Jorge Novak
| Jorge Novak | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 4. mars 1928 El Baúl | ||
| Død | 9. juli 2001 (73 år) Buenos Aires | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1954–), katolsk biskop (1976–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Gregoriana | ||
| Nasjonalitet | Argentina | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Jorge Novak S.V.D. (født 29. januar 1928 i San Miguel Arcángel i provinsen Buenos Aires i Argentina; død 9. juli 2001 i Quilmes) var katolsk biskop av Quilmes.
Biskop Novak raste mot menneskerettighetsbrudd og kritiserte diktaturet og geriljaen for deres vold og blodbad i perioden med sivil uro og konflikt. Han ba om ordentlige forhandlinger og fred i 1982 under Falklandskrigen.[1] Det var etter at forsvinningene til 30.000 mennesker ble offentlig at han fungerte som en slags 'talsmann' for deres pårørende og ba om etterforskning og en verdig avslutning for familiene til de forsvunne.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Jorge Novaks foreldre, volgatyskerne Georg Novak og Christina Prediger, emigrerte fra keiserdømmet Russland til Argentina; han vokste opp tospråklig, med språkene tysk og spansk.[2] Fra 1939 deltok han på det steylermisjonærenes gutteseminar i Rafael Calzada nær Buenos Aires.[3] I 1947 sluttet han seg til Steylermisjonærene.
Prest[rediger | rediger kilde]
Han ble ordinert til prest den 10. januar 1954. Deretter studerte han kirkehistorie ved Det pavelige universitet Gregoriana i Roma; i 1958 ble han doktor i teologi.
Etter at han kom tilbake til Argentina, var han først foreleser ved Steylermisjonærenes-seminar i Rafael Calzada, deretter dets rektor.[3] I 1972 ble han provinssuperior for Steylermisjonærene for sentrale og sørlige Argentina.[3]
Biskop av Quilmes[rediger | rediger kilde]
Pave Paul VI utnevnte ham til første biskop i det nyetablerte bispedømmet Quilmes den 7. august 1976. Den apostoliske nuntius til Argentina, erkebiskop Pio Laghi, ordinerte ham til biskop den 19. september samme år; medkonsekratorer var Jorge Kémérer S.V.D., biskop av Posadas, og Antonio Quarracino, biskop av Avellaneda.
I 1991 var han en skarp kritiker av president Carlos Saul Menem for hans benådning av Jorge Videla og andre fengslede ledere av diktaturet, og kalte benådningen et «ydmykelne nederlag» for dem som led under diktaturet.[4] I juni 2001 holdt han sin siste preken og tok fatt i den tiltagende økonomiske krise: «Hvordan er det mulig at det i våre dager fortsatt er mennesker som dør av sult, er dømt til analfabetisme, og til å leve uten tag over hodet?»[1]
På en reise til Costa Rica ble han alvorlig syk med Guillain-Barrés syndrom og var midlertidig nesten ute av stand til å bevege seg; imidlertid ble han frisk.[5]
Den 28. april 1995 utstedte han en uttalelse der han bad om forlatelse for at en rekke argentinske prester og biskoper forsømte å handle adekvat i 1970-årene da folk ble «forsvunnet» og drept. Novak bad om unnskyldning «for vår insensibilitet» og talte også om kollektiv feighet og unnlatelser som han fremholdt gjorde kirkens hyrder medskyldige i diktaturets handlinger.[6]
Jorge Novak var en av få argentinske biskoper som fordømte militærdiktaturets forbrytelser. Han krevde gjentatte ganger svar fra den regjerende militærjuntaen om skjebnen til «de forsvunne». De av hans medbrødre som var på militærdiktaturets side kalte ham derfor «den røde biskop».[7] Biskop Jorge Novak var en av grunnleggerne av den økumeniske menneskerettighetsbevegelsen Movimiento Ecuménico de los Derechos Humanos (MEDH) i Argentina.
Mot slutten av sitt liv skrev han til regjeringen med krav om kraftigere innsats for de fattige, og brukte da som ellers sterke ord og vendinger for å understerke siitt poeng. Han ble også sett i ledelsen av demonstrasjoner for arbeidssøkende, og han organiserte suppekjøkken i fattigkvarterer.[1]
I 2000 oppfordret han en av sine prester, den prominente sosialarbeider Luis Farinello, til å gå til politikken og stille til valg til det argentinske senat.[8] Novak utstedte et dekret som autoriserte Farinello å gå inn i politikken og samtidig fritok ham fra alle kirkelige forpliktelser fra når han kunngjorde sitt kandidatur og til slutten av hans politiske mandatsperiode i tilfelle han ble valgt. Dekretet viste til kanon 904 i kirkeloven hvorved Farinello kunne feire messe uten menighet, og formante ham å holde seg til de evangeliske verdier og den katolske sosiallære.
Biakop Novak undergikk en (av ham selv hemmeligholdt) operasjon for magekreft, og døde senere av sykdommen den 9. juli 2001.[1] Tolv biskoper deltok ved hans begravelse, og likeså den apostoliske nuntius Santos Abril y Castelló; folk ropte «Viva el Padre Jorge» og «Viva Monsignor Novak» som hans kiste ble båret ut av kirken.[9]
Saligkåringsprosess[rediger | rediger kilde]
En saligkåringsprosess ble av Vatikanet i 2017 tillatt innledet for biskop Jorge Novak. Som postulator er valgt erkebiskopen av Mendoza, Marcelo Daniel Colombo.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
- Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
- Pave Pius X (1835-1914) *1884
- Kardinal Gaetano de Lai (1853–1928) *1911
- Kardinal Raffaele Carlo Rossi (1876–1948) *1920
- Kardinal Amleto Giovanni Cicognani (1883–1973) *1933
- Kardinal Pio Laghi (1922–2009) *1969
- Biskop Jorge Novak (1928–2001) *1976[10]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d Andrew Graham-Yooll (17. juli 2001). «Bishop Jorge Novak». Independent. Arkivert fra originalen 14. juni 2022. Besøkt 28. november 2017.
- ^ Ludger Müller: Jorge Novak. I: BBKL, Bd. 37, Sp. 781.
- ^ a b c Ludger Müller: Jorge Novak. I: BBKL, Bd. 37, Sp. 782.
- ^ «Argentina: No Peace in The Dirty War». TIME. 14. januar 1991. Besøkt 28. november 2017.
- ^ Ludger Müller: Jorge Novak. I: BBKL, Bd. 37, Sp. 784.
- ^ «Argentine bishop addresses 'dirty war'». UPI. 28. april 1995. Besøkt 28. november 2017.
- ^ Jorge Novak: Iglesia y derechos humanos. Conversaciones con José María Poirier. Editorial Ciudad Nueva, Buenos Aires 2000, ISBN 950-586-129-X, s. 42.
- ^ «Argentine Priest Gets OK to Enter Politics». Zenit. 12. desember 2000. Besøkt 28. november 2017.
- ^ «News letter august 2017». Issuu. 6. oktober 2017. Besøkt 28. november 2017.
- ^ www.catholic-hierarchy.org novakj, lest 8. april 2024