Kjell Aartun

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kjell Aartun
Født 6. juli 1925 (91 år)
Norge Sjernarøy
Utdannelse cand. theol. (1954)
dr. philos. (1978)
Yrke teolog og filolog, statsstipendiat
Nasjonalitet norsk
Medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi
Utmerkelser Kongens fortjenstmedalje

Kjell Aartun (født 6. juli 1925 i Sjernarøy) er en norsk teolog og filolog. Han har vært statsstipendiat i semittisk språk- og kulturvitenskap siden 1983. Aartun er kjent for forskning på flere semittiske språk, ikke minst doktorgraden og flere andre arbeider om ugarittisk, samt arbeider innen gammelarabisk og gammelhebraisk. Fra 1990-tallet har han også blitt kjent for flere kontroversielle runetolkninger og teorier om semittiske folkevandringer til Norge, som har blitt beskrevet som pseudovitenskapelige av norske forskningsmiljøer.

Han er bestefar til sangerinnen Susanne Sundfør[1].

Biografi[rediger | rediger kilde]

Aartun ble født på BjergøySjernarøy som nummer åtte i en søskenflokk på ni på gården Skjelsnes, der de drev med grønnsaker, kyr, sau og gris.

17 år gammel begynte han på Jæren folkehøyskole på Klepp og året etter på Rogaland landsgymnas på Bryne. Tyskerne tok en del av skolen til militærforlegning og han fortsatte på Voss offentlige landsgymnas i latinklassen. Interesse for språk ble vekket her og han leste latin, gresk og tysk. I 1947 ble han immatrikulert ved Universitetet i Oslo og tok embetseksamen i teologi (1954), gresk bifag (1956) og magistergrad i semittiske språk. Så fulgte studier av babylonsk-assyrisk, ugarittisk, hebraisk, arameisk, arabisk og etiopisk språk og kultur. Han fikk studentstipend fra Israel (1951) ved det hebraiske universitetet i Jerusalem.

Tilbake på Universitetet i Oslo startet hans aktive forskertid under professor Harris Birkeland med studier av den bestemte artikkel på arameisk, konsentrert rundt verbets to hovedformer. Han var universitetsstipendiat (1956–1961), forskningsstipendiat og universitetslektor i semittisk og styrer av semittisk institutt (1962–1965). Etter utgivelse av Zur Frage altarabischer Tempora på tysk fikk han et dosentstipend ved Freie Universität i Berlin (1965–1968). Han ble utvalgt som taler på årsfesten i Bonn for 6000 stipendiater fra hele verden.

Etter hans lærer Harris Birkelands uventede bortgang i 1961 opphørte Aartuns stilling i Oslo og han fikk ansettelse som lektor og senere førsteamanuensis i kristendomskunnskap på Stavanger lærerhøgskole (1969–1983). På kveldstid fortsatte han med ugarittiske studier. I 1982 mottok han Rogaland Akademis pris for forskning innenfor semittisk språkvitenskap.

Under innvilget dosentstipend ved det hebraiske universitet i Jerusalem (1971 og 1974) ferdiggjorde han boken Die Partikeln des Ugaritischen Teil I, utgitt med støtte fra tysk forskningsråd. Han fikk også innvilget permisjon fra lærerhøgskolen som dosent i semittiske språk ved Lunds universitet i Skåne (1976–1978). Her fikk han ferdiggjort Teil II. Han skrev en rekke vitenskapelige artikler, holdt 17 internasjonale foredrag og ble i 1978 dr.philos. ved Universitetet i Oslo.

Teorier innen runologi og minoisk kultur[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1990-tallet begynte Aartun å utgi en rekke bøker innen runologi og minoisk kultur som ble oppfattet som kontroversielle. I korthet går hans teorier ut på at alle runeinskripsjoner fra vikingtid og eldre, slik som i Osebergfunnet, er skrevet på et semittisk språk, delvis med hieroglyfer og Linear A-tegn,[2] og at innholdet er sterkt erotiske tekster som refererer seg til en orientalsk fruktbarhetskultus.[3] Ut fra dette mener han at Norge ble befolket av semittiske stammer i 2000 f.Kr, og at disse ble så dominerende at språk og kultur var semittisk fram til språket ble erstattet av norrønt rundt år 800 e.Kr, uten å etterlate seg spor. Urnordisk språk (som delvis er rekonstruert ved hjelp av runesteinene) har følgelig aldri eksistert.[4] Videre mener han at også den eldre minoiske kulturen var semittisk,[5] og at han har løst to av skriftforskningens største mysterier,[6] Linear A og Faistos-diskosen.[7][8] Tesene fremsettes bl.a. i det omfattende tobindsverket Die Minoische Schrift, utgitt på det anerkjente akademiske forlaget Harrassowitz Verlag med støtte fra Norges forskningsråd.

Aartuns runetolkninger og hans teorier om semittiske folkevandringer til Norge har møtt sterk motstand fra norske forskere,[9] og av fagmiljøene har han blitt beskyldt for å drive pseudovitenskap.[10] Internasjonalt er han en av mange som mener at de har dechiffrert Linear A og Faistos-diskosen.[8][11]

Utmerkelser og æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Aartun har vært medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi siden 1986. Han er tildelt Rogaland Akademis pris, er medlem av Deutsche Morgenländische Gesellschaft, og mottok i august 2001 Kongens fortjenstmedalje i gull for fremragende vitenskapelig arbeid innenfor gammelsemittisk språk og kultur.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sambok 25 bøker av Aartun
  • Norart 10 artikler av/om Aartun

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ intervju med Sundfør i VG, 10.03.2007
  2. ^ Jarnæs, J (1999): Før Kongsberg ble til, Kronos Media, ISBN 82-995158-0-7
  3. ^ Aartun, K (1994): Runer i kulturhistorisk sammenheng: En fruktharhetskultisk tradisjon. Pax forlag, Oslo. ISBN: 82-530-1677-8
  4. ^ Aartun, K. (2004): Et forskerliv i Janteland. Kolofon, Oslo ISBN 978-82-300-0222-3 . Sammendrag av boka
  5. ^ Aartun, K (1992): Die Minoische Schrift, Band I. Harrassowitz Verlag, Wiesbaden
  6. ^ Robinson, A. (1995): The Story of Writing, Thames and Hudson, London
  7. ^ Aartun, K (1997): Die Minoische Schrift, Band II. Harrassowitz Verlag, Wiesbaden
  8. ^ a b Aartun, K (1992): Diskos fra Faistos. Agora, Journal for metafysisk spekulasjon, Årgang 10, nr 4. Aschehoug forlag, Oslo
  9. ^ Søderlind, D. (2004): Snuskete runesteiner. Forskning.no
  10. ^ Stalberg, A. (2006): Ytringsfrihet og påstått vitenskap – et dilemma? Nettstedet Skepsis
  11. ^ Younger, J.G. (2010). «Critique of Decipherments by Hubert La Marle and Kjell Aartun». University of Kansas. Besøkt 12. oktober 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]