Giovanni Battista Sammartini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Giovanni Battista Sammartini
Giovanni Battista Sammartini.gif
Født 1700 eller 1701
Milano
Død 15. jan. 1775
Milano
Yrke Komponist, organist, dirigent, musikkforsker, musikkpedagog, kapellmester
Statsborger i Italia
Sjanger opera, symfoni

Giovanni Battista Sammartini (født 1700 eller 1701 i Milano; død 15. januar 1775 samme sted) var en italiensk organist, korleder, kapellmester som i sin levetid ble regnet som hjembyens fremste komponist.

Sammartini spilte en viktig rolle i utviklingen av den tidlige symfonien. I sin lange karriere skrev han musikk som spente fra barokke via preklassiske til klassiske former.

Liv[rediger | rediger kilde]

Sammartini var det sjuende av de i alt åtte barna til Girolama de Federici og den franske immigranten og oboisten Alexis Saint-Martin. Faren ga sine barn musikkundervisning, og også sønnen Giuseppe ble musiker og komponist.

Giovanni Sammartinis første verk, en samling vokalkomposisjoner som senere er gått tapt, stammer fra 1725. Ikke lenge etter ble han maestro di cappella ved Basilica di Sant'Ambrogio, og i 1728 i Congregazione del Santissimo Entierro. Posten ved Sant'Ambrogio holdt han til sin død.[1] Han ble senere kapellmester ved flere andre av Milanos kirker og skal ved sin død ha arbeidet ved åtte eller flere kirker.[2]

Christoph Willibald Gluck studerte hos Sammartini fra 1736 til 1741 og ble påvirket av stilen hans. I 1770 eller 1771 var Sammartini tilstede ved Wolfgang Amadeus Mozarts konsert i Milano under Mozarts første italiareise. Selv om Sammartini stort sett holdt seg i Milano, sto han i personlig kontakt med flere andre samtidige komponister, som Johann Christian Bach og Luigi Boccherini

Det er en mulighet for at den dansk norske komponisten Johan Henrik Freithoff studerte hos Sammartini, men det er ikke bekreftet.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Sammartini var en produktiv komponist som skrev mer enn 70 symfonier, og han regnes som en av de mest betydelige representantene for den tidlige utviklingen av musikkformen. I tillegg skrev han tre operaer, concerti grossi, kirkemusikk og kammermusikk.

Sammartinis innovasjoner preget utviklingen av symfonien i minst like stor grad som Mannheimerskolen og Den første wienerksolen.[3] Mens andre komponister på hans tid brukte den italienske overtyren som modell for sine symfonier, hentet Sammartini inspirasjon fra formene triosonate og solokonsert.

Musikken til Sammartini kan grovt sett inndeles i tre stilistiske perioder:[1]

  • I den tidlige perioden fra 1724 til 1739 skrev han i en blanding av barokke og førklassiske former.
  • I mellomperioden fra 1740 til 1758 trer de førklassiske formene klarere fram
  • I den sene perioden fra 1759 til 1774 finner vi klassisistiske former.

Mellomperioden regnes som Sammartinis viktigste og mest banebrytende, med komposisjonene fra denne tiden tilhører den galante stilen og peker framover mot den kommende klassisismen.

Selv om Sammartinis musikk var høyt ansett i hans egen levetid, ble den raskt glemt. Først i 1913 tok musikkforskere opp igjen studiet av ham.

Verk i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • 68 symfonier
  • Et titals konserter for fløyte, fiolin of cello.
  • 21 fløyte- og strykekvartetter
  • 8 strykekvintetter
  • Rundt 200 stryketrioer
  • Over 50 sonater for klaver, fløyte, fiolin og cello.
  • 3 operaer
    • Memet (1732)
    • L'ambizione superata dalla virtù (1734)
    • L'Agrippina, moglie di Tiberio (1743)
  • 1 oratorium
  • 8 kantater

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anna Cattoretti (red.), Giovanni Battista Sammartini and his musical environment, Brepols, Turnhout, 2004. ISBN 2-503-51233-X.
  • Bathia Churgin og Newell Jenkins, Thematic Catalog of the Works of Giovanni Sammartini: Orchestral and Vocal Music. Cambridge: utgitt av Harvard University Press for American Musicological Society , 1976. ISBN 0-674-87735-7.
  • Preston Stedman, The Symphony. Englewood Cliffs, New Jersey: Prentice Hall 1992.
  • Klaus Stübler, Christine Wolf: Harenberg Komponistenlexikon. Meyers Lexikonverlag, Mannheim 2004, ISBN 3-411-76117-2, s. 351f., 802f..
  • Karl H. Wörner: Geschichte der Musik. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1993, ISBN 3-525-27812-8, s. 346.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Marie Marley. Giovanni Battista Sammartini: Il Pianto Della Pie Donne. (A-R Editions: 1990), vii.
  2. ^ Bathia Churgin, «G. B. Sammartini and the Symphony» i The Musical Times, vol. 116, nr. 1583. (januar 1975), s. 26-29.
  3. ^ Bathia Churgin (red.), Sammartini, Giovanni Battista. The Symphonies of G. B. Sammartini, Cambridge: Harvard University Press, 1968.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]