrbånd under og sju akkompagnementsstrenger.
Langeleikens historie i Norge
[rediger | rediger kilde]Instrumentet ble i utgangspunktet kalt langspill. Det er funnet en langeleik som er datert så tidlig som 1524. Instrumentet var utbredt over det meste av landet. Det er funnet rester av langeleiker så langt nord som til Finnmark.
Som bruksinstrument i våre dager har langeleiken bare overlevd i Valdres. I Valdres var det på 1800-tallet flere kvinner som var kjent for sitt langeleikspill. Mange av disse kvinnene hadde en liten dukke festet til høyrehånden mens de spilte, og for tilhørerne så det da ut som om dukken danset på bordet til langeleikens toner.[2]
«Bestemor til Ola Brustugu, ho Barbro på Kleiven, spelte langeleik. Ho hadde eit par «dokke-figurar» som dansa etter spelet hennar. Dette totte mange var lettsindig. Ein dag kom det inn til Barbro ein framandkar. Han spurde kva ho ville ha for langeleiken sin. Nei, ho hadde ikkje tenkt å selja han. Men så tok han opp 5 dalar og la på bordet. Så tok han langeleiken og la han bort i peisen og brende han opp. Dei skulle ha vore så musikalske forfedrane til Peiseguten.»[2]
Berit Pynten er i ettertid blitt stående som en av de mest kjente Valdres-musikantene med langeleiken som instrument:
«Berit hadde, som sume andre langeleikspelarar, to dokkor som «dansa» etter som ho slo med pretten. Sonedotteri til Berit Pynten, ho Guri Kårstad, har i «Valdres» 22/2 1955 skrive mel. a. dette om dokkeparet til Berit.
«Vi småjenter tok oss ofte turer til Pynten for å høre langeleikspel, og det som drog oss mest, var å se et dukkepar som danset når bestemor spilte. Dukkene skulle forestille mann og kone, og de var kledd i fine, gamle nasjonaldrakter. (---) Det var et stativ som dukkene stod på. Dukkene hadde ledd i knær og ankler, så de var bevegelige... I hodene på dem var festet en tråd i og opp gjennom stativet. Så viklet hun trådene fra dukken på pekefingren som hun førte spretten med, altså på høyre handa. Når så spillet tok til, danset dukkene.»»[2]
Beslektede instrumenter
[rediger | rediger kilde]Blant beslektete klimpreinstrumenter og bordunsitere kan nevnes nederlandsk Hommel, svensk Hummel, fransk Épinette des Vosges, og amerikansk Appalachian dulcimer, også kjent som «mountain dulcimer»:
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Marcus Selmer (1872). «Catalog over Fotografier af norske Nationaldragter, Landskaber og Stetoskopbilleder». www.nb.no (på norsk). H.T. Jürgensens Officin. Besøkt 19. mars 2018.
- ^ a b c d Johan Skrindsrud (1968). «Valdres bygdebok. 6 : Skule, lag og annan kultur». urn.nb.no (på norsk). Valdres bygdeboks forlag. Besøkt 19. mars 2018.
