Herero-oppstanden
Folkemordet på Herero- og Namafolket, også kjent som Herero-oppstanden, pågikk i Tysk Sydvest-Afrika fra 1904 til 1908. Det er det første kjente folkemordet på 1900-tallet.[1][2][3] Det fant sted i den tyske kolonien Tysk Sydvest-Afrika fra 1904 til 1908. Anslagsvis 24 000-100 000 herero-folk og 10 000 nama-folk ble drept.[4][5][6]
Herero- og namafolket gjorde opprør mot det tyske kolonistyret, og den våpenmessig overlegne tyske militærmakten svarte med svært brutale midler. Hendelsen trekkes i dag ofte fram som et tidlig eksempel på et industrialisert folkemord, siden flertallet av en liten folkegruppe ble utryddet. Utryddelsen var en bevisst strategi fra den politiske og militære ledelsen i kolonien på den tiden, og utryddelsen ble grundigere dokumentert enn det som var vanlig i koloniene på denne tiden. Av type utryddelsesmetoder som ble tatt i bruk, er noen av de mest slående konsentrasjonsleirer, som tyske myndigheter opprettet her for første gang.
Hendelsesforløp
[rediger | rediger kilde]
Namibia ble kolonisert i 1884. Hererofolket, som tradisjonelt sett hadde dominert et større område som tyskerne nå okkuperte, var i stadig eskalerende konflikt med de nye okkupantene. Konflikter oppsto særlig i forbindelse med at tyske farmere okkuperte strategiske vannkilder som var sentrale for Herero-folkets kvegdrift, og fordi de nye koloniherrene utnyttet hereroene i forskjellige former for tvangsarbeid.
Den 12. januar 1904 gikk en gruppe hereroer under ledelse av Samuel Maharero til angrep på tyske gårder og andre av kolonistenes anlegg. 123 tyske nybyggere ble drept i dette angrepet. Snart vokste opprøret, og i oktober samme år kom nama-folket med, ledet av Hendrik Witbooi og Jakob Morenga. Opprørshæren ble samtidig stadig mer aggressiv og hadde stor suksess blant annet med å stenge jernbanen og telegraflinjen som gikk gjennom området. Til tider fikk de isolert hovedstaden Windhoek. Den stasjonære kolonihæren, som ikke var forberedt på denne typen krigføring, talte bare 766 mann og var ute av stand til å svare på oppstanden. Regjeringen i Berlin sendte derfor et tungt bevæpnet marineekspedisjonskorps på ca. 15 000 mann under generalløytnant Lothar von Trotha til Tysk Sydvest-Afrika.
Vendepunktet var slaget ved Waterberg 12.-13. august 1904 hvor von Trothas hær vant overlegent. Mellom tre til fem tusen hereroer omkom i slaget. Von Trotha fikk imidlertid ikke de resterende hereroene til å overgi seg, de flyktet ut i ørkenen og mot engelsk Bechuanaland (nåværende Botswana). Det er hendelsene etter dette slaget som har gitt opphav til påstandene om folkemord: Von Trotha utstedte et dekret til de overlevende hereroene på vegne av den tyske keiseren. Han sa at han ikke var interessert i å forhandle og at hereroene ikke lenger kunne regnes som borgere av kolonien, og derfor måtte forlate den eller bli drept av hans soldater:
Jeg, de tyske troppenes store General, sender dette brev til herero-folket. Hereroene er ikke lenger et tysk anliggende. Dere har myrdet og plyndret, dere har skåret neser og ører og andre kroppsdeler av sårede soldater, og nå vil dere av feighet ikke kjempe mer. Jeg sier til folket: Den som overleverer en av deres ledere til en av mine stasjoner vil bli belønnet med 1000 mark. Den som gir oss Samuel Maharero får 5000 mark. Hereroene må imidlertid forlate landet. Hvis folket ikke gjør det vil vi ved kanon tvinge dem. Innenfor den tyske grensen vil enhver herero, med eller uten gevær, med eller uten kveg, bli skutt. Kvinner og barn vil ikke lenger bli tatt imot hos oss, de vil bli drevet tilbake til sitt folk eller beskutt av oss.
