I.M. Pei

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
I.M. Pei
I.M. Pei.JPG
Født貝聿銘
26. april 1917
Guangzhou
Død16. mai 2019 (102 år)
Manhattan
Utdannet ved Harvard Graduate School of Design, MIT School of Architecture and Planning, University of Pennsylvania
Beskjeftigelse Arkitekt
Nasjonalitet USA, Republikken Kina
Medlem av
6 oppføringer
American Academy of Arts and Letters, Chinese Academy of Engineering, Royal Academy, American Academy of Arts and Sciences, Académie d'architecture, Committee of 100
Utmerkelse
12 oppføringer
Pritzker Architecture Prize (1983), National Medal of Arts (1988), Royal Gold Medal (2010), Presidentens frihetsmedalje (1993), Praemium Imperiale (1989), Architecture Firm Award (1968), Library of Congress Living Legend (2000–), offiser av Æreslegionen, Medal of Liberty (1986), honorary doctor of the University of Hong Kong, honorary doctor of the Tongji University (1994), honorary doctor of the Chinese University of Hong Kong

Ieoh Ming «I.M.» Pei (tradisjonell kinesisk: 貝聿銘; pinyin: Bèi Yùmíng; Wade–Giles: Pei Yü-Ming; født 26. april 1917 i Guangzhou i provinsen Guangdong i Kina, død 16. mai 2019Manhattan i New York[1]) var en Pritzker-prisbelønnet kinesiskfødt amerikansk arkitekt.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Pei ble født i Kanton i en velstående familie fra Suzhou.[trenger referanse] Hans familie hadde bodd i Suzhou siden 1400-tallet.[trenger referanse] Hans far var bankmann og ble senere direktør for Bank of China og guvernør i Kinas sentralbank. Hans familie flyttet senere til Hongkong, der de bodde i Peis grunnskoletid og flyttet deretter til Shanghai da hans far ble sjef for Bank of China.

Studier[rediger | rediger kilde]

Pei utdannet seg ved St. Paul's College i Hongkong og på universitet i Shanghai, før han i 1935 flyttet til USA. Da han var 18 år begynte han på studier i arkitektur ved University of Pennsylvania. I 1940 tok han også en eksamen ved Massachusetts Institute of Technology. Han studerte senere ved Harvard. Kort etter studiene ble han medlem av National Defense Research Committee i Princeton.

I 1944 vendte Pei tilbake til Harvard og studerte under den tyske arkitekten Walter Gropius, som tidligere hadde vært assosiert med Bauhaus. I 1946 tok Pei magistereksamen i arkitektur. Han fikk utmerkelsen Wheelwright Traveling Fellowship i 1951. I 1954 ble han amerikansk statsborger.

Karriere[rediger | rediger kilde]

I 1948 traff Pei entreprenøren William Zeckendorf, noe som resulterte i samarbeid i flere storskalaprosjekter i USA. I 1955 startet Pei arkitektkontor i eget navn og hadde siden det prosjekter verden over.

Hans arkitektur kan beskrives som sterkt forankret modernisme, oppblandet med oppløste strukturer, asymmetri og lekenhet.[trenger referanse] Flertallet av bygningene Pei har tegnet er offentlige bygninger oppført i stål, betong og glass.[trenger referanse]

Pei er mannen bak den omfattende restaurering og utbygging av Louvre i Paris med hovedinngangen Den store pyramide i den sentrale slottsgården og underetasje med lobby, metrostasjon, butikker og multietnisk restaurant.

Han tegnet Swissôtel The Stamford, som er 226 meter høyt.

Han døde den 16. mai 2019 på Manhattan i New York.[2]

Priser og utmerkelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Goldberger, Paul (16. mai 2019). «I.M. Pei, World-Renowned Architect, Is Dead at 102». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. 
  2. ^ «I.M. Pei, preeminent architect of civic centers and cultural institutions, dies at 102». Washington Post (engelsk). Besøkt 17. mai 2019. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Arnt Cobbers: Ieoh Ming Pei. Jaron Verlag, Berlin 2004. ISBN 3-89773-408-7.
  • Gero von Boehm: Light is the key. Conversation with I. M. Pei. Prestel Verlag, München 2000. ISBN 3-7913-2176-5.
  • Gero von Boehm: I. M. Pei. 11. September 2002. Intervju i: Begegnungen. Menschenbilder aus drei Jahrzehnten. Collection Rolf Heyne, München 2012, ISBN 978-3-89910-443-1. S.359-372
  • Lenci Ruggero: I.M. Pei - Teoremi spaziali, Universale di Architettura, Testo & Immagine, Torino 2004. ISBN 88-8382-143-2