Kvernen som maler langsomt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kvernen som maler langsomt
Forfatter(e)Ronald Fangen
SpråkBokmål
SjangerRoman
Utgitt1939
ForlagGyldendal Norsk Forlag

Kvernen som maler langsomt er et ufullført romanverk i to deler av den norske forfatteren Ronald Fangen. Første del utkom med tittelen Borgerfesten i 1939, mens andre del, Presten, ikke var fullført ved Fangens død i 1946, men utkom i ufullendt stand samme år. Et planlagt tredje bind ble ikke skrevet. Romantrilogien ble dermed stående som en torso.

Til sammen skulle romanverket skildre sosiale og religiøse brytninger i Bergen fra 1888 til 1918. Borgerfesten er blitt bedømt som Fangens beste skjønnlitterære arbeid etter hans kristne gjennombrudd,[1] og er den av Fangens romaner som inneholder mest miljøskildring. Kjølv Egeland beskriver den som «fargerike og omfattende miljøbilder» fra det forgangne Bergen,[2] mens Helge Groth kaller den «noe av det frodigste Ronald Fangen skrev».[3]

Borgerfesten[rediger | rediger kilde]

Fra Torgalmenningen i Bergen i 1890-årene

Handlingen i Borgerfesten er lagt til Bergen fra desember 1888 til 1889. Selv om Fangen skriver i forordet at boken er en roman og ikke en kulturhistorisk skildring, er den likevel en av Fangens bøker hvor lokalkoloritten er sterkest.[4] Fangen var selv vokst opp i Bergen noen år senere enn tiden for romanens handling.

I romanen skildrer Fangen de sosiale brytningene i det bergenske handelsborgerskapet i slutten av 1880-årene, blant annet kvinnesak, sosialisme, generasjonsmotsetninger og motsetninger mellom by og land.

Boken åpner med en skildring av den årlige borgerfesten i Bergen, hvor den aristokratiske konsul Brehmer holder en bordtale som inneholder fornærmelser mot den bondefødte grosserer Saugland. Grossereren forlater festen og pønsker på hvordan han kan få tatt hevn over Brehmer ved å samle innflytterne mot det gamle borgerskapet. Et annet sentrum i handlingen dreier seg om general Holters hjem på festningen, hvor generalens sønn, gymnasiasten Henrik Holter, gjennomlever en religiøs krise som utløses ved morens slagtilfelle.

Presten[rediger | rediger kilde]

Den neste romanen, Presten, følger Henrik Holter som teologistudent og senere som prest i det samme bergensmiljøet på 1890-tallet. Boken skildrer prestens indre og ytre konflikter, og det antydes konflikter mellom forskjellige kristendomstyper (den høykirkelige, den liberale og den pietistiske).[5] Den ufullendte romanen slutter midt i handlingen, fordi Fangen ble avbrutt ved sin død i en flyulykke.

Etter Fangens notater å dømme var det planlagt at romanverket skulle omfatte et tredje bind som skulle føre handlingen fram til avslutningen av første verdenskrig (1918). Her ville han drøfte den liberalistiske framtidsoptimismen som preget årene før første verdenskrig, skildre striden omkring den liberale teologien og kirkens «tvetydige og ofte reaksjonære holdning til den sociale problematikk» i tiden.[6] Her skulle også sosialismen tre tydeligere fram enn i de to første bøkene.[7]

Bergensmiljøet ble også tatt opp i Fangens novelle «Tidlig skjebne», som ble trykt i Bonniers Litterära Magasin for 1943.[8]

Personer[rediger | rediger kilde]

Ronald Fangen i 1932.

Noen av personene som forekommer i romanverket er:

  • Konsul Magdalon Brehmer: en rik bergensborger av den gamle skolen
  • Emma Brehmer, konsulens hustru, som stifter en kvinnesaksforening
  • Ferdinand Brehmer, konsulens sønn
  • Petra Brehmer: konsulens datter
  • Grosserer Saugland: en «stril» som har slått seg ned som kjøpmann i Bergen og ligger i kamp med det gamle handelsborgerskapet
  • General Holter, en østlending som er kommandant på byens festning
  • Henrik Holter: generalens sønn, en gymnasiast som gjennomgår en religiøs krise og bestemmer seg for å bli prest
  • Olav Solstad: lærer, målmann og folkeopplyser
  • Georg Nilsen: en skomakersønn som slutter seg til arbeiderbevegelsen

