Gudbrandsdalsost

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gudbrandsdalsost

Gudbrandsdalost G35 er en den vanligste mysosten i Norge, den står for 50 % av all brunost som selges. Både TINE og Synnøve Finden markedsfører Gudbrandsdalsost.

Historie[rediger | rediger kilde]

Ostens navn kommer naturlig nok etter stedet den først ble laget. Oppskriften er tillagt budeia Anne Hov på Solbråsetra i Sør-Fron, som i 1860-årene fant at osten ble både bedre og lettere å skjære ved å øke fettprosenten ved tilsetting av fløte. Osten hun serverte ble kalt rauost eller raudost.

Innhold[rediger | rediger kilde]

Gudbrandsdalsost er laget av av kumyse, kufløte, kumelk og om lag 10% melk fra geit. Den har derfor en mer pikant smak enn kumysost. Den er også, nest etter fløtemysost, den første brunosten som ble laget i Norge – fra omkring 1860. Bokstavkombinasjonen G35 forklares slik : G'en står for Geit, altså at geitemelk inngår. 35 er fettprosenten i ostens tørrstoff, dvs. restvekten etter at ca. 20% vann i osten er fratrukket.

Ifølge TINE Meierier[1] inneholder 100 gram Gudbrandsdalsost omtrent

  • 39 g karbohydrater
  • 29 g fett
  • 11 g protein
  • <1 g mineraler (jern, kalsium, fosfor og magnesium) og vitaminer, særlig A- og B-vitaminer.
  • Resten av vekten utgjøres av vann.

Varianter[rediger | rediger kilde]

Det lages varianter av Gudbrandsdalsosten. En lysere og litt mildere ost selges under navnet Misværost, mens en mørkere og litt kraftigere variant markedsføres som Heidalsost.

Produksjonssteder[rediger | rediger kilde]

Hovedvekten av denne osten produseres utenfor Gudbrandsdalen. Det foregår ennå produksjon i Lom og Skjåk, men denne er nå truet, og produksjonen skal overføres til Ørsta i Møre og Romsdal, som allerede har produksjonskapasitet. Disse planene har vakt uro, ikke bare i Gudbrandsdalen.[2] Andre steder det lages Gudbrandsdalsost er Elnesvågen i Møre og Romsdal, Byrkjelo i Sogn og Fjordane og Storsteinnes i Troms.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 1. desember 2010. Besøkt 29. oktober 2010. 
  2. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. oktober 2010. Besøkt 29. oktober 2010.