Hajo Holborn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hajo Holborn
Født18. mai 1902
Berlin
Død20. juni 1969 (67 år)
Bonn
Gravlagt Poppelsdorfer Friedhof
Far Ludwig Holborn
Søsken Louise Holborn
Barn Hanna Holborn Gray
Beskjeftigelse Moderne historiker, historiker, universitetslærer
Nasjonalitet Tyskland, USA
Medlem av American Academy of Arts and Sciences, American Historical Association
Utmerkelse Guggenheim-stipendet, Sterling Professor, Großes Verdienstkreuz mit Stern des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland

Hajo Holborn (født 18. mai 1902 i Berlin, død 20. juni 1969 i Bonn[1]) var en tyskfødt amerikansk historiker og en ledende spesialist på moderne tysk historie.[2][1]

Han var sønn av Ludwig Holborn som var direktør for Tysklands metrologiske institutt. Han var gift med Annemarie Bettmann som var datter av en professor i medisin og av jødisk bakgrunn.[3] Holborn tok doktograden i 1924 og ble etter en periode som privatdozent i Heidelberg (1926-1931)[4] professor i historie og internasjonale relasjoner ved den private Deutsche Hochschule für Politik (etter andre verdenskrig integrert i Freie Universität Berlin) i 1931. Professoratet var finansiert av Carnegie Foundation. Samtidig var han lektor ved Berlins universitet.[4]

Holborn var ved Yale University fra han forlot Tyskland til han døde.

Han forlot Tyskland sommeren 1933 (offisielt på studiereise) etter nazistenes maktovertakelse og ble senere samme år avskjediget fra professoratet. Nicholas Murray Butler (styreformann i Carnegie og rektor ved Columbia University) besøkte Berlin våren 1933 og var sjokkert over det han opplevde. Butler trakk tilbake finansieringen av professoratet i Berlin og tilbød i stedet å finansiere et professorat for Holborn ved det universitetet Holborn valgte.[5] Fra London reiste han videre til USA der han i 1934 ble gjesteprofessor ved Yale (lønnen ble delvis dekket av Rockefeller Foundation[4]) og i 1940 ble han professor samme sted. I 1959 fikk han tittelen «Sterling Professor» ved Yale og fortsatte sitt arbeid der til han døde.[4] I 1967 ble han president i American Historical Association, den første født og utdannet utenfor USA som ble valgt til dette vervet.[6] Holborn var gjesteprofessor ved Harvard, Stanford, Columbia og Universitetet i Wien, og fikk honorære grader fra University of Chicago og Freie Universität Berlin. Han ble tatt opp i Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden. Han ble tildelt Inter Nationes-prisen (1969) for sitt arbeid for å styrke forståelsen mellom USA og Tyskland (Inter Nationes var en uavhengig institusjon som drev formidling av tysk kultur internasjonalt, slått sammen med Goethe-Institut i 2000)..[4] Han mottok prisen i Bonn og døde der dagen etter.[7][8]

Siste bind (som dekker perioden 1840-1945) av det store verket A History of Modern Germany ble fullført rett før han døde.[1][9] Holborn var spesielt opptatt av åndslivet i Tysklands utvikling: det religiøse, kunstneriske og intellektuelle liv i landet.[1] Holborn mente at Tysklands tragiske historie i første halvdel av 1900-tallet skyldtes at liberale ideer og opplysningstiden ikke hadde trengt inn i det tyske borgerskapet.[10] Han mente det var skadelig for historiefaget at det ble delt opp i spesialiserte felt.[3] I 1929 fikk han i oppdrag å skrive historien om Weimar-forfatningens opprinnelse. Arbeidet ble avbrutt av reisen til USA, men arkivet fra prosjektet ble med i flyttelasset og dokumentene oppbevares av biblioteket ved Yale.[4]

Holborn ble amerikansk statsborger. Under andre verdenskrig arbeidet han for USAs Office of Strategic Services (OSS, CIAs forløper). I krigens to siste år ledet Holborn der avdelingen for forskning og analyse, særlig med forberedelse av okkupasjonen av Tyskland etter krigen. Blant annet bidro Holborn med historisk kunnskap om militære okkupasjoner.[5] Etter krigen ble Holborn rådgiver for John Hilldring i USAs utenriksdepartement, Hilldring hadde ansvar for de okkuperte områdene.[4] Holborn hadde betydelig innflytelse på etterkrigstidens politiske organisering av Tyskland.[11] Han hadde stor sans for Roosevelt og New Deal som han mente svarte godt til hans egne politiske overbevisninger.[4]

