Gustav Vasas galeiflåte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Den svenske galeien i 1500-tallet ble introdusert av Gustav Vasa omkring 1540 som en militærteknisk innføring av ny stridsteknologi i den svenske Flottan. Den middelhavske galeien skulle bli forbildet for 1500-tallets galeien i det svenske kongedømmet, men under forskjellige omstendigheter som en del av den militære opprustningen Gustav Vasa hadde startet for opprettholdelse og beskyttelse av den nye staten. Under Gustav Vasas tid fram til hans død i 1559 ble 32 galeier bygd og tatt i bruk av det svenske militærvesenet.

Den svenske galeien[rediger | rediger kilde]

De fleste galeiene i Gustav Vasas regjeringstid var mindre varianter av den normale galeien fra Middelhavet som tilhørte forskjellige galeityper, den meste vanlige type var galea sottil. Utenlandske galeibyggerne ble hyret av svenskene for byggingen av deres galeier som dermed var oppført i kravellbygging med slett bordkledning. Alle rofartøyer i Nord-Europa fram til midten av 1500-tallet var normalt klinkbygd som en fortsettelse av hevdvunnede tradisjoner.

Byggeteknikker for byggingen av galeiene i Sverige var hentet fra flere land, deriblant republikken Venezia. Ifølge historikeren Olaus Magnus skal den venetianske ekspertise ha vært viktig for galeibyggingen. Kongen hadde viet spesielt mye oppmerksomhet på galeibyggingen, og intervenert personlig i en tvist om byggingen av en galei i Älvsborg. Venetianerne hadde bygd en galei i 1550 som var «åbäkigt» bygget. For å bøte på dette skulle en galei bygges etter svenskenes egen design i Stockholm. Instrukser i et brev til Botved Larsson i Stockholms slott om å bygge en ny galei var skrevet av Gustav Vasa:

Sitat...icke måtte bliva för svår eller för bred och stävarna för tvärbranta utan hänga väl utöver både framtill och akter och väl skickad eftar galejevis, och att tullbommarna icke bliva långt utsatta utan smuckt uppresta...Sitat

En galea sottil på 1500-tallet hadde normalt omkring 24 par benker med tre roere hver arrangert i alla sensile eller a scaloccio system, det første med én åre for hver roer i en gruppe, det andre med flere roere for én åre. Den søreuropeiske galeien var normalt utstyrt med utriggerne kalt apostis som årene ble festet på, og som skulle bli innført på krigsgaleier over hele det europeiske kontinentet over de neste to århundrer. Den svenske galeien som en monorem var mindre med 15 til 20 par benker med to roere hver, men det er ikke sikkert om apostis-utriggerne ble brukt eller om man bare hadde brukt årehuller.

Den vanlige riggingen for krigsgaleien i midten av det sekstende århundret var to master med latinerseil, de største betegnet som galea bastarda kunne ha tre master. Den svenske galeien på Gustav Vasas tid hadde to til tre master med skværseil (råseil) eller to master med skværseil og mesanmasten med latinerseil som sett på «Buffeln».

Utseendet på den svenske galeien fra renessansen er ikke kjent ettersom det bare finnes én avbildning av en galei fra 1500-tallet, et kopperstikk fra år 1568 av svenskekongen Johan III som hadde gjort opprør mot sin bror Erik XIV, gjenviste erobringen av Stockholm. På dette kobberstikket er en galei sett med en mast uten en stridsplattform der en stor kanon er synlig, sammen med en utrigger med brystvern for ti til tolv årer mot akterskipet med et poopdekk. Men kobberstikket kan ha vist et feilaktig inntrykk av galeien i Stockholm ettersom det er påstått at kunstneren kan ha forsøkt å gjenvise en middelhavsgalei. Den enslige masten langt forut hadde en rå uten seil som var skråstilt, et tegn på bruk av latinerseil.

Ifølge dokumenter var «Näcken» fra året 1560 en tremastet galei på 24 lester i deplasement med tre master med rå for råseil og toppseil. Besetningen på det samme skipet er oppgitt til 104 mann i året 1557. Galeien «Morianen» fra 1541 hadde en besetning på over 140 mann ombord. Den normale størrelsen for de fleste galeiene er oppgitt til mellom 75 og 150 tonn, og som kan ha en besetning på mellom 80 og 140 mann. De større galeiene på opptil 200 tonn som «Björnen» og «Enhörningen» kan ha en besetning på over 161 mann.

Fra 1543 i et brev fra svenskekongen til skipper Olof Eriksson blir det kjent at større sværkalibret stykker sammen med kammerskyts var montert på de større galeiene. En artillerist (bøsseskytter) dro til Lödöse i 1548 for å montere en feltslange på en nybygd galei. Det ble også brukt mindre svingskyts montert langs skipssidene.

