Hans Hylen
| Hans Hylen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 8. mai 1876[1] | ||
| Død | 4. mai 1961[1] (84 år) | ||
| Beskjeftigelse | Oversetter, lyriker | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Sauda[1] | ||
Hans Hylen (født 8. mai 1876 i Hylen i Rogaland, død 4. mai 1961 i Sauda) var en norsk lærer, skribent, lyriker og oversetter. Han er kjent for flere bøker med egne og omsatte dikt. For oversettinger fra islandsk er han blitt tildelt Den islandske falkeorden, og han er også tildelt Kongens fortjenstmedalje. Hylen var idealist og arbeidet for skole, ungdomslag, avholdsbevegelse, norskdom og kristendom. I Sauda har Rogaland Ungdomslag reist en minnestøtte over Hylen.
Barndom[rediger | rediger kilde]
Foreldrene til Hans var Barbro (1839–1908) og Jon Hylen (1846–1939). Jon eide en jekt og drev frakt av tømmer mellom Ryfylke, Stavanger, Haugesund og Bergen. Ekteparet bygde et lite hus helt i sjøkanten i Hylen, innerst i Hylsfjorden. På denne tiden var Hylen et viktig handelssted og trafikk-knutepunkt. Huset var så nær sjøen av jekten kunne legge til ved husveggen. Ved springflo kunne det hende det at sjøen kom over stuegulvet! Sammen hadde ekteparet fem barn: Lars, Hans, Marta, Magla og John. Faren måtte være mye borte, og arbeidet hjemme falt på Barbro.
I 1882 kjøpte familien bruket Bakkane i Tengesdal på nordsiden av Hylsfjorden. Hans var da seks år og ble nå skilt fra familien I stedet for å følge familien til Bakkane flyttet han til Sand, til søster til Barbro, Brita (født 1841). Brita og ektemannen Osmund (født 1852) var barnløse, og antagelig var det for å avlaste Barbro at de tok på seg ansvaret for Hans. Osmund var fra Austarheim i Sauda, men hadde tatt navnet Hylen. Han arbeidet som snekker og tømmermann, og familien bodde i et hus i Gata på Sand.
Etter bare fire år på Bakkane flyttet Barbro og Jon tilbake til Hylen, men Hans ble værende hos tanten på Sand. I avslutningsdiktet «Min barneheim» i boka «Blømande kvistar» minnes Hans barneåra hos Brita og Osmund med varme og gode følelser. Den egentlige familien hans i Hylen er også nevnt i flere dikt. Omkring århundreskiftet flyttet også foreldrene Barbro og Jon ut til Sand, og huset i Hylen ble kort tid etter revet. I diktet «Den bortkomne heimen» uttrykker Hans Hylen ønsket om å kunne se det første barndomshjemmet igjen.
Barbro døde i 1908. Hylen skrev flere dikt om mora, ofte med glansbildepreg. Faren Jon giftet seg for andre gang og flyttet til Finnøy.
Skolegang og utdanning[rediger | rediger kilde]
Den første skolegangen fikk Hans på Sand, og han lærte tidlig å lese og skrive. Styreren på den ambulerende amtsskolen var en kjent skolemann, folkeminnegransker og ungdomslagsmann ved navn Åmund Salveson, og han gjorde et sterkt inntrykk på Hans. Middelskolen måtte han til Stavanger for å gjennomføre på Kongsgård skole.[2] For å kunne tjene penger til skole og opphold, arbeidet han i forretning i byen. Her måtte han blant annet selge brennevin, og brennevin var også en del av lønna.
Etter avsluttet middelsskole dro Hans til Danmark, der han fikk arbeid i et gartneri. Innehaveren av gartneriet var alkoholiker og advarte Hans mot farene ved brennevinet. Misbruket som Hans hadde sett i ungdomsårene gjorde ham til avholdsmann.
I Danmark møtte hans en jente som ble den store kjærligheten. Lykken ble imidlertid kortvarig: Etter å ha vært sammen en julehelg måtte jenta reise bort for ett år. Senere samme vår fikk Hans melding om at jenta var død. På kort tid hadde hun greid å gjøre et så sterkt inntrykk på han at han aldri senere maktet å knytte seg til en annen. I mange av de senere diktene går kjærlighetssorgen igjen som tema.
