Hector Guimard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hector Guimard
FødtHector Germain Guimard
10. mars 1867[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
3rd arrondissement of Lyon[1]
Død20. mai 1942[4][5][6][7]Rediger på Wikidata (75 år)
Manhattan[8]
BeskjeftigelseArkitekt, billedhugger, designer Rediger på Wikidata
Utdannet vedÉcole nationale supérieure des Beaux-Arts
École nationale supérieure des arts décoratifs
Lycée Michelet, Vanves
EktefelleAdeline Oppenheim Guimard (1909–)
NasjonalitetFrankrike[9]
GravlagtGate of Heaven Cemetery
UtmerkelserRidder av Æreslegionen (1929)[10]

Metronedgang i Paris.
Castel Béranger.
Fasadedetalj, leilighetsbygg i 21 rue la Fontaine i Paris.

Hector Guimard (født 10. mars 1867 i Lyon, død 20. mai 1942 i New York) var en fransk arkitekt.

Guimard er i dag vidt anerkjent som en av de mest prominente representantene for kunstnere og arkitekter som virket innenfor art nouveau-stilen i Frankrike ved slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre.

På den internasjonale scenen innen art nouveau, virker det som om Guimard var en ensom svale: ingen retning innen arkitekturen er oppkalt etter ham og han hadde ingen elever eller etterfølgere. Antagelig er dette noen av årsakene til at man lenge betraktet ham som en mindre viktig arkitekt innen denne stilretningen. Mangelen på ettermæle står i kontrast til det spesielle formspråket og typologien som kjennetegner bygningene som han tegnet. I løpet av de femten årene han var aktiv, etterlot han mange vitnesbyrd på sine nyskapende evner i byggene han tegnet.

Studieårene[rediger | rediger kilde]

Som mange andre franske arkitekturstudenter i det 19. århundre, studerte også Guimard ved Ecole Nationale des Beaux-Arts i Paris. Der lærte han blant annet Eugène Emmanuel Viollet-le-Ducs rasjonelle teorier å kjenne, fra 1863 var disse var grunnlaget for en del av prinsippene innen art nouveau. Guimard ble selv «omvendt» til denne retningen under en reise til Brussel der han besøkte Victor Hortas Tassel hotel. Dette kom til uttrykk i hans utforming av Castel Béranger[11] i 1898, som illustrerer overgangen og kontrastene mellom disse to retningene: møtet mellom bygningens geometriske volumer og klassiske søyler som finner sin inspirasjon i middelalderen og de frivole, organiske linjene som er et av art noveaus kjennetegn[12] hadde han tatt med fra Belgia.

Berømmelse[rediger | rediger kilde]

Castel Béranger gjør Guimard i løpet av kort tid til en kjent arkitekt, og mange bestillinger gjorde det mulig for ham å fortsette å arbeide med estetikken, og da spesielt med et av Art Noveaus hovedidealer: stilistisk harmoni og kontinuitet. Gjennom disse «øvelsene» nærmet han seg et kvasi-totalitært interiør-design, noe som fikk sitt høydepunkt i designet for hotel Guimard[13] i 1909 (hans bryllupsgave til sin rike amerikanske kone) der unike møbler utgjør en viktig del av bygningens ovale rom.[14]

Den rike bruk av overlys som Horta benytter seg av, er et heller fraværende fenomen i Guimards arbeider (unntatt i eksemplet med hotell Mezzara[15] i 1910). Derimot utfører han forbløffende rommessige eksperimenter i sine bygg, i særdeleshet Colliot-huset[16] med dets overraskende dobbeltfasade (1898), La Bluette[17] med sin vakre rommessige harmoni (1898), og i særlig grad Castel Henriette (1899) og Castel d'Orgeval[18] (1905), med sine radikale demonstrasjoner på spenstige og asymmetriske, frie planer, 25 år før teoriene til Le Corbusier. Symmetri forbys likevel ikke: Det storartede hotell Nozal hotel[19], i 1905, tar i bruk den rasjonelt arrangerte kvadratiske plan som Viollet-le-Duc er talsmann for.

Han fortsatte å utvikle nye måter å omgås (bære-)konstruksjoner på i sine design. Eksempler på dette er konsertsalen Humbert-de-Romans[20] fra 1901, der en kompleks konstruksjon fordeler lydbølgene slik at akustikken blir perfekt, og Hôtel Guimard der tomtens bredde gjør det mulig å sette la ytterveggene være husets bærekonstruksjon slik at innerveggene ikke låses til en bestemt posisjon som repeteres for hver etasje i hele bygningen.[21] osv.

Med sin nyfikne of oppfinnsomme natur er Guimard også en foregangsmann for industriell standardisering i og med at han ønsker å spre den nye kunsten i stor skala. På dette området oppnår han virkelig resultater – på tross av skandalene – med de berømte nedgangene til den paris-undergrunnen[22], hvor den smidige oppbygging representerer en landevinning for ornamentprinsippene til Viollet-le-Duc. Ideene kommer også til anvendelse, men med mindre hell i 1907 i en katalog over støpejernselementer til bruk i bygninger: «Kunst-støpejern, i Guimard-stil.»[23]

Guimards kunstgjenstander har den samme formale kontinuitet som i bygningene hvor det praktiske og funksjonelle forenes til et harmonisk hele, enten det gjelder en vase (Vase des Binelles [1], 1903) eller møblene, slik at eksteriør, interiør og inventar danner en sammenhengende totalitet.