Gustav Vasa og hans strategi[rediger | rediger kilde]

Selve initiativtageren i Sverige for innføringen av den nye fartøystypen på fremmede trakter er Gustav Vasa som anså galeien som essensielt for det svenske militærvesenets kapasitet til å opprettholde og beskytte det nye kongedømmet. En slottsfogde på Älvsborg festning i 1543 var skeptisk ovenfor galeiene, og svenskekongen forklarte sitt valg med at det nye våpensystemet som hadde vist seg nyttig i Østersjøen, skulle også være brukbar for operasjoner på Västerhavet (Skagerrak og Kattegat).

Han anså galeien som et effektiv forsvarsvåpen med transportskapasitet for raske forflyttning av tropper. Han hadde startet en omorganisering av den svenske arméen som tidligere besto av kostbare leiesoldater og oppbud av væpnede folk, som deretter ble erstattet av en organisert hær som besto av utskrevede soldater fra befolkningen. I det svenske kongeriket, med mange og lange vannveier, innsjøer og skjærgård, samt åpent hav mellom deler som Finland, var amfibisk kapasitet deretter nødvendig for den svenske arméen som måtte samarbeide med den svenske flottan som ønsket en forsvarskapasitet i lukket farvann og sjøveier innover i landet som til Stockholm.

I byen Vadstena startet byggingen av Vadstena slott i 1545, som lå mot den store innsjøen Vättern. I forbindelse med dette ble en galei bygd i 1546 for å fungere som en del av slottets forsvarsevne til sjøs med sitt artilleri. Galeien skulle også opprettholde kommunikasjoner mellom slottet og den svenske militærmakten om Vadstena skulle bli underlagt en beleiring. Gustav Vasa hadde allerede i 1544 besluttet seg for å opprettholde et militært nærvær på de store innsjøene med hjelp av forskjellige krigsskip, deriblant galeier. Mälaren skulle bli meget viktig ettersom Gustav Vasa ønsket å opprettholde forbindelser mellom de strategiske festningene om det skulle komme et fiendtlig angrep på landet. Festningene i Stockholm, Gripsholm, Västerås og Uppsala skulle ha galeier som et kommunikasjonsmiddel og våpen mot fiendens forsyningslinjer og kommunikasjoner. I 1558-59 ble to galeier bygd ved Vänern som et ledd i Gustav Vasas forsvarsdoktrine.

Den danske strategien ved et angrep på Sverige dreide seg først og fremst om bruk av flåtestyrker til sjøs for å seile opp til innløpet i Stockholms skjærgård, landsette troppene og deretter beleire den viktige byen. Denne strategien hadde lyktes i tidligere tider, men i 1522 klarte Gustav Vasa med en felles flåte av svenske og lybske krigsskip å blokkere den danske flåten fra å komme fram til Stockholm. Dette året hadde man lært viktigheten av gode batterier på fast grunn og bruk av terrenget for å utmanøvrere og sperre ut fiendtlige fartøyer i skjærgården. Galeien med en kraftig bestykning kunne dermed utgjøre en formidabel utfordring med lite dypgang, uavhengighet av vinden og nærhet til basene. I København anså man disse svenske galeiene som en avgjørende hindring for et eventuelt angrep på Stockholm.

En utenrikspolitisk krise oppsto i 1544 etter den danske arvekonflikten om retten til tronen mellom Christian III og slekten etter den tidlige konge Christian II var bilagt med en separatfred. Sverige og Danmark hadde alliert seg mot den tyske keiseren som tidligere hadde støttet Christian IIs slekts krav på tronen. I løpet av 1543 hadde keiseren hell med seg i sin krig mot Frankrike, og kunne vende seg mot alliansen i nord. Men intern uro hadde oppstått i keiserriket, og keiseren ønsket å bilegge konflikten. Etter nyheten om at danskene hadde startet forhandlinger med det tyske keiserriket ble kjent, fryktet Gustav Vasa først et dansk-tysk angrep på sitt rike.

Samtidige galeier i det svenske kongeriket ble samlet i Älvsnabben for å fungere som en ytre forsvarsring mellom øyene, holmene og skjærene i Stockholms skjærgård. Baggenstäket (Hårstäket den gang) ble opprensket til 4 alner dybde (2 m) så galeiene kunne bruke denne sjøvegen istedenfor hovedleden forbi Vaxholm. Om det skulle bli nødvendig, skulle galeiene seile nedover til Kalmarsund for å støtte Kalmar slott som var ansett som «porten til Sverige».