Hans datter, Hanna Holborn Gray, er også historiker, og var professor ved Yale og var i femten år rektor ved University of Chicago. Holborns kone og barna Hanna og Fred (Frederick) reiste sammen med Hajo til USA i 1934.[5] Louise Holborn, Hajo Holborns søster, forlot også Tyskland og ble professor ved Connecticut College.[12] Frederick Holborn var John F. Kennedys assistent fra 1959 og underviste senere i internasjonale relasjoner ved Johns Hopkins University.[13]

Holborn døde i Bonn dagen etter at han mottok en pris for mellomfolkelig forståelse og ble gravlagt i gravlunden i Poppelsdorf ved Bonn.

Blant Holborns studenter og venner var Fritz Stern.[14] Peter Gay studerte også under Holborn.

Verk[rediger | rediger kilde]

  • A History of Modern Germany, 3 bind, Princeton, N.J. : Princeton University Press, 1959-1969 (på tysk Deutsche Geschichte in der Neuzeit. 3 Bände, Oldenbourg, München 1969–1971).
  • American military government. Its Organization and Policies. Infantry Journal Press, Washington 1947.
  • Der Zusammenbruch des europäischen Staatensystems. Kohlhammer, Stuttgart 1954.
  • The Collapse of the European Political System, 1914-45. World Politics (1949). Vol.1(4), pp. 442-466
  • Deutschland und die Türkei, 1878-1890. Doktoravhandling 1924 (publisert 1926).
  • Bismarcks Europäische Politik zu Beginn der siebziger Jahre und die Mission Radowitz. Verlag-Ges. für Politik und Geschichte, 1925.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • The Responsibility of Power: Historical Essays in Honor of Hajo Holborn, London: Macmillan, 1968/New York: Doubleday, 1967 (redigert av Fritz Stern og Leonard Krieger).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Kohn, H., & Holborn, H. (1970). Hajo Holborn's" History of Modern Germany": 1840-1945 by Hajo Holborn. Central European History Vol. 3, No. 1/2, In Memory of Hajo Holborn, 1902-1969 (Mar. - Jun., 1970), pp. 140-156.
  2. ^ Krieger, L. (1970). Note on Hajo Holborn's Unfinished Business. Central European History, 3(1-2), 172-175.
  3. ^ a b Ritter, G. A. (2006). Meinecke’s Protégés: German Émigré Historians between two worlds. Bulletin of the German Historical Institute, 39, 23-38.
  4. ^ a b c d e f g h Pflanze, Otto P. (2002). «The Americanization of Hajo Halborn». An Interrupted Past: German-speaking Refugee Historians in the United States after 1933. Cambridge University Press. s. 170–179. ISBN 9780521558334. 
  5. ^ a b c Padilla, Arthur (2005). Portraits in Leadership: Six Extraordinary University Presidents. Westport, CT: American Council on Education/Praeger. ISBN 0-275-98490-7. 
  6. ^ Wegener, Jens (2012). ""An Organisation, European in Character"—European Agency and American Control at the Centre Européen, 1925–1940". In Kriege, John; Rausch, Helke. American Foundations and the Coproduction of World Order in the Twentieth Century. Vandenhoeck & Ruprecht. p. 60.
  7. ^ Gerhard, D. (1970). Hajo Holborn: Reminiscences. Central European History, 3(1-2), 9-16.
  8. ^ https://www.cambridge.org/core/journals/central-european-history/article/hajo-holborn-19021969/1D1A1BD19B0BDAD1DFAED91325ECE5A6
  9. ^ Langer, W. L. (1970). A History of Modern Germany, 1840-1945 Hajo Holborn. The Journal of Modern History Vol. 42, No. 2 (1970), pp. 286-290
  10. ^ Historievetenskap och historiedidaktik. Lund: Liber ; Oslo : Universitetsforl. 1982. ISBN 9138600137. 
  11. ^ Watson, Peter (2010). The German Genius: Europe's Third Renaissance, the Second Scientific Revolution and the Twentieth Century. HarperCollins. ISBN 978-0-06-076022-9. 
  12. ^ «Louise Holborn: Advocating for Refugees | Radcliffe Institute for Advanced Study at Harvard University». www.radcliffe.harvard.edu (engelsk). Besøkt 4. juni 2017. 
  13. ^ Holley, Joe (9. juni 2005). «Foreign Policy Guru Frederick Holborn Dies». The Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 4. juni 2017. 
  14. ^ Stern, F. (2006). Five Germanys I have known. A History & Memoir . Macmillan.