Glischrochilus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Glischrochilus
Glischrochilus hortensis © Entomart.ins
Nomenklatur
Glischrochilus
Reitter, 1873
Synonymi
Ips Fabricius, 1777, ikke De Geer, 1775, Cephalips Arrow, 1931, Africanips Lechanteur, 1959, Gymnoparomius Kirejtshuk, 1987
Populærnavn
sevjeglansbiller[1]
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeLeddyr
KlasseInsekter
OrdenBiller
GruppeGlans- og flatbiller
Økologi
Antall arter: ca. 30, 3 funnet i Norge
Habitat: terrestrisk, skog
Utbredelse: kosmopolittisk
Inndelt i

Glischrochilus er en slekt av mellomstore glansbiller med kølleformede antenner.

Utseende[rediger | rediger kilde]

iddelsstore, avlange og noe flate, glatte og blanke, svarte glansbiller, dekkvingene oftest med gule eller oransje tegninger. Hodet er horholdsvis stort, kjevene (mandiblene) fremstrakte og godt synlige ovenfra. Antennene er nokså korte, 10- eller 11-leddete, med en tydelig, tre-leddet kølle ytterst. Brystskjoldet (pronotum) er ganske stort, omtrent så bredt som dekkvingene, jevnt tilsmalnet fremover. Dekkvingene er mer eller mindre parallellsidige, og dekker vanligvis hele bakkroppen (av og til kan det aller bakerste leddet stikke ut). De har vanligvis ikke tydelige punktrekker. Beina er korte og kraftige.

Larvene er lange og tynne, sylindriske, litt krumme og gjerne hvite.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Billene kan ofte finnes ved sår i trær der sevje flyter ut. De er ellers rovdyr som lever av treborende insekter, blant annet barkbiller.

Systematisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Glischrochilus quadriguttatus (Cryptarchinae)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 15. oktober 2020. Besøkt 15. oktober 2020. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae (Liste over Nordens biller). Helsinki.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]