International Road Federation

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

International Road Federation (IRF) er en verdensomspennende lobbyorganisasjon og pressgruppe for bedre veier. Den har medlemsorganisasjoner i 85 land[1]. IRF finansieres hovedsakelig via medlemskontingenter. Medlemmene omfatter bl.a. maskinentreprenører, transport- og veimyndigheter, utdanningsinstitusjoner, banker, forlag og produsenter av biler og bildeler.[2] I tillegg til lobbyvirksomheten lager IRF statistikkprodukter om biler og veier. IRF utgir publikasjonene World Road Statistics, som pr. 2013 kan kjøpes for 459 sveitserfranc (ca. kr 2770) – og månedsmagasinet World Highways. IRF avholder årlige verdensveikongresser (2013-kongressen avholdes i Riyadh, Saudi-Arabia) foruten andre arrangementer om aktuelle temaer.[3] I Norge er Opplysningsrådet for Veitrafikken medlem.

IRF logo.jpg


Historikk[rediger | rediger kilde]

Forhistorien[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig hadde bilister og syklister felles interesser innen veilobbyen, men både i USA og Europa ble denne fra rundt første verdenskrig av fullstendig dominert av bilklubber og bil- og oljebransjen. I 1932 tok General Motors’ direktør Alfred P. Sloan initiativet til frontorganisasjonen National Highway Users Conference – senere Highway Users Federation for Safety and Mobility, HUFSAM (Snell 1974). Samme år ble British Road Federation stiftet, med det formål å bekjempe «den ondsinnede og falske propagandaen for jernbanen med det siktemål å slavebinde britisk industri» (Hamer 1987, s. 9).

IRFs internasjonale forgjenger var Permanent International Association of Road Congresses, PIARC, stiftet 1909 (PIARC finnes fortsatt, under navnet The World Road Association-PIARC[4] og er i Norge representert gjennom avleggeren Nordisk Vegteknisk Forbund[5]). I 1934 ble deres 7. kongress lagt til Tyskland, hvor nazistene hadde overtatt makten året før. Ca. 2000 deltok. Fra Norge deltok trolig 35, som ble meget inspirert av det de fikk se og høre. Kongressen ble holdt i München, med taler av bl.a. Hitlers stedfortreder Rudolf Hess og generalinspektøren for de tyske veier, Fritz Todt. Deltagerne kunne også bli med på nazistenes partidag i Nürnberg.[6] Veiens bestemmelse skulle være hurtighet. Advokat Ragnvald Graff beskriver opplevelsen av hurtighet under kongressen slik:

Kanskje vil De forstå mig, om jeg sier at veien var som bygget for selve farten, hurtigheten, det var som vi måtte tenke oss veien fylt med biler hver sin vei med frigivne motorkrefter, det var som vi fikk en anelse om bilens ubegrensede muligheter med derav følgende ophevelse av de tilvante begreper om tid, en fornemmelse som blir sterkere gjennem bil og veg enn gjennem flyvemaskinen, det er vel fordi selv den hurtigste bil dog er forbundet med jorden.[7].

Marshall-hjelpen, europaveiene og visjoner om fred[rediger | rediger kilde]

Allerede den store veikongressen i 1934 bidrog til at bilismen og bilisme-ideologien ble mer internasjonalisert. I tillegg ekspanderte USAs store bilkonserner også i Europa. IRF ble stiftet 1948 i USA og opprettet snart filialer i Vest-Europa. Her var bilismen langt mindre utbredt enn i USA, tross Hitlers forsøk på å motorisere den tyske befolkning. I tillegg var veinettet mange steder ødelagt under andre verdenskrig; ikke minst var mange broer sprengt under kamphandlingene, ved alliert bombing eller av de retirerende tyskerne mot slutten av krigen.
       IRF forsøkte å koble sammen Marshallhjelpen og utbyggingen av veier. Alt samme år (1948) åpnet IRF en avdeling i London under ledelse av Georges Gallienne, som hadde en mangeårig fortid i Peugeot, General Motors og Renault (Oldenziel og Schot 2008, s. 175). Med navnet Opplysningsrådet for biltrafikken ble den norske avdelingen stiftet i 1948. IRF spilte en viktig rolle når det gjaldt å blåse nytt liv i planene om et nett av europaveier som var lansert allerede før krigen. Det fantes visjoner om at et slik veinett ikke bare ville skape mer handel og økonomisk vekst, men også bidra til fred (Oldenziel og Schot 2008, bl.a. s. 190).

Referanser[rediger | rediger kilde]


Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bradford C. Snell 1974: American Ground Transport: A Proposal for Restructuring the Automobile, Truck, Bus and Rail Industries. Report presented to the Committee of the Judiciary, Subcommittee on Antitrust and Monopoly, United States Senate, February 26, 1974, United States Government Printing Office, Washington, 1974, pp. 16-24.
  • Nick Hamer 1987: Wheels Within Wheels. A study of the road lobby. Routeldge & Kegan Paul Ltd. ISBN 0-7102-1007-8.
  • Ruth Oldenziel og Johan Schot (Eindhoven University of Technology) 2008: Driving Europe, isbn 978 90 5260 308 7; http://alexandria.tue.nl/extra2/200811607.pdf.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]