Kilemoen
Kilemoen er en stor breelvavsetning etter siste istid som ligger i tidligere Norderhov herredskommune langs vestbredden av Ådalselva, på grensen mot det sørvestre Ytre Ådal og like nord for Begnamoen i Ringerike kommune i Buskerud. Adkomst går via avkjøring fra europavei 16 ved Follum, like nord for Heradsbygda. Området preges av en mo kledd med boreal barskog og lyng. Den inkluderer dessuten et industrifelt, Ringerike vannverk, et pukkverk og et grustak med store reserver.
Kile[rediger | rediger kilde]
.jpg)
Kilemoen har navn etter den gamle storgården Kile (gnr. 51) som ligger langs Kilealleen, like nord for den gamle storgården Follum og rett sør for Kilemoen. Kilealleen utgjorde imidlertid tidligere nedre del av den gamle ferdaveien mot Vestre Ådal. Kile kan opprinnelig være den eldste av de to storgårdene, men Kile er i dag delt i Kile (gnr. 51/1) og Østre Kile (gnr. 51/2). Av skattemanntallet for fogderier i Opplandene under Akershus len i 1528 (NRJ IV s. 147) går det fram at Helge i Kile (nevnt som Helig i Kyler) måtte ut med 1 lod sølv i gjengjerdsskatt.[1] Det betyr at gården da var en fullgård. Kile tilhører tidligere Heradsfjerdingen i Norderhov og grenser i nord mot Rognerud (gnr. 280) i Ytre Ådal.
Like nord for Kile ligger også bygdeborgene «Ormekula» og «Slotteberget» på hver sin lille bergtopp i Raukleiva, like nordvest for Kilebakken. Dette er to parallelt liggende forhistoriske forsvarsanlegg som kun er adskilt av ei 30–40 meter bred kløft. Begge dateres til jernalderen og knyttes gjerne opp til det store gravfeltet på Veien og urgården Ve i Heradsbygda. Størrelsen på gravfeltet, som også er synonymt med Buskerud fylkes 1000-års sted, mer enn antyder at området må ha vært et betydelig maktsentrum i fordums tid.
Øvre og Nedre Kilemoen[rediger | rediger kilde]
Industriområdet på Kilemoen er delt i øvre og nedre Kilemoen. Grusforekomsten, som ligger på Øvre Kilemoen og utnyttes kommersielt, utgjør cirka 125 millioner m³, hvorav cirka 22 millioner m³ er utnyttbart. Den er dermed den tredje største (utnyttbare) forekomsten på Ringerike, etter Eggemoen (298/94 millioner m³) og Hensmoen (86/23 millioner m³).[2] På Øvre Kilemoen ligger også et grunnvannsreservoar (dødisgrop) med i alt 6 grunnvannsbrønner som utnyttes kommunalt som drikkevannskilde for befolkningen i Ringerike. Kilemoen vannverk eies av Ringerike vannverk og dekker cirka 80 prosent av det kommunale drikkevannsbehovet. Det moderne vannverket forsyner cirka 24 000 innbyggere, men har kapasitet til å forsyne opp til 60 000.
På Nedre Kilemoen ligger det en lang rekke mindre industri- og tjenestebedrifter på hver side av Follummoveien, som fører inn på industriområdet .
Se også[rediger | rediger kilde]
- Kaldbekk, naturlig vannkilde med lange tradisjoner
- Gårder i Ringerike
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Henrik Jørgen Huitfeldt-Kaas, Arne Odd Johnsen (1906). «Norske Regnskaber og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede». Volum 4. Kjeldeskriftfondet, Oslo. Besøkt 21. mai 2017.
- ^ Knut Wolden og Arnhild Ulvik (2006-01-15). Sand, grus og pukk som byggeråstoff. Grunnlagsmateriale for revisjon av kommuneplanens arealdel, Ringerike kommune. Prosjekt nr. 268007. Norges geologiske undersøkelse. Besøkt 2016-09-20