Dette er mine ord til herero-folket.
Den mektige tyske keisers store General.
Denne forordningen skal meddeles soldatene ved oppstilling, med den tilføyelse at de troppene som tar til fange en leder vil få del i belønningen, og at beskyting av kvinner og barn er å forstå slik at det skal skytes i lufta over dem for å tvinge dem på flukt. Jeg antar med bestemthet at dette vil føre til at det ikke lenger blir tatt mannlige fanger, men at det ikke utarter til grusomheter mot kvinner og barn. Disse vil komme til å flykte når det skytes to ganger i lufta over dem. Troppene skal være seg bevisst den tyske soldats gode rykte.
Trothas hensikt med denne ordren var å utrydde hereroene, og han satte i verk ulike tiltak som for eksempel å forgifte de fleste brønnene som fantes i området, og ved å skyte alle hereroer som nærmet seg de få fremdeles åpne brønnene. Utmattet forsøkte hereroene å ta seg østover til Bechuanaland, men flertallet av dem omkom av sult og tørst, enten i Namibørkenen eller i Kalahariørkenen. I løpet av begynnelsen av 1906 var hereroene stort sett slått, men det pågikk enkelte kamper fram til 1908.
Konsentrasjonsleirer
[rediger | rediger kilde]
Høsten 1906 godtok Trotha for første gang å ta i mot krigsfanger. De overlevende, stort sett kvinner og barn, ble forvist fra sitt opprinnelige område og plassert i konsentrasjonsleire sør i kolonien, f.eks. Shark Island. Her ble de registrert og nummerert, og dødsraten ble på denne måten grundig dokumentert. Konsentrasjonsleirene var inspirert av de tilsvarende leirene britene anla for boerne under boerkrigene i Sør-Afrika noen år tidligere. Konsentrasjonsleirene ved Shark Island hadde visse trekk som overskygger det som skjedde i Sør-Afrika: Fangene ble for eksempel utsatt for medisinsk forskning, for omfattende utsulting og tvangsarbeid, og det ser ut til å ha foregått systematisk voldtekt av hererokvinner.[7]
Gjennom overfall, kamphandlinger, sykdom eller fordrivelse kostet oppstanden mellom 24 000 og 64 000 hereroer, rundt 10 000 namaer og rundt 1 440 hvite innbyggere og tyske soldater livet.
Spørsmålet om folkemord
[rediger | rediger kilde]Mange har betegnet kolonimaktens krigføring mot namaene og hereroene som det første industrialiserte folkemordet og det første folkemordet i det 20. århundret.[8][9], men denne tolkningen er omstridt, ikke minst fordi definisjonen på folkemord i seg selv er omstridt.[10] En av de vektigste stemmene for denne påstanden er den såkalte Whitaker-rapporten, en FN-rapport fra 1984 som undersøkte påståtte folkemord.[11] Mellom to tredeler og tre firedeler, eller mellom 67 og 80 prosent av hereroene mistet livet.[7] Det andre er at de tyske myndighetene bevisst gikk inn for å utrydde hereroene. Det kom minst én strategisk beslutning og flere ordrer om å utrydde hereroene høyt oppe fra den tyske administrasjonen, nemlig fra Trotha, som var den tyske øverstkommanderende i kolonien. Som argument mot at dette skulle kunne defineres som et folkemord, kan en trekke frem at von Trotha var en kontroversiell figur innen den tyske administrasjonen. Hans ideer om total utryddelse hadde ikke gehør hos for eksempel den tyske kansleren, og han ble derfor avsatt i 1906.
