Ladestasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ladestasjon i Oslo.
Offentlig ladestasjon i San Francisco i 2009.
Europeisk ladestasjonskilt på offentlig eiendom.

En ladestasjon er en offentlig tilgjengelig anordning for overføring av elektrisk energi til elbiler og ladbare hybridbiler. En ladestasjon kan kalles en hurtigladestasjon når den kan lade med en effekt på minst 22 kW. Det finnes også ladestasjoner for elsykkel.

En ladestasjon kan bestå av en eller flere ladestolper eller ladesøyler.[1] En ladestasjon kan dermed likne en bensinstasjon.

Det finnes grovt sett fire forskjellige typer ladepistoler: CHAdeMO, Combo Charging system (CCS), AC type 2 og Tesla. En ladestasjon kan per 2020 lade biler med en effekt på opptil 250 kW.[2]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Typer ladekontakter: Fra venstre CHAdeMO, CCS og Type 2

Et ladepunkt på kartet der det er satt ut en stolpe med uttak for at elbiler får lade, heter også en ladestolpe, og slike tilbyr ikke hurtiglading som er nødvendig ved regelmessig kjøring eller yrkeskjøring. Slike ladestolper kan sammenlignes med bokser en installerer i borettslag eller i egen garasje (hjemmelader). Felles for en gruppe av disse ladeboksene med ladestolper og ladestasjoner er at de kan være tilknyttet en styringsordning for å starte og stoppe lading.

I Norge er det typisk en strømleverandør som ordner styring av ladingen med ulike typer abonnement, eller betaling per minutt eller per kwh. Tesla og noen andre bilprodusenter har i utgangspunktet forsøkt å styre dette nettverket av ladestasjoner ved å inkludere lading ved kjøp av bil. For elbilene er ladestolpene en forutsetning for at bilene regelmessig kan «fylle tanken» med elektrisitet og ikke risikerer å bli stående med tomt batteri, det gjelder især for dem som bor i byer og som mangler adgang til eget eluttak eller som ikke kan lade på f.eks. arbeidsplassen. For hybridbilene er ladestasjonene et godt supplement for å forlenge rekkevidden med ren eldrift.

Den nasjonale database for ladestasjoner - NOBIL[rediger | rediger kilde]

I 2010 åpnet den nasjonale databasen for ladestasjoner, NOBIL, og siden 2019-2020 har den satt mål på seg om å være den nordiske databasen over ladestasjoner, etter at den begynte å inkludere svenske ladestasjoner på henvendelse fra den svenske Energimyndigheten.[3] I forbindelse med sitt arbeid har NOBIL en ordliste[4] som hjelper i konsekvent henvisning til statistikken de tilbyr. Det er, antagelig for kompletthet og kollokvielt språk, inkludert ordinære schuko uttak i databasen over ladestasjoner, for enkelte ladestasjoner har ladepunkt (ladestolpe) med flere enn ett uttak, blant annet schucko, samt at Oslo kommune har feks. et antall parkeringsplasser dedikert til ladeplasser[5], og per i dag er mange av disse kun utstyrt med schuko uttak.

ordliste[4] Statistikk Norge (18. oktober 2020)[6] Statistikk Sverige (18. oktober 2020)[7]
Ladestasjoner totalt 2911 2299
Ladepunkt totalt 17807 10638
Ladestasjoner semi/hurtig 1159 1463
CHAdeMO hurtigladere 1822 447
CHAdeMO semihurtigladere 1 5
Combo hurtigladere 2126 546
Combo semihurtigladere 0 4
AC Type 2 hurtigladere 50 183
AC Type 2 semihurtigladere 4088 4088
Tesla superladepunkt 820 310

Hurtigladere[rediger | rediger kilde]

I Norge definerer Enova hurtigladere som: «En hurtiglader som kan lade bilder med en effekt på minst 22 kW med en av de tre hurtigladestandardene DC CHAdeMO (minimum 50 kW effekt), DC Combo (minimum 50 kW) og AC Type 2-lading (minimum 22 kW)».[8]

Det eksisterer ingen klar definisjon for hvor mye effekt som må leveres for å kunne benytte begrepet hurtiglader, men norske hurtigladere ligger vanligvis på 40 til 50 kW. Mange av disse stasjonene har et ekstra, såkalt "semihurtig" ladeuttak, typisk med 22 kW effekt. Noen stasjoner har kun dette uttaket, men blir likevel i enkelte sammenhenger klassifisert som hurtiglader.