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Bernt T. Oftestad kaller Borgerfesten Fangens «beste skjønnlitterære arbeid etter det kristne gjennombrudd» og mener at forfatteren med denne romanen har overskredet sin tidligere individualisme og her i større grad viser personene som en del av samfunnet, i en sosial og kulturell dimensjon. Mens tidens endringer og historien virker som en relativiserende og oppløsende makt, forsøker Fangen å vise at den kristne omvendelsen og troen kan gi grunnlag for en kulturell fornyelse og et nytt fellesskap.[9] Oftestad mener romanens bakgrunn er den dystre politiske situasjonen i slutten av 1930-årene, som gjorde at «spørsmålet om kulturens fremtid» ble akutt.[10]

Jan Inge Sørbø sammenligner Borgerfesten med Thomas Manns Buddenbrooks og Alexander Kiellands romaner, som også handler om borgerskapets forfall og er «kollektive romaner» med et stort persongalleri. Han kaller det den mest «historisk korrekte romanen til Fangen».[11] Hovedpersonen Henrik Holter er en «spennande og fint teikna figur», men den minst historiske i romanen, ettersom hans kristendomssyn stemmer mer med Fangens eget på 1930-tallet enn med forholdene på 1890-tallet.[12] Det store persongalleriet fører til at romanen blir en «polyfon» (flerstemmig) roman. Fangen lar personene i boken rettferdiggjøre sitt syn, personer som hver på sin måte representerer en historisk bevegelse som kan ha hatt gode grunner. Slik oppstår det en dialektikk mellom de ulike synspunktene. Samtidig mener Sørbø at et hovedmotiv i boken er forholdet mellom det tidsbestemte og det evige. «Her flyt polyfonien saman med et dialektisk syn på historia, samstundes som den viktigaste dialektikken oppstår mellom dei tidsbundne figurane og det tidlause Gudsriket».[13]

Philip Houm mener romanverket er en idéroman som handler om «Gud i norsk sosial historie omkring århundreskiftet». Fangen vil undersøke om de borgerlige dydene også er kristne dyder. Etter Houms mening lider romanverket av at det er for skjematisk oppsatt, slik at personene i romanen ikke blir levende for leseren, som i stedet alltid hører forfatterens stemme.[14] Han mener også at den ufullendte Presten bærer preg av å være et utkast eller forberedelse.

I sin omtale mente Odd Eidem at Presten var overlesset av filosofiske og teologiske spekulasjoner som fikk boken til å nærme seg et essay eller en avhandling. Skildringene av Bergen, borgerne der og det historiske stoffet syntes han derimot minnet om Fangen på sitt beste.[15] Den svenske kritikeren Henning Söderhjelm kritiserte at Charles Darwins navn ikke forekommer i romanverket, selv om Darwins naturlære var et av de viktigste stridsemnene i den skildrede tidsepoken.[16]

Rune Slagstad ser romanverket som en del av Fangens «kristent-humanistiske dannelsesprosjekt». Hovedtemaet i de to første bindene er forholdet mellom den borgerlige embetsmannsdannelsen og folkedannelsen. Slagstad mener en tredje dannelsestradisjon, den sosialistiske, ville ha fått en mer framtredende plass dersom Fangen hadde rukket å fullføre det tredje bindet.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oftestad (1981), s. 168.
  2. ^ Egeland, Kjølv (1991). Mellomkrigstid. Oslo: Interbok : Cappelen. s. 155. ISBN 8202132339. 
  3. ^ Groth, Helge (1947). Hovedlinjer i mellomkrigstidens norske litteratur. Bergen: John Grieg. s. 232. 
  4. ^ Sørbø (1999), s. 150.
  5. ^ Hoem (1976), s. 148.
  6. ^ Fangen (1946), s. 476.
  7. ^ Slagstad, Rune (1998). De nasjonale strateger. Pax. s. 397. ISBN 8253020244. 
  8. ^ Projekt Runeberg
  9. ^ Oftestad (1981), s. 176.
  10. ^ Oftestad (1981), s. 168.
  11. ^ Sørbø (1999), s. 154.
  12. ^ Sørbø (1999), s. 153.
  13. ^ Sørbø (1999), s. 154.
  14. ^ Houm (1976), s. 148.
  15. ^ I Bonniers Litterära Magasin XVI (1947), s. 340.
  16. ^ Houm (1976), s. 148.
  17. ^ Slagstad, Rune (1998). De nasjonale strateger. Pax. s. 397. ISBN 8253020244. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]