Tyskland har aldri fullt ut innrømmet at dette var et folkemord, men har beklaget hendelsen. I 2004 beklaget Tysklands bistandsminister Heidemarie Wieczorek-Zeul det som hadde skjedd, og bekreftet samtidig at de typene massakre som Trotha sto bak tilsvarer folkemord.[12] I samtiden ble det fremmet sterk kritikk mot Trothas fremferd, og det fantes betydelig motstand mot Trothas krigføring både i befolkningen, pressen, kirken, arméen og regjeringen i Tyskland. Trothas familie har opprettet en egen hjemmeside hvor de beklager Trothas handlinger, og de besøkte i 2001 ledere for herero-folket og uttrykte under en seremoni sin beklagelse overfor ofrene.[13]
Forløper til holocaust
[rediger | rediger kilde]Det er flere som har sett antydninger eller forvarsler til nazistenes industrialiserte jøde-utryddelse under andre verdenskrig i krigen mot hereroene. Dette er et kontroversielt synspunkt, særlig i Tyskland.[7] Mange ideer som gikk igjen under jødeutryddelsen som ble tatt i bruk under krigen mot hereroene: Den tyske overmakten legitimerte volden med at den tyske rasen var overlegen den afrikanske og dermed hadde en historisk rette til å utrydde sine motstandere; løsningen på "problemet" var nemlig å utrydde hereroene, og det ble opprettet konsentrasjonsleirer, som på denne tiden var en ny oppfinnelse.[14]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Mahmood Mamdani (2001): When Victims Become Killers: Colonialism, Nativism, and the Genocide in Rwanda, Princeton University Press, Princeton, s. 12
- ^ Allan D. Cooper (31. august 2006). «Reparations for the Herero Genocide: Defining the limits of international litigation». Oxford Journals African Affairs.
- ^ «Remembering the Herero Rebellion». Deutsche Welle. 1. november 2004.
- ^ Sarkin-Hughes, Jeremy : Colonial Genocide and Reparations Claims in the 21st Century: The Socio-Legal Context of Claims under International Law by the Herero against Germany for Genocide in Namibia, 1904-1908 (PSI Reports)
- ^ Moses, A. Dirk : Empire, Colony, Genocide: Conquest, Occupation and Subaltern Resistance in World History (War and Genocide), s. 296 (From Conquest to Genocide: Colonial Rule in German Southwest Africa and German East Africa. 296, (29). Dominik J. Schaller)
- ^ Sara L. Friedrichsmeyer, Sara Lennox, and Susanne M. Zantop (1999): The Imperialist Imagination: German Colonialism and Its Legacy (Social History, Popular Culture, and Politics in Germany), University of Michigan Press, s. 87
- ^ a b c «Et forvarsel om holocaust. Tysklands ukjente folkemord i Namibia», Dagbladet 11. mars 2008
- ^ hlsenteret.no: (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter) «Folkemordet på hereroene» Arkivert 20. november 2009 hos Wayback Machine.
- ^ oxfordjournals.org: «Reparations for the Herero Genocide: Defining the limits of international litigation»
- ^ newhumanist.org: «What is genocide?»
- ^ “Reparations for the Herero Genocide: Defining the limits of international litigation” by Allan D. Cooper, in Oxford Journals African Affairs, August 3, 2006
- ^ BBC: Tyskland innrømmer folkemord i Namibia.
- ^ trotha.de: Trotha-familiens hjemmeside med deres beklagelse overfor herero-folket Arkivert 8. november 2005 hos Wayback Machine.
- ^ Eriksen, Tore Linne (2007): Det første folkemordet i det tjuende århundre. Namibia 1903–1908 Arkivert 2. mai 2013 hos Wayback Machine.. ISBN 9788274772700
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Tore Linné Eriksen 2007: Det første folkemordet i det tjuende århundre. Namibia 1903–1908 ISBN 9788274772700
- Hagtvet, Bernt (redaktør), Folkemordenes svarte bok, Universitetsforlaget 2008, ISBN 978-82-15-01308-4
- Rachel Anderson, Redressing Colonial Genocide Under International Law: The Hereros' Cause of Action Against Germany, 93 California Law Review 1155 (2005).