Det glagolittiske alfabetet

Det glagolittiske alfabetet

Det glagolittiske alfabet er det eldste slaviske alfabetet, og ble brukt fra omkring år 800 til år 1200 e.Kr. Det ble brukt side om side med det kyrilliske. Det glagolittiske og det kyrilliske alfabet kommer begge fra et eldre kirkeslavisk, hvor alfabetet bestod av 44 tegn.

Eiendommelig nok sies det at det var Kyrillos som laget det glagolittiske alfabetet, mens en av hans elever laget det kyrilliske for deretter å oppkalle det etter sin læremester. Navnet kommer av det gammelslaviske ordet glagol, som betyr «utsagn» eller «ord».

Liturgisk språk, liturgisk skriftspråk

Det glagolittiske alfabetets liv og styrke skyldes dets bruk i katolsk liturgi. I året 868 i den romerske basilika Santa Maria Maggiore mottok pave Hadrian II fra de to slavernes Kyrillos (Kyrill) og Metodios hender de liturgiske bøker de hadde oversatt, velsignet dem og la dem på alteret. I pavens nærvær celebrerte så den hellige Kyrill gudstjenesten, som med sine hymner således klang for første gang i Roma på slavisk språk.

Denne ritus utviklet av slaverapostlene vakte mishag fra deler av den romerske klerus. Derfor ble Metodios kalt av pave Johannes VII fra Pannonia til Roma med et brev datert 14. juni 879. Der forsvarte Metodios seg, og paven approberte riten. Johannes VIII meddelte så dette i et brev av 880 til den stormähriske fyrst Svätopluk.

Denne gammelslaviske ritus - også kalt den glagolittiske ritus eller romersk-slavisk liurgi - holdt seg lengst som en form av den romerske ritus i deler av Dalmatia og Istria. Mens det i den vestlige katolske katolske kirke frem til liturgireformen etter annet vatikankonsil nesten overalt ble benyttet latin i liturgien, feiret man i mange århundrer i mange av Dalmatias kirker den slaviske gudstjenesteliturgi som gikk tilbake til Kyrill og Metodios.^{[trenger referanse]}

Opp gjennom tiden varierte pavenes holdning forskjellig til dette liturgispørsmålet. Noen forsøkte å avgrense den gammelslaviske ritus til Dalmatia, eller ville avskaffe den helt. I 920 forbød pave Johannes X i et skriv til erkebiskopen av Split og hertug Tomislav den slaviske liturgi. Deretter kom det til lettelser. I 1059 kom Mainard som pavelig legat til Dalmatia og Kroatia, og et konsil under hans forsete fornyet forbudet mot den gammelslaviske ritus, noe som så ble bekreftet av pavene Nikolaus II og Alexander II. Deres etterfølger pave Gregor VII forbød i et skriv fra 1080 til Vratislav II av Böhmen bruken av det slaviske språk.^{[trenger referanse]}

Men da det til slutt fra 1102 ikke regjerte noe slavisk dynasti i Kroatia, var den gammelslaviske liturgie i Dalmatia forlengst svært rotfestet at det ikke mer kunne bli tale om noen avskaffelse. I 1248 tillot pave Innocens IV derfor sørslaverne deres «Ritus Slavolatinus». De slaviske tekster for gudstjenesten, forvaltningen av sakramenter og sakramentalier og dessuten breviaret ble tradert gjennon hele middelalderen ved hjelp av glagolittiske (gammelslaviske) manuskripter. Sentra for denne overlevering var fremforalt klostrene på de dalmatiske øyer.

Roma interesserte seg under motreformasjonens tid atter sterkere for den gammelslaviske ritus. Pave Urban VIII approberte i en apostolisk konstitusjon av 29. april 1631 den korrigerte nyutgivelse av det romersk-slaviske missale som likeverdig med det latinske Missale Romanum. Hans etterfølger Innocens X anerkjente på samme vis i 1648 offisielt det slaviske breviar, og en gjennomarbeidet nyutgave fulgte i 1688 under Innocens XI.

Enkelte patriotisk og økumenisk sinnede kroatiske biskoper, som Josip Juraj Strossmayer og Antun Mahnic, engasjerte seg særlig for bevaring og utbredelse av den gammelslaviske liturgi. Mahnic grunnla i 1902 det gammelslaviske akademi med sete på Krk. Men Strossmayers søknad om å få innføre den slaviske ritus i hele Kroatia og i Bosnia, ble avslått av Den Hellige Stol. Etter bønn fra den montenegrinske fyrst Nikola gav pave Leo XIII erkebispedømmet Bar i 1886 rett til å ta i bruk også den gammelslaviske liturgi.

Ved innføringen av folkespråket i den romersk-katolske liturgi i 1969/70 mistet den gammelslaviske liturgi sin betydning; senere benyttes den bare unntaksvis i liturgien.