Krisen ble avsluttet etter at svenskene aksepterte den danske separatfreden i september 1544, men mistillit hadde oppstått mellom de to nordiske kongene. Først fire år senere, i 1548, ble forholdet mellom Danmark og Sverige normalisert på nytt. Men forsvaret mot et dansk angrep ble aldri oppgitt eller svekket fram til svenskekongens død i 1560. Dessuten hadde svenskene opplevd alvorlige opprør som Dackefeiden i 1542-43, og som respons på det svenske opprøret i Småland ble fem galeier bygd. Under Dackefeiden ble de fleste galeiene sendt til Smålands og Östergötlands kyster for å kunne transportere tropper fra sted til sted langs kysten og eventuelt stoppe spredningen av opprøret.

I Finland besto den svenske marinens nærværet av galeier, oftest to eller tre galeier med base i byen Åbo. I begynnelsen kunne disse svenske galeiene observeres som en maktdemonstrasjon ved munningen av Finskebukten, som skulle holde oppsikt over sjøfarten og utgjøre et maktmiddel mot byen Reval i dagens Estland. I året 1555 hadde urolighetene langs den russisk-svenske grensen opptrappet til en faktisk krig, og den svenske galeiflåten ble satt på sin første prøve som et transportmiddel. Over 4 000 soldater ble ført over til Finland i løpet av sommeren 1555 og omlagt 19 galeier deltok. Kanskje halvparten av soldatene overført på galeiene. Galeien i Sverige hadde ikke en permanent robesetning, istedenfor hadde man brukt soldatene som roere under ledelse av eksperter. For en planlagt sjøekspedisjon i året 1557 skulle 1 800 soldater bemanne tjue galeier.

Galeiene deltok i de svenske militæroperasjonene under krigen. Jakob Bagge ledet den svenske flåten inkludert galeiene oppover elven Neva mot den viktige festningen Nöteborg ved Ladoga i september. Den 29. september ble de svenske skipene fanget av en kraftig vind som presset dem mot landet under Nöteborgs slott, og ble underlagt angrep av russerne. Men Bagge klarte å holde vekk russerne med sitt artilleri som var raskt ført på land. Det kunne bare ha hendt om man hadde fartøyer med lite dypgang og sterk nok bestykning. Offensiven mot Nöteborg ble oppgitt, og svenskene ble deretter defensivt fram til freden den 2. april 1557.

Erik XIVs kroning[rediger | rediger kilde]

Erik XIV ble kronet den 29. juni 1591 i Uppsala. I forbindelse med den viktige seremonien, som også var en maktpolitisk demonstrasjon for Vasaslekten ovenfor det svenske folket og de utenlandske representanter, ble galeiene benyttet som et spesielt transportmiddel. Under slike omstendigheter ble disse galeiene kalt «hofgalejor» («hoffgalei»). De fem pommerske hertugene hadde i sitt fravær sendt stattholderen i Kammin, Henrik Norman, til kroningen sammen med hans sekretær Simon Fischer. Tjue år senere skrev Fischer ned sine opplevelser under reisen til Sverige.

Noe av det første som møtte Fischer ved ankomsten i Sverige utenfor Kalmar slott var stattholder Jöran Eriksson Gyllenstjerna ombord på hans galeja. Tilsammen 78 personer gikk ombord på galeien som var bemannet med soldater som roere ved årene. Det tok fjorten dager i motvind for å komme seg til Stockholm fra Kalmar.

Den neste måneden, den 18. juni 1561, seilte Erik XIV og hans følge fra Stockholm til Uppsala ombord på fire galeier, men reisen tok flere dager på grunn av sterk motvind. Lettere ble det under returen fra Uppsala etter kroningen hadde funnet sted. Galeiene ble brukt som et personlig transportmiddel for deler av det svenske hoffet og kongeslekten inkludert hertug Johan som dro hjemover ombord på en galei til Finland den 2. august.

Johan IIIs galeiflåte[rediger | rediger kilde]

Den svenske galeibyggingen opphørte brått etter Gustav Vasas død, og galeiflåten ble meget raskt redusert fra 26 stykker til bare seks i året 1568.

Johan III rustet ut en galeiflåte med et byggeprogram for krig mot Russland mens det var våpenhvile mellom svenskene og russerne fra 1583 til 1590. I 1590 hadde Johan III den fjerde største galeiflåten i Europa etter Spania, Det osmanske riket og Venezia med omkring 30 galeier. Svenskekongen hadde gått inn i krig mot den russiske tsaren Ivan den grusomme om herredømme over det nordlige Baltikum i året 1570, og skulle forsøke å utvide sitt territorium mot Ladoga i nord og Ingermanland i sør. Krigen brøt ut på nytt den 6. januar 1590, og en russisk hær klarte å gjenerobre vestre Ingermanland og nådde byen Narva i løpet av vinteren.