Hans enestående stilistiske vokabular består blant annet av et særlig suggererende system av abstraherte plantelignende former. Bølgende flater og nervøse bevegelser preger overflater i stein og tre. I to dimensjoner skaper Guimard virkelig abstrakte komposisjoner som han like ubesværet anvender på blyglassvinduer [2] (Mezzara hotel, 1910), keramikkfliser [3] (Coilliot house, 1898), støpejern [4] (Castel Henriette, 1899), tapet [5] (Castel Béranger, 1898) og tekstiler [6] (Guimard hotel, 1909).

Glemsel[rediger | rediger kilde]

På tross av et fyrverkeri av nyskapninger og manifestasjoner ble pressen og offentligheten trett av Guimard, ikke så mye hans verk, mer hans person. Mens hans forbindelse med presten som skaffet ham oppdraget med å prosjektere Humbert de Romans Concert Hall, det sannsynligvis mest fullstendige uttrykk for hans stil innen art nouveau, blomstret fra deres første møte 1898, hadde det ved ferdigstillelsen i 1901 surnet fullstendig og hans velgjører forlot Frankrike. Innen fem år var det storslåtte konsertstedet revet. Det er nå bare kjent fra samtidige fotografier og kunstjournaler.

Som en verdig representant for art nouveau er Guimards arbeider ofre for den iboende motsetningen mellom bevegelsens idealer: Hans beste verk var økonomisk uoppnåelige for det store flertall, og på den annen side kunne hans forsøk på standardisering av materialer, bygningsdeler og mål ikke forenes med hans høyst personlige arkitektoniske formspråk. Frykten for antisemittismen (hans hustru var jødisk) drev ham til eksil i New York. Der døde han i fullstendig glemsel.

Guimard gjenoppdages[rediger | rediger kilde]

Etter at flere av bygningene han hadde tegnet hadde blitt revet, begynte man i 1960-'70 årene å «gjenoppdage» Guimard. De første «hectorologene» begynte da å katalogisere hans arbeider og beskrive ham og hans designunivers. Selv om den største delen av dette arbeidet er gjort, forblir det et faktum at det hundre år etter at Guimard arbeidet fremdeles ikke er åpnet et Guimardmuseum i Frankrike, videre er de fleste bygningene hans ikke offentlig tilgjengelige.

Stol Guimard.

Hans liv i årstall[rediger | rediger kilde]

  • 1900 Maison Coilliot (14, rue Fleurus, Lille); konstruksjon av takene over inngangene og stasjonsbygninger for Métropolitain i Paris.
  • 1901 Salle Humbert-de-Romans (Paris); Castel Henriette (rue des Binelles, Sèvres, Hauts-de-Seine).
  • 1903 Castel Val (4, rue des Meulières, Auvers-sur-Oise); Villa La Sapinière (Hermanville).
  • 1904 Castel Orgeval at Villemoisson-sur-Orge; Hôtel Léon Nozal (Paris' 16. arrondissement); Chalet Blanc (2, rue du Lycée, Sceaux); Castel Orgeval (2 avenue de la Mare-Tambour, Villemoisson-sur-Orge).
  • 1905 Hôtel Deron Levet, Chalet Blanc (Sceaux).
  • 1909 Immeuble Trémois, rue Agar; Guimard gifter seg med Adeline Oppenheim og de flytter inn i Hôtel Guimard, Rue Mozart, Paris.
  • 1910 Hôtel Mezzara (60, rue La Fontaine, Paris' 16. arrondissement)
  • 1913 Synagogue de la rue Pavée à Paris (10, rue Pavée, Paris' 4. arrondissement); Villa Hemsy (3, rue Crillon, Saint-Cloud).
  • 1924 Villa Flore (avenue Mozart, Paris' 16. arrondissement).
  • 1926 Boligblokk (rue Henri Heine, Paris).
  • 1928 Boligblokk (rue Greuze, Paris), denne blir generelt sett som Guimards siste arbeide som arkitekt.
  • 1938 Guimard og hans kone flytter til New York.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b fødselsattest, www.fondsenligne.archives-lyon.fr, besøkt 13. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Benezit Dictionary of Artists, «Hector Guimard», Benezit-ID B00081234[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Léonore database, «Hector Germain Guimard», Léonore 19800035/764/86868[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b RKDartists, «Hector Guimard», RKD kunstner-ID 113702[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 59304, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 23733[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ fr.findagrave.com[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 2407, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Léonore database[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Bilder av Castel Béranger Arkivert 16. juli 2005 hos Wayback Machine.
  12. ^ «Castel Bérangers inngangsport». Arkivert fra originalen 12. september 2005. Besøkt 28. august 2006. 
  13. ^ Bilder av Hotel Guimard
  14. ^ Hotel Guimards spisestue
  15. ^ Mazzara hotel, lys via takvindu Arkivert 2. mars 2008 hos Wayback Machine.
  16. ^ Coillothuset
  17. ^ Villa Bluette
  18. ^ Castel d'Orgeval Arkivert 2. mars 2007 hos Wayback Machine.
  19. ^ Hotel Nozal
  20. ^ Humbert-de-Romans Arkivert 29. januar 2009 hos Wayback Machine.
  21. ^ Hotel Guimard, grunnriss
  22. ^ «Edicules Guimard – Linje 2 – Porte Dauphine / Victor Hugo». Arkivert fra originalen 15. august 2006. Besøkt 28. august 2006. 
  23. ^ Felt til balkongrekkverk, bevart i Museé d'Orsay Arkivert 28. mai 2005 hos Wayback Machine.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ferré, Felipe. Hector Guimard. Photographs by Felipe Ferré ; text by Maurice Rheims ; explanatory captions and chronology by Georges Vigne. New York : Abrams, 1988. ISBN 0-8109-0973-1
  • Naylor, Gillian. Hector Guimard. Av Gillian Naylor og Yvonne Brunhammer. London, 1978

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]