Interkontinentalt ballistisk missil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Oppskytning av nordkoreanske interkontinentale ballistiske missiler

Et interkontinental ballistisk missil (engelsk: intercontinental ballistic missile) eller ICBM er en missil som kan nå avstander på 5 500 kilometer. Når drivstoffet er forbrent kan ikke missilet endre kurs, i motsetning til kryssermissiler som BGM-109 Tomahawk som kan styres fra en datamaskin. Moderne interkontinentale missiler kan endre kurs og hastighet mens drivstoffet forbrennes. De første interkontinentale missilene hadde dårlig presisjon, derfor kunne de bare brukes mot store byer og tettsteder. Interkontinentale missiler var designet for å bære kraftige atomvåpen og treffe med enorm kraft og ødeleggelse. Et interkontinentalt missil kan enten skytes ut fra underjordiske siloer eller fra landbaserte kjøretøy eller sjøbaserte fartøy.

Historie[rediger | rediger kilde]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Det første (interkontinentale) ballistiske missilet var den tyske V-2-raketten, som ble designet av Wernher von Braun, som senere også designet Saturn-5-raketten. Raketten var dårlig og mislykket men da Tyskland kapitulerte i 1945 overga von Braun seg til amerikanerne og redesignet raketten.

Mot slutten av andre verdenskrig ga Hitler mer og mer tro og tillit til (wunderwaffe) vidundervåpnene sine. Hitler ga ordre om at V2-raketter skulle masseproduseres på samlebånd og at de skulle klare å bære kraftigere og tyngre eksplosiver. Han ville bygge flere oppskytningsramper i Frankrike for å treffe London for å knekke de allierte sin moral. Det ble bygd flere hemmelige fabrikker og oppskytningssteder rundt om i Tyskland, men nesten alle ble bombet eller forlatt.

Tysk V-2-rakett på mobil utskytningsrampe.

Raketten var mislykket. Hitlers ordre om at raketten skulle bli både større og kraftigere ville koste dyrt. Raketten ville ofte eksplodere under oppskytning eller endre kurs. Rakettene ble satt sammen i underjordiske fabrikker for å verne mot bombeangrep. V2-raketten begynte å ta form og vise suksess i begynnelsen av 1945, men det var for sent for sovjetiske tropper avanserte fort inn i Tyskland og Wernher von Braun måtte flykte. Mange tyskere var livredde for å bli tatt til fange av sovjeterne.

Den kalde krigen[rediger | rediger kilde]

R-7 Semyorka, det første interkontinentale ballistiske missil og rakett fra den kalde krigen.

Etter andre verdenskrig hadde hundrevis av tyske forskere og vitenskapsmenn blitt tatt til fange av både Sovjetunionen og de allierte. Siden de fleste forskerne rømte fra sovjetunionen for å overgi seg til USA, hadde de allierte de mest erfarne og utdannede vitenskapsmennene i Tyskland. Sovjetunionen fikk også tak i noen og de ville komme til god nytte for i 1950-årene begynte rom- og våpenkappløpet mellom USA og Sovjetunionen. Sovjetunionen var først med å utvikle den første raketten som nådde ut i rommet med hjelp fra de tyske forskerne som hadde blitt tatt til fange under andre verdenskrig. R-7 Semyorka var det første interkontinentale ballistiske missilet som ble tatt i bruk til å levere atomvåpen av Sovjetunionen under den kalde krigen.

LGM-25C Titan II interkontinentalt ballistisk missil skytes ut av en rakettsilo i USA.

I 60-årene hadde USA utviklet HGM-25A Titan I. Verdens første flettrinns missil. Den fungerte på akkurat samme måte som Saturn-5 raketten der den mistet trinn etter hvert som drivstoffet ble utbrent på vei ut av atmosfæren. Missilet ville miste alle delene helt til det bare var stridshodet igjen. Så ville stridshodet falle ned tilbake til jorden og treffe målet sitt.

De samme missilene ble brukt opp til 70- og 80-tallet da mer moderne missiler ble brukt. Dette var også tiden der missiler som ikke var "multistage" ble satt ut av drift.

Virkemåte[rediger | rediger kilde]

Oppskytning av et interkontinentalt ballistisk missil Missilet består av 5 deler. 1. Rakettmotorene og drivstofftanker 2. Siste drivstofftank og ekstra motorer 3. Siste motor 4. Utskyter og stridshodet 5. Tildekke En oppskytning av en interkontinentalt missil har 8 faser 1. Missilet skytes ut av en silo under bakken eller fra en mobil utskytningsrampe eller fra en ubåt. 2. Mens missilet er på vei ut av atmosfæren kobler de første drivstofftankene, rakettmotorene og tildekke på stridshodene seg av 3. Når missilet har kommet seg ut av atmosfæren kobler de siste drivstofftankene seg av. 4. Den siste motoren kobler seg vekk fra stridshodene og utskyteren. 5. Utskyteren kalibrerer seg og armerer stridshodene 6. Stridshodene blir skutt ut mot hvert sitt mål. 7. Stridshodene entrer atmosfæren og begynner å spinne. 8. Stridshodene treffer målene sine og detonerer. Merk: Når missilet har forbrent drivstoffet sitt kan ikke den spores med varmesensorer, noe som gjør det nesten usynlig og umulig å oppdage.

Et missil er en rakett som blir brukt til militære formål og ikke romfart. Et interkontinentalt ballistisk missil kan bære ett eller flere stridshoder til mål som er flere tusen kilometer unna. Når stridshodet faller mot jorden begynner det en prosedyre der det skyter ut en stråle med gass som får det til å spinne mens det faller. Dette gjør at hastigheten økes. Når stridshodet entrer atmosfæren blir tuppen ekstremt varm, flere tusen garder. Dette gjør at stridshodet virker som en meteoritt noe som gjør at det kan oppdages og muligens skytes ned. Når stridshodet nærmer seg bakken vil det enten detonere over bakkenivå eller ved bakke kontakt.

Se også[rediger | rediger kilde]

Ballistisk missil

V2

Ballistisk kortdistansemissil

Kilder[rediger | rediger kilde]

http://www.army-technology.com/features/feature-the-10-longest-range-intercontinental-ballistic-missiles-icbm/

https://fas.org/nuke/guide/usa/icbm/

http://nordic.businessinsider.com/us-icbm-intercept-gmd-north-korea-decoy-salvo-2017-5?r=US&IR=T

https://www.google.no/search?q=icbm&rlz=1CAACAV_enNO741NO741&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0ahUKEwj1oImsi9fWAhUxSJoKHVjGAiYQ_AUICigB&biw=1396&bih=660#imgrc=2cWtwF52yKLj0M:

https://en.wikipedia.org/wiki/World_War_II