Fra Danmark reiste Hans til Seljord for å gå på folkehøgskole hos Viggo Ullmann. Det ble et skjellsettende møte: «Her fekk han sin åndsdåp. Aldri seinare kunne ha gløyme korleis denne stortalaren og dette mektige åndsmennesket opna gluggar mot vide himmelsyner, tende gneistar og reiste lysande ideal i oss, fortalde han. Det vart ein rik vinter, og no ville han sjølv verta ein folkevekkjar og ljosberar.»[3]
Etter folkehøgsskolen gikk Hylen også lærerskolen i Seljord, og i 1901 tok han høyere lærerprøve i Stavanger. I 1909 fikk han statsstipend og tilbrakte en periode ved universitetet i Oxford for å studere engelsk. I 1922-23 tok han lærerhøyskolen i Trondheim, med undervisning av blant andre historikeren Arne Bergsgård og språkviteren Ragnvald Iversen. I studietiden i Trondheim lærte han seg gammelnorsk og også moderne islandsk. Han var også kyndig i tysk.
Arbeid og dikting[rediger | rediger kilde]
Hylen arbeidde meste hele livet som lærer i Sauda. Hit kom han første gang i 1901, som lærervikar. Han ble ansatt som kirkesanger og lærer i Fløgstad krets. Han var styrer ved Fløgstad skole fra 1927 fram til han gikk av med pensjon i 1945.
Hylen var en av grunnleggerne av Sauda Ungdomslag, startet i 1907. Han var leder av laget i ni år, og deretter også leder for Rogaland Ungdomslag i 1922-1928. En periode var han også styremedlem i Noregs Ungdomslag. Han ble hedersmedlem både i Sauda og Rogaland Ungdomslag. I tillegg til arbeidet i ungdomslaget var han også aktiv i avholdsorganisasjonen IOGT. Målsak, norskdom og kristendom var viktige saker for Hylen, noe som også preget lyrikken hans. Han ivret for folkehøgskolen og talte varmt for Ryfylke Folkehøgskole, som han også testamenterte boksamlingen sin til.
Hylen var en populær taler og diktleser ved mange tilstelninger. Han skrev en lang rekke prologer til jubileer og stevner, blant annet til bondestevnet på Sand i 1937.
I Sauda bodde Hylen sammen med søsteren Magla i et hus kalt «Lidarheim» . De siste leveårene bodde også faren Jon i huset, til han døde i 1939, 93 år gammel.
Den første boka til Hylen Millom frendar og framande kom i 1929, en samling av omsatte islandske, engelske, svenske og tyske dikt. Boka ble svært godt mottatt. Et hovedverk er Millom frendar (1944), som inneholder oversatte islandske dikt fra perioden 1850–1930. Hylen har blant annet oversatt den islandske nasjonalsangen Lofsöngur til norsk. Selv om Hylen også skrev egne dikt, er det kanskje de oversatte diktene som har satt mest spor etter seg. I tillegg til bokutgivelsene skrev Hylen en rekke aviskronikker og avisartikler, samt dikt, noveller og fortellinger til blad og julehefter.
Hederstegn[rediger | rediger kilde]
I juli 1952 ble Hylen tildelt Kongens fortjenstmedalje. I 1954 ble han gjort til ridder av Den islandske falkeorden.
I 1963 reiste Rogaland Ungdomslag, venner og kjenninger en minnestøtte ved foten av Lidarheimsbakken i Sauda. Bysten er laget av kunstneren Hugo Frank Wathne og har innskriften «Mot ljoset».
Bibliografi[rediger | rediger kilde]
Oversikten er hentet fra Ingvar Olimstads artikkel om Hans Hylen.
- Millom frendar og framande. Omsatte dikt. Noregs Boklag. 1929.
- Snjoklokka. Dikt. Dreyers Forlag. 1936.
- Solglytt. Prologer. O.K.Fløgstad. 1938
- Det syng for Bógdemyr. Dikt. O.K.Fløgstad. 1939
- Millom frendar. Islandsk lyrikk. Stabenfeldt. 1944
- Ferdafuglar. Egne og omsatte dikt. Stabenfeldt. 1945
- Gutten fra Elvegata. Barne/ungdomsbok. Fonna. 1956.
- Blømande kvistar. Dikt. Marius Evjeberg. 1958
- Helg i heimen. Dikt. Eget forlag. 1960.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Slekt og Datas Gravminnebase, «Minneside basert på bilder og gravminnedata for Hans Hylen, (08.mai 1876 - 04.mai 1961).», besøkt 25. november 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Haugesunds Avis: "Dikteren Hans Hylen", 4.januar 1966 s.7.
- ^ Erling Larsson: Hans Hylen. I Fedrenes kirke i Rogaland, årbok for Stavanger bispedømme, 1963 (s.94-104)
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Ingvar Olimstad: Hans Hylen - Ryfylkediktaren som fekk den islandske falkeordenen. I Gamalt frå Suldal, årsskrift for Suldal Sogelag, nr.13, 2011.