Herman Boerhaave

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Herman Boerhaave

Herman(us) Boerhaave (født 31. desember 1668 i Voorhout, død 23. september 1738 i Leiden) var en nederlandsk lege, anatom, botaniker, kjemiker, humanist og forsker. Han var en professor som i en periode var overhode for tre av det medisinske fakultetets fem institutter, var rector magnificus ved Universitetet i Leiden og direktør for Hortus Botanicus. Videre var han en meget god dosent og en av datidens best kjente europeere, hans navn var kjent selv i keiserens Kina. Et av bevisene for hans berømmelse var at et brev fra Kina, kun adressert til «Boerhaave, Europa» kom frem til ham. Hans motto var Simplex sigillum veri – «enkelhet er sannhetens kjennetegn».

Biografi[rediger | rediger kilde]

Boerhaave ble født i Voorhout ved Leiden. Han var sønn av Hagar Daelder, en kjøpmannsdatter fra Amsterdam og presten Jacobus Boerhaave. I 1673 døde moren, og da Herman var seks år gammel giftet faren hans seg på nytt. I fem år, fra han var 12 til han var 17, var han plaget av en ulcus på det venstre benet. Mange leger ble konsultert, og mange smertefulle behandlinger ble gjennomført. Det antas at disse erfaringene lå til grunn for hans interesse for medisinstudiet, og dessuten økte hans innlevelsesevne i forhold til hvordan hans pasienter erfarte smerte og behandlingene.

I begynnelsen ble han undervist hjemme, hans far ville gjerne at han skulle bli prest som ham selv. Dette hadde som resultat at han ble plassert direkte i fjerde klasse da han begynte på latinskolen. Skoleresultatene var meget gode, han var gjentatte ganger klassens beste.

Da Herman var fjorten år gammel døde hans far uventet og etterlot den nye konen og hennes ni barn med meget lite midler. Boerhaave studerte filosofi, teologi og matematikk ved Universitetet i Leiden, delvis finansiert gjennom gaver fra meséner. I 1689 tok han doktorgraden med avhandlingen De distinctione mentis a corpore, i denne angrep han Epikurs, Thomas Hobbes' og Spinozas teser. Deretter begynte han å studere medisin. Han tok nok en doktorgrad i 1693, denne gang i medisin ved Universitetet i Harderwijk. Det antas at han valgte dette universitetet da det var rimeligere økonomisk sett enn Univerisitetet i Leiden; disse årene var finansielt sett meget magre for ham. Etter dette slo han seg ned i Leiden, og begynte å arbeide som lege der. Boerhaave var meget hjemmekjær – hans reise til Harderwijk var den lengste han kom til å foreta i løpet av livet.

I 1701 ble han utnevnt til lektor i medisin ved universitetet i Leiden. I sin inaugurasjonsforelesning, De commendando Hippocratis studio, anbefalte han sine studenter å ha denne store læreren som forbilde. Åtte år senere, i 1709 ble han ansatt som professor i botanikk og medisin ved universitetet i Leiden. I denne posisjonen utrettet han mye, ikke bare for universitetet, men også for den botaniske haven i Leiden. Med hensyn til den botaniske hagen gjennomførte han flere forbedringer og innførte og beskrev han mange nye sorter.

14. september 1710 giftet han seg med den sytten år yngre Maria Drolenv(e)aux, datter av en rik kjøpmann og advokat som også var en av byens bestyrere. Sammen fikk de fire barn, men kun et av dem vokste opp og levde lengre enn ham selv, datteren Johanna Maria som ble født 19. mars 1712.

I 1714 ble Herman Boerhaave utnevnt til rector magnificus ved universitetet. Han etterfulgte også Govert Bidloo som professor i praktisk medisin. Ved dette fakultetet grunnla han et nytt institutt, klinisk undervisning. Fra 1718 var han også professor i kjemi, men i 1722 ble han syk og bestemte seg for å trappe ned. To år senere, i 1724, kjøpte han landstedet Oud-Poelgeest, og dit brakte han plantene som ikke fikk plass i Leidens botaniske have. I 1729 ble han professor emeriteus i kjemi og botanikk. Han døde etter et langt og smertefullt sykeleie i Leiden i 1738.

Boerhave mottok også internasjonale æresbevisninger, han ble valgt inn i Académie Française i 1728 og i Londons Royal Society i 1730.

Ettermæle og innflytelse[rediger | rediger kilde]

Boerhaave gjeninnførte den hippokratiske undervisningsmetoden ved sykesengen, og mente at obduksjon var verdifullt for å påvise sammenhengen mellom sykdom og symptomer. Boerhaaves syndrom, at spiserøret kan revne ved heftig oppkast, ble oppkalt etter ham. Han beskrev syndromet slik han hadde sett det i sykehistorien til en nederlandsk admiral som han hadde behandlet. Han kombinerte de beste elementene fra ulike vitenskapelige tradisjoner. Metodene hans ble spredt over hele Europa av internasjonale studenter som hadde kommet til Leiden for å studere under ham. To av bøkene hans, Institutiones Medicinae (1708) og Elementa Chemiae (1724) var lenge standardverk innen disse fagfeltene.

Ikke lenge før han døde møtte han den unge Carl von Linné som nettopp hadde tatt doktorgraden ved Universitetet i Harderwijk. Boerhaave så at Linné kunne nå langt innen vitenskapen og presenterte ham for George Clifford, en rik bankier fra Amsterdams som eide et landsted i Heemstede, Hartekamp. George Clifford var en av Boerhaaves pasienter, og led blant annet av hypokondri. Boerhaave rådte ham til å ansette en livlege som kunne passe hans diett, og slik kom Linné til å arbeide for Clifford. Takket være den store plante- og dyresamlingen Clifford hadde skaffet seg via kontaktene med VOC kunne Linné skrive sin kjente Hortus Cliffortianus.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Prosjekt Gutenberg: Het Nut der Mechanistische Methode in de Geneeskunde
  • Institutiones medicae (Leiden, 1708)
  • Aphorismi de cognoscendis et curandis morbis (Leiden, 1709) – zijn leerling en assistent Gerard van Swieten (1700–1772) publiceerde hierop een commentaar in vijf delen.
  • Elementa chemiae (Parijs, 1724).
  • Zonneveld, P. van (1989) Behouden Huizen in literatuur, wetenschap en kunst, p. 21-5.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]