Alle svenske galeier ble overført til Finland i 1590-91, men kunne ikke få en avgjørende virkning i krigens løp. Det russiske angrepet mot Narva hadde tvunget svenskene tilbake på defensiven, og de planlagte operasjoner på elven Neva og innsjøen Ladoga uteble. Johan III ble syk og døde senere i 1592, det siste året med krigshandlinger. De svenske forberedelsene som hadde kostet så mye, kom ikke til nytte, og vinterkrigens påkjenninger under det russiske angrepet og «Kalla vintertåget» med 12 000 soldater mot Novgorod rammet moralen på begge sider.

Mens fredsforhandlingene vedvarte i årene 1592 til 1595, var galeiene fremdeles på sine baser i det finske landet langs Finskebukten. Siden da ble disse ikke mer omtalt. Om mulig var de svenske galeiene i året 1590 en kortsiktig opprustning ment for kortvarige bruk for å gi sine styrker amfibisk kapasitet. Det er trolig at de fleste galeiene i Johan IIIs flåte var bygd av furu fremfor eik, og dermed forsvant relativt hurtig ut av bildet. Ingen av galeiene fra året 1590 var nevnt på flåtelistene fra året 1599.

Den svenske galeien i Johan IIIs galeiflåten var formodentlig av den samme type som Gustav Vasas galei, men opplysninger om bestykningen på noen av de større er bevart. De større galeiene var like stor som disse i 1700-tallet med 20 til 22 par årer og fem mann ved hver åre, dermed en robesetning på 200 til 220 soldater.

Galeienes navn[rediger | rediger kilde]

Skipsnavn Byggeår Verft Utgått Størrelse
«Ulven», omnavnet til «Lindormen» 1540, først nevnt Stockholm (?) 1559 Stor
«Slangan» 1540, først nevnt Stockholm (?) 1548/52 Ukjent
«Draken» («Stora Galejan») 1541 Stockholm Ombygd til skip i 1553-4 400 tonn
«Igeln»/«Liljan» 1541 Stockholm 1555-6 Liten (?)
«Snörepilen» 1542 Stockholm 1565 Liten
«Björnen» 1542-3 Stockholm 1562 Stor
«Enhörningen» 1542-3 Stockholm 1563 Stor
«Uroxen» 1543 Stockholm 1567
«Buffeln» 1543 Stockholm 1563
«Finska Galejan» 1543 Åbo 1556
«Rosen» 1544 Stockholm 1563-4
«Turken» 1545 Stockholm 1552
Galeien i Vadstena 1545 Vadstena 1559
«Soldanen» 1546 Stockholm 1563 Stor (?)
«Morianen», Hertug Johans galei fra 1558 1546 Stockholm 1561
«Hjorten» 1547 Stockholm 1567
«Havfrun» 1547 Stockholm 1561
«Nya Galejan» 1548 Stockholm 1549
Galeien i Älvsborg 1547 Älvsborg 1552
«Löse Segelskeppet», omnavnet til «Löse Galejan» i 1560 1549 Stockholm 1562
«Flytspånen», Hertug Johans galei fra 1556 1551, først nevnt Stockholm (?) 1562 Liten
«Ulven», Hertug Johans galei i 1558-63 1552, først nevnt Stockholm (?) 1565
«Lille Gripen» 1552, først nevnt Stockholm (?) 1572
«Lille Leonen» 1552, først nevnt Stockholm (?) 1566
«Löse Klinkan» (klinkbygd galei?) 1553 (?) Älvsborg 1560, sist nevnt
«Turken» 1554-5 Ekolsund 1566 Liten
«Näcken», Hertug Karls galei fra 1570 1556 Stockholm 1575, sist nevnt
«Springvalen» 1556 Stockholm 1565
Galei i Älvsborg, muligens «Älvsborgs Barken» 1556-7 Älvsborg Ukjent
«Lille Svanen» 1557 Stockholm 1575 Liten
«Hollands Galejan» 1557-8 Stockholm 1570
Galei på Vänern, den første 1559 Vadsbo 1565, sist nevnt ?
Galei på Vänern, den andre 1559 Vadsbo 1565, sist nevnt

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hans Norman, Skärgårdsflottan 2000 ISBN 91-88930-50-5
  • Svenska Flottans Historia Bind 1 utgitt av A. B. Allhems Förlag i Malmö, 1942
  • Kung Erik XIV:s Kröning 1561 utgitt av Skattkammaren, Stockholms slott 1990 ISBN 91-85726-43-5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]