Ilakomplekset

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°55′47,384″N 10°44′50,550″Ø

Kvartal V, til Colletts gate og Diriks gate
Kvartal I til venstre, kvartal IIA med Haraldstårnet og portalen til Ilatrappen til høyre

Ilakomplekset er et boliganlegg langs Uelands gate, Fougstads gate, Herman Foss' gate, Diriks' gate og Colletts gateIla i Oslo, oppført 1924-33. De 725 boligene i nyklassisistisk stil er et av de største anleggene fra perioden 1914-1933, da Oslo kommune sto for en rekke helhetlig planlagte boliganlegg.

Midt i anlegget ligger den monumentale Ilatrappen.

Navnet[rediger | rediger kilde]

Da Ilakomplekset ble bygget ble anlegget kalt Ilaløkken etter byløkken med løkkebygning nord for Colletts gate, omtrent ved krysset med Diriks' gate. Anlegget kalles også Ilabyen og Ilakvartalene. Anlegget må ikke forveksles med Iladalen, som ble bygget i dalen på andre siden av Uelands gate i 1930- og 40-årene.

Beliggenhet[rediger | rediger kilde]

Ilakomplekset ligger i strøket Ila, langs østskråningen ned fra St. Hanshaugen, den nordligste delen av Akerryggen, på 50-64 meters høyde over havet (St. Hanshaugens topp er 89 moh., Alexander Kiellands plass 31 moh.). Plasseringen gir utsikt over det meste av den gamle østkanten, med det flate Grünerløkka og høyderyggen fra Ola Narr til Kampen park og Ekebergskråningen. Fra Ilakomplekset er det cirka 2 km til Karl Johans gate.

Reguleringen og bygningene[rediger | rediger kilde]

Uelands gate 26 og videre, kvartal IIB

Kristiania kommune kjøpte Ilaløkken i 1897 med tanke på boligbygging.[1] Reguleringssjef Harald Hals, som ledet Boligdirektørens kontor, sto selv for utformingen (reguleringen) av Ilakomplekset med plassering av gater, plasser og bygninger i terrenget. Bygningene følger det skrånende terrenget, med en rekke trapper og murer.

Ilaløkken er anlagt med storkvartaler, som var vanlig tidlig på 1900-tallet: flere kvartaler er planlagt og bygges ut samlet, og gater, plasser og bygninger følger terrenget, og gårdsrommene er åpne og grønne. Kvartalene er normalt større enn i 1800-tallets leiegårdskvartaler i rutenett, der tomtene ble solgt og bygningene tegnet for én og én tomt.

Fougstads gate med syrener, kvartal I til høyre, IIA til venstre, jugendgården nr. 25 midt i bildet

Grøntanleggene i Ilakomplekset ble fra de ble bygget stelt av kommunens parkvesen, under ledelse av bygartner Marius Røhne, som prioriterte høyt små grøntanlegg i boligstrøkene og ved kommunens gårder og institusjoner.[2] I 1931 ble nabolagsparken på Evald Ryghs plass anlagt.

Bygningene er i tre og fire etasjer, fasader i pusset tegl, med store, rene flater, noen fasadedekorasjoner, men med dempet uttrykk. Stilen er nyklassisisme, også kalt 1920-tallklassisisme og nordisk klassisisme. Kvartal IIA, muligens flere, er tegnet av Harald Aars, byarkitekt 1920-1940.

Tårnet på kvartal IIA (Fougstads gate 41) ligger i aksen for Ilatrappen, og kalles Haraldstårnet, av ukjent grunn.