De glagolittiske bostaver i detalj

Bokstav		Kyrillisk	Uttale	Gammelkirkeslavisk navn	Kirkeslavisk navn	Betydning
Ⰰ		А	/ɑ/	Azъ	Az	Jeg
Ⰱ		Б	/b/	Buky	Buky	Bokstav
Ⰲ		В	/ʋ/	Vědě	Vedi	Viten
Ⰳ		Г	/ɡ/	Glagoli	Glagoli	Ord
Ⰴ		Д	/d/	Dobro	Dobro	God
Ⰵ		Є, Е, Э	/ɛ/	Estъ, jestъ, yestъ	Jest	Er/har
Ⰶ		Ж	/ʒ/	Živěte	Zhivete	Levende/liv
Ⰷ		Ѕ	/dz/	Dzělo	Dzelo	Grønn
Ⰸ		З	/z/	Zemlja	Zemlja	Jorden
Ⰹ, Ⰺ	,	И, Й	/i, j/	Iže	Izhe
Ⰻ		І, Ї	/i, j/	I	I	Og
Ⰼ		Ћ, Ђ	/dʑ/	Djervь, ǵervь		Tre
Ⰽ		К	/k/	Kako	Kako	Hvordan
Ⰾ		Л	/l, ʎ/	Ljudie	Ljudi	Folk
Ⰿ		М	/m/	Myslite	Mislete	Tro
Ⱀ		Н	/n, ɲ/	Našь	Nash	Våre
Ⱁ		О	/ɔ/	Onъ	On	Han
Ⱂ		П	/p/	Pokoi	Pokoj	Fred
Ⱃ		Р	/r/	Rьci, rьtsi	Rtsi	Hender
Ⱄ		С	/s/	Slovo	Slovo	Ord/setning
Ⱅ		Т	/t/	Tvrьdo	Tverdo	Hard
Ⱆ		У, Оу	/u/	Ukъ	Uk	Velinformert
Ⱇ		Ф	/f/	Frьtъ	Fert
Ⱈ		Х	/x/	Xěrъ, Khěrъ	Kher
Ⱉ		Ѡ	/ɔ/	Otъ	Oht, Omega
Ⱋ		Щ	/tʲ, ʃt/	Šta	Shta	Hva
Ⱌ		Ц	/ts/	Ci, tsi	Tsi
Ⱍ		Ч	/tʃ/	Črьvъ	Cherv	Varm
Ⱎ		Ш	/ʃ/	Ša	Sha
Ⱏ		Ъ	/ɯ/	Erъ, jerъ, yerъ	Yer
ⰟⰉ		Ы	/ɨ/	Ery, jery, yery	Yery
Ⱐ		Ь	/ə/	Erь, jerь, yerь	Yerj
Ⱑ		Ѣ	/æ, jɑ/	Jatь, Yatь	Yat
Ⱖ		Ё	*/jo/	Ukjent: Hypotetisk del av jonsь nedenfor; /jo/ var ikke mulig på det tidspunkt
Ⱓ		Ю	/ju/	Ju, yu	Yu
Ⱔ		Ѧ, Я	/ɛ̃/	[Ensь]	Ya, Lille yus
Ⱗ		Ѩ	/jɛ̃/	[Jensь, Yensь]	[Lille jota-yus]
Ⱘ		Ѫ	/ɔ̃/	[Onsь]	[Stor yus]
Ⱙ		Ѭ	/jɔ̃/	[Jonsь, Yonsь]	[Stor jota-yus]
Ⱚ		Ѳ	/θ/	[Thita]	Fita
Ⱛ		Ѵ	/ʏ, i/	Ižica, Izhitsa	Izhitsa

Litteratur

• Fucic, Branko: Glagoljski natpisi. (In: Djela Jugoslavenske Akademije Znanosti i Umjetnosti, knjiga 57.) Zagreb, 1982. 420 p.
• Fullerton, Sharon Golke: Paleographic Methods Used in Dating Cyrillic and Glagolitic Slavic Manuscripts. (In: Slavic Papers No. 1.) Ohio, 1975. 93 p.
• Gosev, Ivan: Rilszki glagolicseszki lisztove. Szofia, 1956. 130 p.
• Jachnow, Helmut: Eine neue Hypothese zur Provenienz der glagolitischen Schrift – Überlegungen zum 1100. Todesjahr des Methodios von Saloniki. In: R. Rathmayr (Hrsg.): Slavistische Linguistik 1985, München 1986, 69-93.
• Jagic, Vatroslav: Glagolitica. Würdigung neuentdeckter Fragmente, Wien, 1890.
• Kiparsky, Valentin: Tschernochvostoffs Theorie über den Ursprung des glagolitischen Alphabets In: M. Hellmann u.a. (Hrsg.): Cyrillo-Methodiana. Zur Frühgeschichte des Christentums bei den Slaven, Köln 1964, 393-400.
• Miklas, Heinz (Hrsg.): Glagolitica: zum Ursprung der slavischen Schriftkultur, Wien, 2000.
• Steller, Lea-Katharina: A glagolita írás In: B.Virághalmy, Lea: Paleográfiai kalandozások. Szentendre, 1995. ISBN 963-450-922-3
• Vais, Joseph: Abecedarivm Palaeoslovenicvm in usum glagolitarum. Veglae, [Krk], 1917. XXXVI, 74 p.
• Vajs, Josef: Rukovet hlaholske paleografie. Uvedení do knizního písma hlaholskeho. V Praze, 1932. 178 p, LIV. tab.