Giovanni Battista Sammartini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det eneste kjente portrettet av Sammartini[1]

Giovanni Battista Sammartini (født 1700 eller 1701 i Milano; død 15. januar 1775 samme sted) var en italiensk komponist, organist og korleder som fikk en viktig rolle i utviklingen av den tidlige symfonien. I sin lange karriere skrev han musikk som spente fra barokke via preklassiske til klassiske musikkformer.

Liv[rediger | rediger kilde]

Sammartini var det sjuende av i alt åtte barn av den franske immigranten og oboisten Alexis Saint-Martin og Girolama de Federici. Faren underviste barna i musikk; også Giovannis bror, Giuseppe Sammartini, ble komponist.

Giovanni skrev sitt første verk i 1725, en samling vokalverk som nå er tapt. Ikke lenge etter ble han maestro di cappella ved Basilica di Sant'Ambrogio, og i 1728 i Congregazione del Santissimo Entierro. Han ble senere også kapellmester ved flere andre av Milanos kirker og skal ved sin død ha arbeidet ved åtte eller flere kirker.[2] Posten ved Sant'Ambrogio holdt han til sin død.[3]

Christoph Willibald Gluck studerte hos Sammartini fra 1736 til 1741 og ble påvirket av stilen hans. Den dansk norske komponisten Johan Henrik Freithoff kan også ha studert under Sammartini.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Sammartini var en produktiv komponist som skrev mer enn 70 symfonier, og han regnes som en av de mest betydelige representantene for den tidlige utviklingen av musikkformen. I tillegg skrev han tre operaer, concerti grossi, kirkemusikk og kammermusikk.

Sammartinis innovasjoner preget utviklingen av symfonien i minst like stor grad som Mannheimerskolen og Den første wienerksolen.[4] Mens andre komponister på hans tid brukte den italienske overtyren som modell for sine symfonier, hentet Sammartini inspirasjon fra formene triosonate og solokonsert.

Musikken til Sammartini kan stort sett deles i tre stiler. Under den tidlige perioden fra 1724 til 1739 skrev han i en blanding av barokke og preklassiske former. I mellomperioden fra 1740 til 1758 trer de preklassiske formene klarere fram og i den sene perioden fra 1759 til 1774 finner vi klassisistiske former.[3] Mellomperioden regnes som Sammartinis viktigste og mest banebrytende, med komposisjoner i den galante stilen som peker framover mot den kommende klassisismen.

Selv om Sammartinis musikk var høyt ansett i hans levetid, ble den raskt glemt. Først i 1913 tok musikkforskere opp igjen studiet av ham.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anna Cattoretti (red.), Giovanni Battista Sammartini and his musical environment, Brepols, Turnhout, 2004. ISBN 2-503-51233-X.
  • Bathia Churgin og Newell Jenkins, Thematic Catalog of the Works of Giovanni Sammartini: Orchestral and Vocal Music. Cambridge: utgitt av Harvard University Press for American Musicological Society , 1976. ISBN 0-674-87735-7.
  • Preston Stedman, The Symphony. Englewood Cliffs, New Jersey: Prentice Hall 1992.
  • Klaus Stübler, Christine Wolf: Harenberg Komponistenlexikon. Meyers Lexikonverlag, Mannheim 2004, ISBN 3-411-76117-2, s. 351f., 802f..
  • Karl H. Wörner: Geschichte der Musik. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1993, ISBN 3-525-27812-8, s. 346.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anna Cattoretti (red.) Giovanni Battista Sammartini and His Musical Environment, Brepolis, 2004.
  2. ^ Bathia Churgin, «G. B. Sammartini and the Symphony» i The Musical Times, vol. 116, nr. 1583. (januar 1975), s. 26-29.
  3. ^ a b Marie Marley. Giovanni Battista Sammartini: Il Pianto Della Pie Donne. (A-R Editions: 1990), vii.
  4. ^ Bathia Churgin (red.), Sammartini, Giovanni Battista. The Symphonies of G. B. Sammartini, Cambridge: Harvard University Press, 1968.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]