I.M. Pei
| I.M. Pei | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 貝聿銘 26. apr. 1917[1][2][3][4]  Guangzhou, Republikken Kina | ||
| Død | 16. mai 2019[1][3][4][5] (102 år) Manhattan, USA[6] | ||
| Beskjeftigelse | Arkitekt[7] |
||
| Utdannet ved | Harvard Graduate School of Design, MIT School of Architecture and Planning, University of Pennsylvania |
||
| Ektefelle | Eileen Loo |
||
| Far | Beizuyi |
||
| Nasjonalitet | USA, Taiwan |
||
| Medlem av | 6 oppføringer
American Academy of Arts and Letters, Kinas akademi for ingeniørvitenskap, Royal Academy, American Academy of Arts and Sciences, Académie d'architecture, Committee of 100
|
||
| Utmerkelser | 14 oppføringer
Pritzker Architecture Prize (1983), National Medal of Arts (1988), Royal Gold Medal (2010), Presidentens frihetsmedalje (1993), Praemium Imperiale (1989)[8], Architecture Firm Award (1968), Library of Congress Living Legend (2000–)[9][10], offiser av Æreslegionen, Medal of Liberty (1986), æresdoktor ved Hong Kong-universitetet, honorary doctor of the Tongji University (1994)[11], æresdoktor ved det kinesiske universitetet i Hong Kong, Eugene McDermott Award in the Arts at MIT (1984)[12], Berliner Bär (1999)
|
||
Ieoh Ming «I.M.» Pei (tradisjonell kinesisk: 貝聿銘; pinyin: Bèi Yùmíng; Wade–Giles: Pei Yü-Ming; født 26. april 1917 i Guangzhou i provinsen Guangdong i Kina, død 16. mai 2019 på Manhattan i New York[13]) var en Pritzker-prisbelønnet kinesiskfødt amerikansk arkitekt.[14]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Pei ble født i Kanton i en familie fra Suzhou. Hans far var bankmann og ble senere direktør for Bank of China og guvernør i Kinas sentralbank. Hans familie flyttet senere til Hongkong, der de bodde i Peis grunnskoletid og flyttet deretter til Shanghai da hans far ble sjef for Bank of China.
Pei utdannet seg ved St. Paul's College i Hongkong og på universitet i Shanghai, før han i 1935 flyttet til USA. Da han var 18 år begynte han på studier i arkitektur ved University of Pennsylvania. I 1940 tok han også en eksamen ved Massachusetts Institute of Technology. Han studerte senere ved Harvard. Kort etter studiene ble han medlem av National Defense Research Committee i Princeton.
I 1944 vendte Pei tilbake til Harvard og studerte under den tyske arkitekten Walter Gropius, som tidligere hadde vært assosiert med Bauhaus. I 1946 tok Pei magistereksamen i arkitektur. Han fikk utmerkelsen Wheelwright Traveling Fellowship i 1951. I 1954 ble han amerikansk statsborger.
Karriere[rediger | rediger kilde]
I 1948 traff Pei entreprenøren William Zeckendorf, noe som resulterte i samarbeid i flere storskalaprosjekter i USA. I 1955 startet Pei arkitektkontor i eget navn og hadde siden det prosjekter verden over.
Hans arkitektur kan beskrives som sterkt forankret modernisme, oppblandet med oppløste strukturer, asymmetri og lekenhet.[trenger referanse] Flertallet av bygningene Pei har tegnet er offentlige bygninger oppført i stål, betong og glass.[trenger referanse]
Pei er mannen bak den omfattende restaurering og utbygging av Louvre i Paris med hovedinngangen Den store pyramide i den sentrale slottsgården og underetasje med lobby, metrostasjon, butikker og multietnisk restaurant.
Han tegnet Swissôtel The Stamford, som er 226 meter høyt.
Priser og utmerkelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Ieoh Ming Pei, Munzinger IBA 00000016453, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ MAK, oppført som Ieoh Ming Pei, PLWABN-ID 9811262744205606[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Croatian Encyclopedia, Hrvatska enciklopedija-ID 47311, oppført som Ieoh Ming Pei[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Ieoh-Ming Pei, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0049728[Hentet fra Wikidata]
- ^ Pei, I(eoh) M(ing), oppført som I(eoh) M(ing) Pei[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Union List of Artist Names, ULAN 500029268, utgitt 3. mai 2017, besøkt 14. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.praemiumimperiale.org, besøkt 19. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ Library of Congress, «I M Pei - Living Legends»[Hentet fra Wikidata]
- ^ Library of Congress to Honor "Living Legends"[Hentet fra Wikidata]
- ^ Ministry of Education of the People's Republic of China, verkets språk kinesisk, www.moe.gov.cn, besøkt 11. april 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ arts.mit.edu[Hentet fra Wikidata]
- ^ Goldberger, Paul (16. mai 2019). «I.M. Pei, World-Renowned Architect, Is Dead at 102». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331.
- ^ «I.M. Pei, preeminent architect of civic centers and cultural institutions, dies at 102». Washington Post (engelsk). Besøkt 17. mai 2019.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Arnt Cobbers: Ieoh Ming Pei. Jaron Verlag, Berlin 2004. ISBN 3-89773-408-7.
- Gero von Boehm: Light is the key. Conversation with I. M. Pei. Prestel Verlag, München 2000. ISBN 3-7913-2176-5.
- Gero von Boehm: I. M. Pei. 11. September 2002. Intervju i: Begegnungen. Menschenbilder aus drei Jahrzehnten. Collection Rolf Heyne, München 2012, ISBN 978-3-89910-443-1. S.359-372
- Lenci Ruggero: I.M. Pei - Teoremi spaziali, Universale di Architettura, Testo & Immagine, Torino 2004. ISBN 88-8382-143-2