Giovanni Battista Bononcini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Giovanni Battista Bononcini
Buononcini.jpg
Født18. juli 1670
Modena
Død9. juli 1747 (76 år)
Wien
Far Giovanni Maria Bononcini
Søsken Antonio Maria Bononcini
Yrke Komponist, cellist

Første side av operaen Calphurnia i et manuskript fra rundt 1724

Giovanni Battista Bononcini (iblant Giovanni Battista Buononcini; født 18. juli 1670 i Modena; død 9. juli 1747 i Wien) var en italiensk cellist og komponist.

Liv[rediger | rediger kilde]

Bononcini var sønn av kirkemusikeren Giovanni Maria Bononcini fra Modena. Faren sto for sønnens tidlige musikkutdanning, og da han døde i 1678, ble Giovanni Battista elev av Giovanni Paolo Colonna i Bologna. Bononcinis første verk ble publisert her.

Fra 1688 var Bononcini ansatt som kirkemusiker i Bologna. Der ble han kjent med den berømte librettisten Silvio Stampiglia. Samarbeidet mellom dem resulterte i fem operaer som kom i årene 1692 til 1696.

Fra 1692 oppholdt Bononcini seg i Roma, i 1696 reiste han over Venezia til Wien hvor han ble medlem av keiser Leopold Is hoffkapell, og opplevde der suksess som komponist. Innimellom oppholdt han seg i Berlin, der han våren 1702 feiret en stor triumf med uroppføringen av operaen Polifemo.

Bononcinis kunstneriske gjennombrudd kom senest i 1706. Han var engasjert ved det østerrikske hoffet fram til 1711. I forbindelse med denne jobben foretok han lengre studiereiser, blant annet til Venezia og Roma. Derfra ble han og Georg Friedrich Händel i 1720 engasjert av det italienske operahuset i London.

Bononcinis verk var jevnbyrdige med Händels, og komponeringen deres foregikk delvis som en konkurranse. Konsertene, som Bononcini ofte deltok på som cellist, var høyt verdsatt av London-aristokratiet. En tid var Bononcini husmusiker hos familien Marlborough.

Mellom 1720 og 1724 var Bononcini medlem av Royal Academy of Music i London. 6. mai 1727 ble operaen Astianatte uroppført på King's Theatre i London. Den kjente striden mellom primadonnaene Faustina Bordoni og Francesca Cuzzoni skjedde under denne operaens siste oppføring, 6. juni 1727.

Ved årsskiftet 1727/28 kom det til en skandale i London, da Bononcini publiserte madrigalen In una siepe ombrosa som sin egen. I realiteten stammet den fra Antonio Lottis hånd, som hadde publisert den som en del av sin Duetti, terzetti e madrigali. Etter dette var Bononcini en uønsket person som ikke fikk flere oppdrag og mistet sine medlemskap. Bononcini reiste til Paris på grunn av denne affæren og komponerte i 1733 for Concert spirituel. I 1736 oppholdt han seg et år i Lisboa.

I 1737 tapte Bononcini mye penger på grunn av tvilsomme spekulasjoner og måtte en tid ernære seg som kopist. Senere vendte han seg til hoffet i Wien, og fikk i 1741 en pensjon av keiserinne Maria Theresia. Den siste kjente komposisjonen hans ble skrevet på oppdrag av keiserinnen, et Te Deum fra 1741.

Sine siste år tilbrakte Bononcini i Wien, der han døde i en alder av 77 år.

Verk[rediger | rediger kilde]

Operaer (totalt 27)
  • Alessandro in Sidone (1737)
  • L'amore eroica fra pastori (1696)
  • Astianatte (1727)
  • Astarto (1720)
  • Calphurnia (1724)
  • Cefalo (1702)
  • La clemenza di Augusto (1697)
  • Crispo (1721)
  • Etearco (1707)
  • La fede pubblica (1699)
  • Griselda (1722)
  • Maria fuggitivo (1708)
Annet
  • 300 kantater
  • 4 Missa Brevi (1688)
  • Laudate pueri (femstemmig og orkester, 1733)
  • Te Deum (1741)
  • Madrigale
  • Triosonater Trattimenti da camera à tre op. 1 (1685)
  • Triosonater Concerti da Camera à tre op. 2 (1685)
  • Sinfonia op.3-6
  • Divertimenti da Camera (1722)
  • 12 Kammersonater (1732)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]