Heckelfon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Heckelfon

Heckelfon er et er et musikkinstrument i treblåserfamilien, funnet opp av Wilhelm Heckel i 1904.

Heckelfonen spilles med dobbelt rørblad-munnstykke og er en tenor-variant av oboen, klingende en oktav dypere enn denne. Teknikk og fingring er den samme som for oboen, men heckelfonen noteres som transponerende instrument i G-nøkkel, klingende en oktav dypere enn notert. Registeret spenner fra A til minst e2. Klokkestykket er kuleformet, som på et engelsk horn.

Heckelfonen ble aldri veldig populært, og er i dag et lite brukt instrument. Den første til å ta i bruk heckelfonen var Richard Strauss i hans opera Salome i 1905. Senere brukte han den også i Elektra og Alpesymfonien, samt andre verk. Andre komponister som har brukt heckelfon, er Hans Werner Henze og Wolfgang Rihm.

Av kammermusikk kan Hindemiths Trio for heckelfon, bratsj, og piano, Op. 47 fra 1928 nevnes. Denne trioen spilles i dag gjerne med saksofon istedenfor heckelfon.

Det ble også laget to varianter av pikkoloheckelfon i E og F, klingende henholdsvis en liten ters og en kvart over notert tone.