Kvartal III i Colletts gate

Komplekset ble bygget ut i seks kvartaler:

  • I, Fougstads gate 24-34 og Hermann Foss’ gate 21-29, 90 leiligheter, ferdig 1925-26
  • IIA, Fougstads gate 27-51, 131 leiligheter og 1 butikk, ferdig 1925-26
  • IIB, Uelands gate 26-52, 114 leiligheter, ferdig 1926-27
  • III, Colletts gate 53-79, 106 leiligheter, ferdig 1929
  • IV, Evald Ryghs gate 2-14, 44 leiligheter, ferdig 1931
  • V, Colletts gate 56-60 og, Diriks gate 1-7, 159 leiligheter og 2 butikker, ferdig 1928-29. Bygging måtte avvente flytting av Parkvesenets planteskole til Sogn[3]
  • VI, Geitmyrsveien 37 og 37B samt Colletts gate 51 og 55B-E, 60 leiligheter, ferdig 1932, stilen er nyklassisisme på overgangen til funksjonalisme.

Totalt antall leiligheter er noe over 700.[4]

Kvartalene I, II, III og V ble bygget som kommunale leiegårder, mens IV og VI ble kommunale aksjeselskaper. Flere deler av byggearbeidet ble utført som nødsarbeid, det vil si ved at arbeidsledige ble ansatt for å motvirke den økonomiske nedgangen. Gårdene er i dag borettslag eller sameier.

Befolkningen var fra starten blandet, med arbeidere og lavere og høyere funksjonærer.[5]

Om Ilakomplekset sies i utkast til Kommunedelplan for byutvikling og bevaring i indre Oslo 2005-2020[6]:

Sitat

Ila-området fra 1920-årene er kanskje det flotteste helhetlige boligområdet fra 1920-tallets boligreisning i Oslo. Området fremstår med byplanmessige trekk og et helhetsgrep på høyde med Torshov, men betydelig mer intakt og godt bevart enn dette. Sonen omkring Ilatrappen er

unik, men området har også andre sterke sekvenser av historiske byrom. Mot øst fremstår området med en slående bysilhuett dominert av de lange, horisontale takflatene, kun brutt av enkelte monumentale elementer (tårnene på Ila skole). …
Sitat

Riksantikvaren omtalte Ilakompleksene slik i 2010:[7]

SitatHele anlegget, og særlig sentralpartiet med trappeanlegget, vurderes å være av nasjonal interesse. Ilatrappen med den omliggende bebyggelsen er av de mest storslåtte trappeanlegg i Norge og viser til fulle den nordiske byformingstradisjonens formingsvilje, og evne til å skape varierte romforløp og monumentale aksedragninger som dramatiserer lokale topografiske særtrekk.…Sitat

Ilatrappen[rediger | rediger kilde]

Ilatrappen
Våpenskjoldet på Fougstads gate 41

Ilatrappen/Ilatrappa, ofte kalt «Ulvetrappen / Ulvetrappa» lokalt, er et monumentalt trappeanlegg som forbinder Uelands gate og Fougstads gate, med barokkinspirert utforming, og tydelig inspirasjon fra Spansketrappen i Roma. Harald Hals var opptatt av at alminnelige mennesker skulle ha noe vakkert i å glede seg over der de bodde. Han sier om trappen:[8]

SitatTrappeanlegget formidler overgangen fra Uelands gate til den langt høiere liggende Fougstads gate. Det danner med sin rikere utforming og sine bevegede linjer et sterkt markert midtpunkt i en puritansk enkel og ganske stillferdig boligbebyggelse. Samtidig gir trappen dybde og perspektiv til en foranliggende liten boligpark.Sitat

Parken på østsiden av Uelands gate ble aldri bygget, og området er i dag garasjenedkjøring for Kiellands hus (bygget 2005).

