John Gower

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
John Gower skyter verden, en sfære av jord, luft og vann (fra en utgave hans verker ca. 1400)

John Gower (ca. 1330 – oktober 1408) var en engelsk poet, en samtidig med William Langland og en personlig venn av Geoffrey Chaucer. Han er husket for først og fremst tre betydelige verk, Mirroir de l'Omme, Vox Clamantis, og Confessio Amantis, tre lange dikt skrevet på henholdsvis fransk, latin og engelsk og som er i slekt ved et felles politisk og moralsk tema.

Liv[rediger | rediger kilde]

Det er få detaljer som er kjent om Gowers unge år. Han var sannsynligvis født i velstående familie i Kent i sørøstlige England og kan ha vært en jordeier. Det er antatt han praktiserte lov i eller i nærheten av London.

Mens han var i London ble han tett knyttet til adelskapet og var åpenbart personlig kjent med kong Rikard II av England: i prologen til den første utegaven av Confessio Amantis forteller han hvordan kongen som tilfeldigvis møter ham på Thames, sannsynligvis en gang rundt 1385, inviterer ham ombord i den kongelige lystbåten og at deres samtale førte til oppdraget for det arbeid som ble Confessio Amantis. Senere i livet skifter han politisk allianse til den framtidige kong Henrik IV av England som han dedikerer senere utgaver av Confessio Amantis til.

Gowers vennskap med Chaucer er også godt dokumentert. Da Chaucer ble sendt som diplomat til Italia i 1378 var Gower den ene av de som han ga fullmakt til å håndtere hans affærer i England. De to poetene ga hverandre også komplimenter i sine verker: Chaucer dedikerte sin Troilus og Criseyde delvis til «den moralske Gower», og Fower plasserte til gjengjelde en lovtale av Chaucer i munnen på Venus i slutten av Confessio Amantis.

John Gowers pralende grav i Southwark-katedralen.

Mot slutten av sitt liv bosatte han seg i rom som ble stilt til rådighet av priorinneklosteret St Mary Overeys (i dag Southwark-katedralen). I 1398, mens han levde her, giftet han seg, antagelig for andre gang. Hans hustru, Agnes Groundolf, overlevde ham. I hans siste år, og mulig så tidlig som 1400, ble han blind.

Etter sin død i 1408 ble Gower gravlagt i pralende grav i klosterets kirke (i dag Southwark-katedralen) hvor graven fortsatt står.

Verker[rediger | rediger kilde]

Gowers poesi består religiøs, politisk, historisk og moralske emner til tross for at han har begrensende har blitt karakterisert som «den moralske Gower» helt siden Chaucer æret ham med denne epitet. Gowers fremste teknikk er allegorien, skjønt han skygger unna abstraksjoner til fordel for den enkel stil ved å fortelle historier.

Blant hans første verker er sannsynligvis ballader i anglo-normaniske fransk, noe kan ha blitt lagt til senere i hans bok Cinkante Ballades. Det første verket som har overlevd er skrevet på det samme språket er Speculum Meditantis, også kjent ved sin franske tittel Mirour de l'Omme, et dikt på rett under 30 000 linjer, og består av en kompakt framvisning av religion og moral.

Gowers andre betydelig verk, Vox Clamantis, ble skrevet på latin og tar sitt emne fra Englands tilstand og innlemmer en kommentar om Den store bondeoppstanden i England i 1381 som skjedde da diktet ble skrevet. Gower tar side med aristokratiet og synes å være imponert med de metoder som kong Rikard II tok i bruk for å knuse opprøret.

Hans tredje verk er Confessio Amantis, et dikt på 30 000 engelske linjer bestående av åttestavelses verspar og som tar strukturen til en kristen trosbekjennelse (presentert allegorisk som en syndsbekjennelse for å ha vist kjærlighet) som en fortellende ramme som binder tallrike individuelle fortellinger. Som ved hans tidligere verker er temaet svært moralsk, selv der hvor fortellingene i seg selv har en tendens til å beskrive heller umoralsk oppførsel. En lærd forsikret at Confessio Amantis «bortimot utelukkende» skapte Gowers «poetiske omdømme».[1]

I de senere år skrev Gower en rekke mindre dikt i de tre språk nevnt overfor: Cinkante Ballades, en serie av franske ballader med romantisk innhold, og flere dikt som adresserte den nye kong Henrik IV — til gjengjeld for rosen ble han gitt en understøttelse som kom i form av en årlig rasjon av vin.

Gowers poesi har hatt en blandet kritisk mottagelse. På 1400-tallet var han aktet ved siden av Chaucer som fedre til den engelske poesi. Over årene har hans omdømme minsket, hovedsakelig på grunn av hans pedantisk belæring og kjedsommelighet. I løpet av 1900-tallet har han derimot fått noe fornyet interesse, hovedsakelig fra C.S. Lewis i hans The Allegory of Love (Kjærlighetens allegori), men Gower har ikke beholdt den samme kritiske anerkjennelse som andre poeter fra sin tid.

Liste over verker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikisource: John Gower – originaltekst
  • M. Urban (ed.), John Gower, Manuscripts, Readers, Contexts, Brepols Publishers, 2009, ISBN 978-2-503-52470-2
  • Mirour de l'Omme, eller Speculum Hominis, eller Speculum Meditantis (fransk, c.1376–1379)
  • Vox Clamantis (latin, ca1377–1381)
  • Confessio Amantis (engelsk, ca1386–1393)
  • Traité (fransk, 1397)
  • Cinkante Balades (fransk, 1399-1400)
  • Cronica Tripertita (latin, ca. 1400)
  • In praise of peace (engelsk, ca. 1400)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Macaulay, G.C. (1908). 'John Gower', i Ward, A.W., & Waller, A.R., red.. The Cambridge History of English Literature, vol. II The End of the Middle Ages, chapter VI. Cambridge University Press.
  1. ^ Grey, Douglas. «John Gower». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford UP, 2004.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Perikles 1607-08 (Pericles, Prince of Tyre) – et skuespill skrevet delvis av William Shakespeare, basert på Gowers verk og har Gower selv som forteller.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]