Isidor Markus Emanuel
| Isidor Markus Emanuel | |||
|---|---|---|---|
| Født | 7. okt. 1905[1] Merzalben | ||
| Død | 30. nov. 1991[2] (86 år) Waldfischbach-Burgalben | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1930–), katolsk biskop (1953–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Utmerkelser | Stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden | ||
Isidor Markus Emanuel (født 7. oktober 1905 i Merzalben i Rheinpfalz i kongedømmet Bayern i keiserdømmet, død 30. november 1991 i Maria Rosenberg i Waldfischbach-Burgalben i Rheinland-Pfalz i Tyskland) var katolsk biskop av Speyer fra 1953 til 1968.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Emanuel gikk på gymnaset i Speyer og tok Abitur i 1928.
Prest[rediger | rediger kilde]
Han studerte deretter ved det pavelige universitetet Gregoriana, og ble presteviet i Roma 26. oktober 1930 av visegerent i Roma erkebiskop Giuseppe Palica. Samme år tok han doktorgraden i teologi.
Fra august 1931 virket han i halvannet år som kapellan i Dudenhofen, og 1. mai 1933 ble han domkapellan i Speyer. Han ble i august samme år utnevnt til subregens ved presteseminaret i Maria Rosenberg, og 16. juli 1939 ble han sogneprest i Hohenecken. Fra 1. mars 1941 var han rektor for valfarten og leder for eksersisverket i Maria Rosenberg i bispedømmet Speyer.
28. juni 1950 ble Emanuel utnevnt til domkapitular.
Biskop av Speyer[rediger | rediger kilde]
Pave Pius XII utnevnte ham så 22. september 1952 til biskop av Speyer. Han ble bispeviet 1. februar 1953 i katedralen i Speyer av kardinal Joseph Wendel, erkebiskop av München og Freising og medkonsekratorene Bernhard Stein, hjelpebiskop i Trier, og biskop Joseph Schröffer av Eichstätt.
Som et resultat av ødeleggelsene under siste fase av andre verdenskrig måtte nesten 100 kirker restaureres eller gjenoppbygges i bispedømmet under Emanuels funksjonstid. Et nytt seminar ble bygget i Speyer i 1956/57, noe som gjorde det mulig for unge prester i hjemmebispedømmet å motta en toårig pastoralpraktisk opplæring. Den omfattende restaureringen av den romanske keiserkatedralen fra 1957, som restaurerte kirken til sin opprinnelige form, regnes som Emanuels viktigste strukturelle tiltak. Senere ble imidlertid den praktiserte reromaniseringen sett på som et godt eksempel på en rerestaurering som var blitt avvist i henhold til senere fremherskende monumentbevaringskriterier. Endringene ble delvis reversert fra 1996 og utover.
Emanuel gjorde seg fortjent for sitt engasjement for fransk-tysk forsoning og vennskap. Forsoningsarbeidet kom særlig til uttrykk i byggingen av Speyer Friedenskirche St. Bernhard, som ble finansiert i fellesskap av tyske og franske katolikker i 1953/54.
På grunn av dårlig helse trådte han etter femten års tjeneste tilbake den 10. februar 1968. Han ble kort etter utnevnt til titulærerkebiskop av Mazaranae.
Sine siste år tilbragte han på klosteret Maria Rosenberg, ikke langt fra hans fødested. Han døde der den 30. november 1991, og ble den 6. desember 1991 bisatt i rekken av bispegraver foran kongekoret i Speyer-katedralen.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504–1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532–1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540–1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566–1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595–1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595–1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595–1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623–1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649–1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675–1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693–1769) *1743
- Kardinal Alessandro Mattei (1744–1820) *1743
- Kardinal Pietro Francesco Galleffi (1770–1837) *1819
- Kardinal Giacomo Filippo Fransoni (1775–1846) *1822
- Kardinal Antonio Saverio De Luca (1805–1883 ) *1845
- Erkebiskop Gregor (Leonhard Andreas) von Scherr, O.S.B. (1804–1877) *1856
- Erkebiskop Friedrich Josef von Schreiber (1819–1890) *1875
- Erkebiskop Franz Joseph von Stein (1832–1909 ) *1879
- Erkebiskop Joseph von Schork (1829–1905) *1891
- Biskop Ferdinand von Schlör (1837–1924) *1898
- Erkebiskop Johann Jakob von Hauck (1861–1943) *1912
- Biskop Ludwig Sebastian (1862–1943) *1917
- Kardinal Joseph Wendel (1901–1950) *1941
- Biskop Isidor Markus Emanuel (1905–1991) *1953[3]
Publikasjoner[rediger | rediger kilde]
- Rettet den Sonntag!, Johannes-Verlag, Leutesdorf a. Rh. 1954
- Psalter meiner frühen Jahre, Pilger-Verlag, Speyer 1962 (2. oppl. 1967, 3. oppl. 1983)
- Sieben Jahre im roten Talar, Pilger-Verlag, Speyer 1970
- Meine Bischofsjahre, Pilger-Verlag, Speyer 1974
- Aus meinem Dienst am Wort Gottes, prekensamling, Pilger-Verlag, Speyer 1984, ISBN 3-87637-024-8
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Lexikon Pfälzer Persönlichkeiten (3rd edition)[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, oppført som Isidor Emanuel, Munzinger IBA 00000005116, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ emanuel, lest 11. desember 2021
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (de) Verk av og om Isidor Markus Emanuel i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
| Forgjenger: Joseph Wendel |
Katolsk biskop av Speyer |
Etterfølger: Friedrich Wetter |