Trappen er utført i kleberstein med godt synlig brunlig karbonat i rekkverkene (balustradene) med plater av grå kvartsglimmerskifer, sannsynligvis fra Oppdal, på toppen. Trappetrinnene er Grefsensyenitt (kalles også Grorudgranitt) og forstøtningsmurene er i upusset betong.[9] Åpningen 7. oktober 1930 med lysfest (hele trappeanlegget var opplyst) ble sett av cirka 20 000 mennesker.[10]

På hver sin side av nedre trappeløp, der trappen munner ut i Uelands gate, står Dyre Vaas to skulpturer «Ulvefar» og «Ulvemor» i bronse, hhv. 95 og 126 cm høye, reist for kommunale midler og avduket i 1930.[11]

Over portalen fra toppen av trappen gjennom kvartal IIB til Fougstads gate henger en figur med motiv fra et våpenskjold som ble brukt av kardinaler fra den italienske slekten Barberini.[12]

Trappen ble totalt rehabilitert i 1965-66, fordi den var tæret ned av veisalt og slitasje. Det ble lagt varmekabler i øvre trappeløp[13] og den opprinnelige skulpturen ble erstattet av den 67 cm høye skulpturen «Bjørn som klør seg» av Arne Vigeland, reist for kommunale midler ved fontenen mellom de øvre trappeløpene og avduket i 1970.[14]

Filminnspillinger[rediger | rediger kilde]

Filmene Hustruer (1975) og Olsenbanden jr. Det sorte gullet (2009) og TV-serien Schmokk (2010, sendt på NRK 2011) har scener spilt inn i Ilatrappen og/eller kvartal IIA.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Røhne, side 165
  2. ^ Røhne, side 67
  3. ^ Røhne, side 57
  4. ^ Antallet er 704 ifølge oppstillingen som bygger på kommunens kilder, mens Ole Daniel Bruun: Arkitektur i Oslo. En veiviser til byens bygningsmiljø. Kunnskapsforslaget, annen utgave 2008, på side 178 oppgir 725
  5. ^ Det sosialistiske tidsskriftet Plan, utgitt 1933-36, hefte 2, side 35[død lenke]
  6. ^ Plan- og bygningsetaten 2005, hovedrapport side 77
  7. ^ NB!registeret, Riksantikvarens hjemmeside. Velg Ila i venstre kolonne (besøkt 9. januar 2011)
  8. ^ Harald Hals: Fra Christiania til Stor-Oslo. Et forslag til generalplan for Oslo. Oslo, Aschehoug, 1929, side 212
  9. ^ Ilatrappa. Se meny i venstre kolonne. Geologiprofessor Tom Andersens hjemmeside om stein i Oslo (besøkt 7. juni 2015)
  10. ^ Bilde av lysfesten 7. oktober 1930. Fotograf Eyolfsson. oslobilder.no. Eies av Oslo Museum, Bymuseet. (besøkt 24. mai 2011)
  11. ^ Tone Wikborg: Skulpturer og minnesmerker i Oslo. Oslo, Aschehoug, 1986, side 46 og Gunnar Sørensen: Fargelegg byen! Oslo kommunes utsmykninger. Oslo kommune, Kulturetaten, 2009, side 73 og 446. ISBN 978-82-90128-64-2
  12. ^ Piazza Barberini, fra nettstedet A Rome Art Lovers’ (avlest 29. november 2009)
  13. ^ Aftenposten, 26. mai 1965
  14. ^ Gunnar Sørensen: Fargelegg byen! Oslo kommunes utsmykninger. Oslo kommune, Kulturetaten, 2009, side 445. ISBN 978-82-90128-64-2

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Beretning om Oslo kommune for årene 1912-1947. Oslo, 1952, bind II, side 38, 83, 94-95 og 98
  • Boligarbeidet gjennom tyve år. En beretning om Oslo kommunale boligråds virksomhet og kommunens arbeide med boligsaken 1911-1931. Oslo kommunale boligråd, 1931, kapitlet Ilaløkken side 179-87
  • Bente Aass Solbakken: Fra nyklassisisme til funksjonalisme i den sosiale boligbyggingen – en analyse av Ilaløkken og Sinsenbyen. Hovedoppgave i kunsthistorie. Universitetet i Oslo, 2001
  • Marius Røhne: Oslo kommunale parker og grønnanlegg 1810-1948. Oslo, Myhres papirindustri, 1967

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Historiske bilder