Kognitiv terapi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Kognitiv terapi er en form for psykoterapi som retter seg mot problemløsning og innsikt i sammenhengen mellom tenkning, handlinger og følelser. Et viktig mål er å bryte selvforsterkende onde sirkler som opprettholder psykiske helseproblemer. Det gjøres ved kartlegging av vanskelige situasjoner, utforming av aktiviteter som gir selvtillit og energi, utforsking og eventuelt endring av negative tankemønstre, stimulering til økt sosial kontakt og forebygging av tilbakefall. Kognitiv terapi ble opprinnelig utviklet for ulike psykiske lidelser som depresjon og angstlidelser. Det finnes kognitiv terapi for rusmiddelproblemer, sinneproblemer, psykoselidelser, spiseforstyrrelser, søvnproblemer, kroniske smerter og vedvarende utmattelse. Det samme gjelder for psykiske helseproblemer som skyldes traumer og mishandling, for eksempel posttraumatisk stresslidelse og svekket selvfølelse [1].

Kognitiv terapi ble opprinnelig ble utviklet av den amerikanske psykiateren Aaron Beck på 60-tallet. Han jobbet opprinnelig innenfor psykoanalysen, som var noe nær enerådende i tiden etter annen verdenskrig. Beck ble i sitt arbeid spesielt inspirert av den amerikanske psykologen Albert Ellis som noen år tidligere hadde dannet viktige teoretiske fundamenter for kognitiv adferdsterapi.

Kognitiv terapi og kognitiv adferdsterapi (KAT) er begreper som blir brukt om hverandre, men de referer vanligvis til samme terapiform. I den grad en skiller mellom begrepene brukes gjerne kognitiv terapi som betegnelse på terapi etter Beck sin modell, mens Kognitiv atferdsterapi brukes som en paraplybetegnelse som rommer flere former for terapier hvor Kognitiv terapi er en av disse. Andre terapier som også regnes som varianter eller videreutvikling av Kognitiv atferdsterapi er skjematerapi, metakognitiv terapi, acceptance and commitment therapy, eksponeringsterapi, motiverende samtale og dialektisk atferdsterapi.

Kognitiv terapi er en psykoterapiform som etter hvert har blitt meget godt dokumentert gjennom empirisk forskning. Det er i dag en betydelig mengde studier innenfor internasjonal forskning som støtter effektiviteten av kognitiv terapi for flere former av psykiske lidelser. De beste behandlingsresultatene har tradisjonelt vært for angst og depresjons-lidelser, men forskning viser også lovende behandlingsresultater for spiseforstyrrelser, samlivsproblemer, somatiske lidelser, posttraumatisk stresslidelse, kroniske smertelidelser, tvangslidelse, personlighetsforstyrrelse, alkoholisme, søvnforstyrrelse og psykoser[2][3].

En kritikk av studiene som tester effekt av kognitiv terapi er at de ikke har vært gjennomført som dobbel blindtest. Dette er en kritikk som gjelder all forskning innen psykoterapi, siden det er vanskelig å gjennomføre en psykosterapistudie uten at klienten selv vet hvilken terapi som undersøkes.

Målet med kognitiv terapi er ikke å tåle «farlig» eksponering, men å ufarliggjøre det via læring. Anvendelse av video-feedback er viktig. Vedkommende ser ved selvsyn at han/hun ikke fremstår så negativt som antatt. Pasienten får innblikk i egne negative tankespor. Vedkommende må dessuten trene på å fremføre noe med fremmede til stede, øve på å flytte fokus fra seg selv til andre, gjøre planlagte flauser samt registrere reaksjonen til andre.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Håndbok i kognitiv terapi (2. utgave, 1. opplag utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk. 2015. ISBN 9788205458437. OCLC 944324449. 
  2. ^ Butler, A; Chapman, J; Forman, E; Beck, A (2006-1). «The empirical status of cognitive-behavioral therapy: A review of meta-analyses». Clinical Psychology Review. 1 (engelsk). 26: 17–31. doi:10.1016/j.cpr.2005.07.003. Besøkt 24. februar 2019.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  3. ^ Beck, Aaron T.; Dozois, David J.A. (12. januar 2011). «Cognitive Therapy: Current Status and Future Directions». Annual Review of Medicine. 1. 62: 397–409. ISSN 0066-4219. doi:10.1146/annurev-med-052209-100032. Besøkt 24. februar 2019. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • T. Berge og A. Repål: Den indre samtalen. 2. opplag. Gyldendal Oslo 2004.
  • I. Wilhelmsen: Hypokondri og kognitiv terapi. Pax Oslo 1997.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]