Kroppen min

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kroppen min
Generell informasjon
Nasjonalitet Norge
Utgitt 2002
Lengde 26 min.
Språk Norsk
Bak kamera
Regissør Margreth Olin
Manus Margreth Olin
Produsent Thomas Robsahm
Musikk Kim Hiorthøy, Anneli Drecker, Morten Abel, Midnight Choir
Sjeffotograf Kim Hiorthøy
Foran kamera
Medvirkende Margreth Olin og diverse statister
Filmselskap Speranza Film
Eksterne lenker

Kroppen min er en norsk dokumentarfilm fra 2002. Den ble regissert av Margreth Olin, som også har skrevet manuset. Filmen hadde premiere 15. august 2002 under Kortfilmfestivalen i Grimstad,[1] der den vant Gullstolen for beste kortfilm.[2] 17. august vant den Amandaprisen for beste dokumentarfilm,[3] og 30. august hadde den kinopremiere.[4]

I filmen kler Olin av seg, både bokstavelig og følelsesmessig. Filmen er en beretning om en kvinnekropp; hva medsøstre har sagt og ment om den, og hvordan det har formet regissørens selvbilde og forhold til den, men også om møtet med menn som har funnet de «vanskelege» kroppsdelene attraktive. Filmens fokus er altså kvinners skånselløse omgang med medsøstres figurer og framtoning, mens gode menn derimot blir hyllet.

Filmen førte til en offentlig debatt om kjønnsroller, forfengelighet og skyldfølelse.[5] Da Olin ble spurt av magasinet Henne om et intervju, takket hun ja på en forutsetning av at de avbildet henne naken på forsiden, uten retusjering eller styling. Dette takket magasinet nei til.[6]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Filmen ble generelt godt mottatt og rost for å være modig, ærlig og oppriktig. VGs anmelder skrev at «Mesterskapet i filmen ligger i at i alle hennes private avsløringer, makter hun å lage historien om seg selv om til en film som i all sin privathet først og fremst er drønnende allmenn.»[4]

Dagsavisen anmelder Brita Møystad Engseth trakk frem filmens beskrivelse av graviditet og barnefødsler som dens svakeste del, og kalte den moraliserende ovenfor de som ikke kan få, eller velger å ikke få barn. Hun stilte videre spørsmål ved om ikke filmen formidlet et bilde av kvinnen som ikke kan bli lykkelig og hel før hun er blitt mor.[7] Også Dagens Næringslivs anmelder Øyvor Dalan Vik kritiserte det hun kalte filmens «jeg er blitt mor, derfor er jeg ok»-argument, og mente at det slo bena vekk under filmprosjektet.[8]

Medie Karakter Referanse Dato
Dagbladet 5/6 stjerner5/6 stjerner5/6 stjerner5/6 stjerner5/6 stjerner5/6 stjerner [9] 20. august 2002
Bergens Tidende 5/6 stjerner5/6 stjerner5/6 stjerner5/6 stjerner5/6 stjerner5/6 stjerner [10] 22. august 2002
Dagsavisen 4/6 stjerner4/6 stjerner4/6 stjerner4/6 stjerner4/6 stjerner4/6 stjerner [7] 23. august 2002
VG 6/6 stjerner6/6 stjerner6/6 stjerner6/6 stjerner6/6 stjerner6/6 stjerner [4] 30. august 2002
Nordlys 5/6 stjerner5/6 stjerner5/6 stjerner5/6 stjerner5/6 stjerner5/6 stjerner [10] 30. august 2002

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kjetil S. Østlie (16. juni 2002). «Trampeklapp for Olins kropp». Aftenposten: 12. 
  2. ^ Arkiv: Informasjon om Kortfilmfestivalen 1980 - 2007
  3. ^ Amanda Awards 1985 – 2010[død lenke]
  4. ^ a b c Jon Selås (30. august 2002). «En glitrende dokumentar». VG: 51. 
  5. ^ Thorleif Andreassen (4. juni 2003). «Margreth Olin ærligst på film»: 12. 
  6. ^ Sissel Fantoft (25. august 2002). «Krangler om HENNEs kvinnesy». Dagbladet: 58. 
  7. ^ a b Brita Møystad Engseth (30. august 2002). «Det gjør vondt når kropper brister». Dagsavisen: 4. 
  8. ^ Øyvor Dalan Vik (23. august 2002). «Kropp med gamle gnagsår». Dagens Næringsliv: 42. 
  9. ^ Liv Jørgensen (20. august 2002). «Nakent og oppriktig». Dagbladet: 55. 
  10. ^ a b Astrid Kolbjørnsen (22. august 2002). «Nakent, ærlig og viktig». Bergens Tidende: 39.  Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Nordlys» er definert flere steder med ulikt innhold

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]