Bilprodusenten Tesla Motors utviklet egne hurtigladestasjoner som utelukkende kan benyttes av Teslamodeller. Disse stasjonene har en effekt på 120 kW.

Hurtigladestasjoner er ikke det samme som såkalte ladestolper[omstridt ], som betegner offentlig tilgjengelige ladeuttak med langt mindre effekt[omstridt ], vanligvis 3 kW til 7 kW. Disse har ikke ladepistol, men i stedet en stikkontakt slik at brukeren må ha egen ladeledning for å koble til. Den innebygde stikkontakten har til nå vært den vanlige jordede "husholdnings"-stikkontakten (Schuko), men nyere stolper har en dedikert ladekontakt (Type 2) som gir bedre styring av ladefarten. Utbyggingen av ladestolper har pågått i mange år i Norge, hovedsakelig i kommunal regi. Det finnes tusenvis av offentlig tilgjengelige ladestolper i Norge, de aller fleste er gratis å bruke. Stolpene er imidlertid som oftest utstyrt med en lås, og én nøkkel skal passe samtlige offentlige stolper. Nøkkel kan fås ved å henvende seg til en kommune som har slik ordning eller ved innmelding i Norsk Elbilforening. Nyere ladestolper blant annet i Oslo skal igangsettes med RFID-brikke eller ved å sende SMS, men ladingen på disse er fortsatt gratis.

En hurtigladestasjon er utstyrt med kraftige strømkabler og egne ladepistoler som settes inn i elbilens ladeport. Det finnes grovt sett tre forskjellige typer ladepistoler: CHAdeMO, Combo Charging system (CCS), AC type 2 og Tesla. Elbiler med hurtigladeinntak er tilpasset én av disse standardene. Vanligvis benytter japanske biler CHAdeMO mens europeiske biler har enten CCS eller type 2. Teslas biler er foreløpig de eneste som kan lade med Tesla-pistol.

Selv om en hurtigladestasjon kan levere store mengder strøm til bilens ladeport, vil den faktiske ladestyrken variere. Bilens elektronikk regulerer ladestyrken basert på batterienes temperatur og hvor mye de er ladet for å beskytte mot slitasje på cellene. Det er for eksempel vanlig at ladefarten senkes betraktelig etter at 80 prosent kapasitet er nådd. Kalde batterier vil også lade langsommere.

Statsforetaket Enova (tidligere Transnova) har hatt et støtteprogram for etablering av ladestasjoner siden de første hurtigladerne ble etablert i Norge. Enova støtter også et felles datasystem (NOBIL) for å registrere plassering og status for hurtigladere. NOBIL ble utviklet av Norsk Elbilforening allerede før de første hurtigladerne (2010). NOBIL er et verktøy som samler inn og distribuerer sanntidsdata fra ladestasjonene slik at brukeren kan se hvor stasjoner befinner seg, hvem som opererer dem og om de er tilgjengelig for bruk. Opplysningene i NOBIL blir videreformidlet til flere nettsteder og gjennom mobilapper.

I 2015 passerte antall norske hurtigladestasjoner 300. I desember 2015 ble det tildelt ytterligere støtte til 77 nye stasjoner som skal settes opp innen 1. november 2016.

Ladestasjon for elsykkelSnarøya.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ladestasjonen klar. Opdalingen. Besøkt 21. oktober 2020.
  2. ^ Supercharging. Tesla.com. Besøkt 19. oktober 2020.
  3. ^ Vegard Bøe (23. september 2020). «Development of new data registration functionality for NOBIL». NOBIL. Besøkt 18. oktober 2020. 
  4. ^ a b «Statistikk fra NOBIL». NOBIL. 8. august 2013. Besøkt 18. oktober 2020. 
  5. ^ «Lade elbil og hybridbil». Oslo kommune. Besøkt 18. oktober 2020. 
  6. ^ «Ladestasjoner i Norge 18.10.2020». NOBIL. 18. oktober 2020. Besøkt 18. oktober 2020. 
  7. ^ «Ladestasjoner i Sverige 18.10.2020». NOBIL. 18. oktober 2020. Besøkt 18. oktober 2020. 
  8. ^ Enova støtter bygging av hurtigladere Fakta, besøkt 13. november 2017

Eksterne henvisninger[rediger | rediger kilde]