Kalkbrenning
Kalkbrenning er den kjemiske prosess som omdanner kalkstein eller kalsiumkarbonat (CaCO3) til kalsiumoksid (CaO(s)), «brent kalk» eller «ulesket kalk», ved oppvarming til ca. 800 oC i kalkovn.
Ved tilsetting av vann (H2O) til brent eller ulesket kalk dannes «lesket kalk», som avhengig av mengden vann og eventuell mekaniske bearbeiding omsettes i form av pulver eller kalkdeig. Ved ytterligere tilsetting av vann og tilslag av sand og andre bestanddeler, fremstilles kalkmørtel til murpuss eller murverk. Når kalkmørtel tørker og forbinder seg med karbondioksid (CO2) fra atmosfæren, dannes kalsiumkarbonat, eller «kunstig» kalkstein, og «kalkkretsløpet» er sluttet
Fra kalsiumkarbonat til kalsiumoksid:
- CaCO3 → CaO + CO2
- CaCO3 → CaO + CO2
Fra kalsiumoksid til lesket kalk:
- CaO + H2O → Ca(OH)2
Fra lesket kalk tilbake til kalsiumkarbonat:
- Ca(OH)2 + sand + CO2 → CaCO3
Navnet kalkbrenning brukes i utgangspunktet om brenning av kalk, men kan også betegne tilsvarende prosesser for kjemiske omdanning av malmer eller bergarter. Eksempler på kalkbrenningsprosesser:
- nedbrytning av hydrerte mineraler, som i kalkbrenning av bauxitt, for å fjerne krystallvann;
- nedbrytning av karbonatmineraler, som i kalkbrenning av kalkstein for å spalte av CO2;
- fordampning av organiske forbindelser (vanligvis i inert eller reduserende miljø), som i koks;
- varmebehandling for å få faseovergang, som i omvandling av anatas til rutil eller devitrification av glass.
Kalkbrenning er en forholdsvis enkel industriell prosess, som ikke må forveksles med rosting.[1]
Historie
[rediger | rediger kilde]I antikkens Hellas bruktes en murmørtel blandet av brent kalk og vulkansk aske. Denne byggesmåten ble videreført av romerne. I romerske byggverk som Pantheon ble kalkmørtel brukt til murverk av tegl og ved hjelp av hydraulisk kalk også til betong.
I middelalderen ble kunsten å brenne kalk også tatt i bruk i Norge ved bygging av kirker og borger av murverk. De eldste rester etter murkalk i Norge finnes under Klemenskirken i Oslo fra like før år 1100. Etter 1100 ble klosteret på Hovedøya i Oslo bygget, og deretter fulgte byggingen av flere kirker i Oslo: Gamle Aker kirke, Hallvardskatedralen, Nikolauskirken, Korskirken og Mariakirken. Kalkproduksjon forekom i mange distrikter med naturlige forekomster av kalkstein, ikke minst i Oslofeltet, og særlig i Asker og Bærum. Her ble det også bygget flere kirker på 1100-tallet: Gamle Asker kirke, Haslum kirke og Tanum kirke.[2]
Kalkovn
[rediger | rediger kilde]- Se også Kalkovn
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gilchrist, J.D. Extraction Metallurgy, 3rd ed. Pergamon Press, Oxford, 1989, p. 145.
- ^ K. H. Kittelsen: Brent Kalk. 900 år med kalkbrenning i Asker og Bærum. Asker og Bærum Historielag. 2005. ISBN 82-90095-10-4