Den syrisk-ortodokse kirke av Malankara

Den syrisk-ortodokse kirke av Malankara
Hovedgren	Den syrisk-ortodokse kirke
Utgått fra	Tomaskristne
Leder	Baselios Thomas I (26. juli 2002)
Antall medlemmer	1 200 000
Geografi	Kerala (India)
Land	India
Hovedkontor	Puthencruz
Nettsted	www.jscnews.org

Den syrisk-ortodokse kirke av Malankara (eller den jakobittiske syriske kristne kirke av India) hører til de tomaskristne trossamfunnene og utgjør den indiske delen av den syrisk-ortodokse kirke. At kirken er tomaskristen, betyr at den fører sine røtter tilbake til apostelen Tomas’ misjonering i den indiske regionen Malankara. At kirken er syrisk-ortodoks, innebærer at den følger den (vest)syriske ritus og betrakter den syrisk-ortodokse patriarken av Antiokia og hele Orienten (med sete i Damaskus) som sitt overhode. Den syrisk-ortodokse kirke i Malankara har likevel i tillegg sitt eget overhode (underordnet patriarken), med tittelen katolikos av India og residens i Kothamangalam, og en viss grad for selvstyre. Den nåværende katolikos av India er Baselios Thomas I (siden 2002).

Bispedømmer[rediger | rediger kilde]

Den syrisk-ortodokse kirke av Malankara har for tiden tolv bispedømmer og tre erkebispedømmer, men har delt opp noen av bispedømmene på flere biskoper.

Angamaly bispedømme
Idukki bispedømme
Kandanad bispedømme
Kochi bispedømme
Kollam bispedømme
Kottayam bispedømme
Kozhikode bispedømme
Malabar bispedømme
Mayilappur bispedømme
Niranam bispedømme
Thrissur bispedømme
Thumbamon bispedømme
Erkebispedømmet for India utenfor Kerala (med biskoper for Mumbai og New Delhi)
Erkebispedømmet for knanayakristne (se knanayakristne; sete: Chingavanam)
Erkebispedømmet for Nord-Amerika (sete: Pomona)

I tillegg kommer tre strukturer som ligger i Malankara, men er direkte underlagt patriarken:

Østens evangelistiske forbund (Evangelistic Association of the East; sete: Perumbavoor)
Honnavar-misjonen
Simhasana-kirkene

Historie[rediger | rediger kilde]

Se artikkelen tomaskristne for historien før 1653.

På 1500-tallet ble Malabarkysten misjonert av portugisiske jesuitter, og de tomaskristne ble fra 1534 innlemmet i den romersk-katolske kirkens hierarki. Den romersk-katolske kirkens manglende respekt for de lokalene liturgiske særegenhetene førte i 1653 til at de fleste tomaskristne forlot den katolske kirke. Tolv tomaskristne prester opphøyet menighetenes leder («mooppen»), Thomas Kathanar, til metropolitt under navnet Mar Thoma I. Imidlertid returnerte mange tomaskristne til den katolske kirke i 1662. Dette var opphavet til den syro-malabariske katolske kirke. De resterende tomaskristne inngikk derimot i 1665 en union med den syrisk-ortodokse kirke: Den syrisk-ortodokse biskopen av Jerusalem, Gregorios Abdul Jaleel, reiste til Kerala og bekreftet Mar Thoma som rettmessig metropolitt. De tomaskristne aksepterte patriarken av Antiokia som sitt nye overhode og overtok kirkens vestsyriske ritus. Dermed var den syrisk-ortodokse kirke av Malankara blitt til. Siden den gang har metropolitten blitt valgt av sine menigheter og blitt innsatt av patriarken.

Tre andre tomaskristne kirker har gått ut fra den syrisk-ortodokse kirke av Malankara. Den uavhengige malabarisk-syriske kirke løste seg fra den syrisk-ortodokse i 1772. Den ble bekreftet som en selvstendig kirke gjennom en rettssak i 1862.

På begynnelsen av 1800-tallet begynte britiske misjonærer å misjonere for den anglikanske kirke. Deres ideer fant også gjenklang hos enkelte tomaskristne. Da metropolitten Mathews Mar Athanasius prøvde å gjennomføre reformasjonen i den syrisk-ortodokse kirke av Malankara, ble han ekskommunisert i 1864. Han fortsatte imidlertid å virke som biskop og grunnla dermed den anglikanske Mar Thoma-kirken. Dennes selvstendighet ble stadfestet i en rettssak i 1888.

Den tredje splittelsen oppstod i 1912, da en delgruppe av kirken ville ha et overhode som var likestilt med, ikke underordnet, patriarken av Antiokia. Denne grupperingen antok på 1930-tallet navnet den malankarisk-ortodoks-syriske kirke og ble ledet av den forhenværende syrisk-ortodokse metropolitten Mar Dionysius VI, som hadde blitt ekskommunisert i 1911. Uenigheten eskalerte i 1912 ved at utbrytergrupperingen oppnevnte en Østens katolikos som sitt overhode. Etter forsøk på forsoning ble kirkene gjenforent i 1958, men i 1975 oppstod det endelige bruddet.