John Ditlev-Simonsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
John Ditlev-Simonsen
John Ditlev-Simonsen OB.RP11630c.jpg
Født18. oktober 1898
Tvedestrand
Død10. januar 2001 (102 år)
Oslo
Far Olaf Ditlev-Simonsen
Søsken Aage Ditlev-Simonsen, Halfdan Ditlev-Simonsen, Sverre Ditlev-Simonsen, Olaf Christian Ditlev-Simonsen
Beskjeftigelse Dramatiker, idrettsutøver
Nasjonalitet Norge

John Peder Ditlev-Simonsen (født 18. oktober 1898, død 10. januar 2001) var en norsk dramatiker og idrettsutøver.

Ditlev-Simonsen vant en olympisk sølvmedalje i seiling under OL 1936 i Berlin. Han var med på den norske båten «Silija» som kom på andreplass i 8-metersklassen bak den italienske båten «Italia». Seilingene ble avviklet utenfor Kiel i perioden 4. til 12. august 1936. Mannskapet på «Silija» besto av John Ditlev-Simonsen, Olaf Ditlev-Simonsen, Nordahl Wallem, Hans Struksnæs, Lauritz Schmidt og Jacob Tullin Thams.

Han var også en framgangsrik bandyspiller med to norgesmesterskap for Ready (1918 og 1925).[1]

John Ditlev-Simonsen var sønn av skipsreder Olaf Ditlev-Simonsen, og bror av Halfdan, Olaf, Aage og Sverre Ditlev-Simonsen, som alle var forretningsmenn og idrettsutøvere. Selv arbeidet han blant annet med forsikring,[2] men hadde sine største interesser innen litteratur og dramatikk. Han skrev flere skuespill,[3] deriblant en dramatisering av Jobs bok, som vennen Claes Gill i 1952 satte opp på Rogalands teater.[2]

Villaen han fikk oppført i 1937 på Ullern i Oslo, «Villa Ditlev-Simonsen», regnes som et av de fremste eksemplene på funkisarkitektur i Norge.[4]

OL-medaljer[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Sommerdage. Oslo: Aschehoug, 1927 (skuespill).
  • Enaktere. Oslo: Cammermeyer, 1932.
  • Mot ørkenen. Oslo: Cammermeyer: 1933 (skuespill).
  • Parken. Oslo: Cammermeyer, 1933 (skuespill).
  • Terna. Oslo: Cammermeyer, 1933 (diktsamling).
  • Er der ingen grense. Skuespil i to akter. Firenze, 1974.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Arne Riis, red. (1970). Norges Bandyforbund 1920-1970. Oslo: Grøndahl & Søn. s. 95–96. 
  2. ^ a b Kjartan Fløgstad (1988). Portrett av eit magisk liv: poeten Claes Gill. Oslo: Aschehoug. 
  3. ^ Halvdan Hydle m. fl., red. (1950). Hvem skrev hva de siste 25 år. Oslo: Schibsted. s. 285. 
  4. ^ Anne Lise Stafne (31. mai 1995). «Arkitekt Ove Bang: Funkisens norske mester». Aftenposten. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]