János Hunyadi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
János Hunyadi

János Hunyadi (ungarsk: Hunyadi János, rumensk: Iancu de Hunedoara, slovakisk: Ján Huňady, serbisk: Сибињанин Јанко/Sibinjanin Janko, norsk: Johan Hunyadi, født før 1409, død 11. august 1456) var en uekte fyrste av det ungarske kongehuset og herre av Transylvania.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hunyadi er av omstridt opprinnelse. Minst tre nasjoner, ungarere, rumener og serbere, angir hans opprinnelse derifra. Han ble født i Ungarn, men hans farfar og dennes bror hadde formodentlig ikke-ungarske navn. Hans farfar het Serbe og var muligens av serbisk eller kanskje kumansk opprinnelse. Farfarens bror het Radol og dette navn var formodentlig av rumenskt opprinnelse. Janos' far, Vajk, hadde imidlertid et ungarsk navn.

Ved denne tiden, likesom senere, hadde ungarere og rumenere forskjellige religioner. Ungarerne var for reformasjonen romersk-katolske. Rumenerne var ortodokse. Bare katolikker fikk tilhøre adelen etter at Anjou-kongene tiltrådte. Ettersom Hunyadis far var adelig betyr det at Vajk måtte ha vært katolikk, eller i de minste ha blitt det. En titt på Hunyadis familietre avslører at han hadde en eldre bror med samme navn. Dette er bare mulig i tilfelle fall Hunyadis var blitt adoptert av Vajk.

Ifølge ryktet og visse historieskrivninger var Sigismund János' biologiske far. Et sterkt bevis til dette antagelser var at Sigismund tok med seg János til Roma da Sigismund skulle krones til keiser. Et annet bevis var at Sigismund ikke tok med sin hustru og datter til kroningen. Et tredje bevis var at János' sønn Mátyas' farfar var Sigismund. Atilla-kulten hos Mátyas var større enn noensinne etter at ungarerne ble kristne i år 1000. I Sigismund strålte flere linjer av det ungarske Árpád-huset sammen. Árpádene påstod likesom deres historieskrivere at de stammete fra Atilla, hunernes konge.

Politisk og militær karriere[rediger | rediger kilde]

János er kjent for å ha vært en dyktig militær og for å ha ført atskillige krig mot Det osmanske rike og flere ganger slått tilbake dens ekspansjon på Balkanhalvøya. Hunyadi stanset to osmanske invasjoner av Ungarn i 1441 og 1442 og kunne på høsten 1443 erobre den serbiske byen Niš fra osmanene. Da han i begynnelsen av år 1444 lykkes å ta større del av Serbia ble det sluttet den 12. juni en fredsavtale i Szegedin med den osmanske sultan Murad. Traktaten ble imidlertid brutt allerede i september samme år av den ungarske konge Vladislav I etter påtrykk fra pave Eugenius IV og et korstog mot osmanene gikk av stabelen. De kristne ble beseiret i grunnen i slaget ved Varna den 10. november det året og kong Vladislav ble drept.

Hunyadi ble i 1446 utsett til Ungarns riksforstander ettersom Vladislavs sønn László bare var fire år. Hunyadi kom til å være riksforestander frem til 1452 da han kom på kant med den ungarske kronen.

Mellom den 21. og 22. juli 1456 beseiret Hunyadi i slaget ved Beograd (Nándorfehérvár, da ungarsk grenseby mot sør) sultan Mehmet II. Ved denne anledning hadde pave Kalixtus III den 29. juni begjært at hele den kristne verden klokken 12 hver dag skulle be for Beograds forsvar. For å ikke glemme at slaget var vunnet lot paven innstifte at man klokken 12 hver dag skulle ringe i kirkeklokkene. Middagsringningen klokken 12 er fortsatt en sedvane i alle katolske land.

Død[rediger | rediger kilde]

Hunyadi døde i august 1456 under et utbrudd av pesten. Hans eldre sønn, greven László av Bistrita, ble henrettet i 1457, blant annet for mordet på greve Ulrich av Cilli, som var farens største fiende i den politiske maktkampen i Ungarn. Den yngre sønnen, Mattias Corvinus, ble valgt til kong i 1458 gjennom at hans morbror førte med seg sin hær til riksdagen. Mattias Corvinus ble senere kjent som en av de største kongene i Ungarns historie.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Joseph Held: Hunyadi. Legend and reality. East European Monographs u. a., Boulder CO u. a. 1985, ISBN 0-88033-070-8, (East European monographs 178).
  • Vilmos von Zsolnay: Vereinigungsversuche Südosteuropas im XV. Jahrhundert. Johann von Hunyadi. Selke, Frankfurt am Main u. a., 1967, (uch: Mainz, Univ., Diss., 1963: Johann von Hunyadi und die Verteidigung Belgrads 1456).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]