Alla sensile

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Modell av en venetiansk galei med tre rader med årer alla sensile.

Alla sensile, også skrevet a zenzile, er et italiensk system for årearrangementet på en galei i middelalderen som skal ha vært spesielt populært i Venezia fram til begynnelsen på 1500-tallet. Ordene betyr «den enkelte måten», hvilken beskrevet årearrangementet på galeien med én roer per åre.

De første italienske galeiene i middelhavet var biremer med utgangspunktet i den bysantinske dromonen. Det er ikke presist kjent når de første monoremer dukket opp med det nye systemet om hvordan å arrangere roere og årene, men den tidligste avbildningen av et slik fartøy med ét nivå er funnet på den genovesiske krøniken fra år 1099. Det neste beviset på dette er fra ca. 1300, ved dette tidspunktet var biremen forlengst erstattet av monoremen som den nye galeitypen. Innføringen av den nye utriggeren kalt apostis i løpet av 1200-tallet gjorde det mulig å smelte sammen de to separate nivåer og redusere mellomrommet mellom årene.

To roere ble deretter satt på den samme skråstilte benken som sluttet mot gangbroen kalt corsia midt på det forhøyet skroget med hver sin åre som ble festet med tollepinner på den utstikkende utriggeren. En slik utrigger er en åpen konstruksjon med utstikkende bjelker fra relingen som stoppet mot en langsgående bjelke (postiza). Over denne bjelken hendt det at skjold eller vegg av tre var reist som vern mot prosjektiler med åpninger for årene.

Dette systemet ble bare brukt av sjømakter i Europa med tilgang på frivillige og godt trente mannskap med lederrollen gitt til den innerste roeren, remo pianér nærmeste gangbroen, som bestemte takten for gruppen som måtte samordne deres bevegelser. Dette systemet gjorde det mulig å ha tre, deretter fire, og til slutt fem roere i den samme gruppen med hver sin åre. Den innerste åren var den lengste av årene i gruppen.

Det ble avløst av det mye enkelte årearrangementet med flere menn per åre i løpet av 1500-tallet, Venezia var en av de siste sjømaktene som oppgav det eldre årearrangementet. Med «a scaloccio» systemet ble det mulig å bruke utrente personell som slaver med færre komplikasjoner, spesielt etter år 1550.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]