Johan Rantzau

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Johan Rantzau

Johan Rantzau (født 12. november 1492 i Steinburg i det som da var Danmark, død 12. desember 1565 i Breitenburg) var en dansk (holsteinsk) hærfører.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Johan Rantzau var sønn av Steinburgs amtsmann Heinrich Rantzau (ca. 1434-1497) og Øllegard von Buchwaldt. Han studerte krigskunst i England og i Spania.

Virke[rediger | rediger kilde]

Han deltok sammen med hertug Christian i Riksdagen i Worms i 1521, hvor Martin Luther forsvarte seg overfor Tysklands keiser.

Han ble gift i 1525 med Anna Gertsdatter Walstorp af Below (1509-1582).

Johan Rantzau deltok i forhandlingene med Christian II av Danmark i 1522, og rådet hertug Fredrik (Fredrik I av Danmark) til å ta imot den danske krone.

Johan Rantzau ledet den nødvendige militære innsatsen, og beleiret, København og Malmö under grevefeiden (1534–1535). For sin innsats fikk han Krogen (det senere Kronborg) som len.

Han bekjempet senere Søren Norbys opprør, og beseiret hans bondehær i to slag ved Lund den 28. april 1525, og ved Bunketofte den 4. mai 1525.

Han beseiret lübeckerne ved Eutin i 1534, hvoretter de ble tvunget til å slutte fred med hertugdømmene. Samme år inntok Johan Rantzau Ålborg etter at bondehæren anført av Skipper Clement tidligere samme år hadde beseiret adelshæren sør for Ålborg (ved Svenstrup). Her tvang Johan Rantzau senere jydene til å innsette Christian III på Viborg landsting.

Våren 1535, førte Johan Rantzau tropper via Als og Helnæs til Fyn, og senere til Middelfart, for å tilføye lübeckerne det avgjørende nederlaget i slaget ved Øksnebjerg, den 11. juni 1535.

Fra 1535 til 1540 var han lensmann på Riberhus. Han fulgte i 1538 kongen til det protestantiske fyrstemøtet i Braunschweig og deltok i Speyer i 1544 forlikelsen med keiser Karl V. Da han likevel det samme år bestemt frarådet Kristian IIIs plan om å dele hertugdømmenea med sine halvbrødre, idet han ønsket å forene dem som en eneste stat i personalunion med Danmark, falt han i unåde og fra seg sine embeder.

Derimot overtok han i 1559 overkommandoen i krigen mot Dithmarschen (for å hevnes nederlaget ved Hemmingstedt i 1500) og viste der sin gamle feltherredyktighet, og etter seieren en mildhet som stod i krass motsetning til den grusomhet som han i sine yngre dager haddeutvist mot de danske bønder. Rantzau tilskrives en skildring av sistnevnte felttog, Wahrhaftiger Verzeichniss des Krieges wider den Ditmarsen (1569).

Død[rediger | rediger kilde]

Han døde på Breitenburg den 12. desember 1565 og begravet i Itzehoe. Hans kone Anna døde i 1582 også på Breitenburg og begravet i Itzehoe.

Området Rantzausminde og Rantzausmindevej i Egense Sogn langs kysten vest for Svendborg er oppkalt etter ham.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dansk Biografisk Leksikon, bind 11, København (1982)
  • Johan Hvidtfeldt (red.): Politikens Danmarkshistorie, bind 5, København (1963)
  • Svend Cedergreen Bech (red.): Politikens Danmarkshistorie, bind 6, København (1963)