Gianfrancesco Poggio Bracciolini
| Gianfrancesco Poggio Bracciolini | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Giovanni Francesco Poggio Bracciolini 11. feb. 1380[1][2][3][4]  Terranuova Bracciolini | ||
| Død | 30. okt. 1459[1][3][4][5] (79 år) Firenze[6] | ||
| Beskjeftigelse | Historiker, klassisk filolog, filosof, oversetter, skribent | ||
| Barn | Iacopo Bracciolini | ||
| Nasjonalitet | Den florentinske republikk Kirkestaten Italia | ||
Gianfrancesco (eller Giovanni Francesco) Poggio Bracciolini (født 11. februar 1380 i Terranuova nær Arezzo i Italia, død 30. oktober 1459 i Firenze) var en av den italienske renessanses viktigste humanister.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Poggio Bracciolini ble født i Terranuova som på grunn av ham har offisielt byttet navn til Terranuova Bracciolini. Han studerte i Firenze fikk den beste utdannelse: han leste latin for Johannes av Ravenna og gresk for Manuel Chrysoloras. Coluccio Salutati og Niccolò Niccoli var hans venner.
Karriere
[rediger | rediger kilde]Han studerte i Firenze og dro i 1402 til Roma, der pave Bonifatius IX utnevnte ham til en av sine apostoliske sekretærer, en stilling han beholdt også under de påfølgende paver Innocens VII (død 1406), Gregor XII (fratrådt 1415), Alexander V (motpave, død 1410) og Johannes XXIII (motpave, avsatt 1417). Sistnevntes fratreden og Konsilet i Konstanz' lengde (5. november 1414 til 22. april 1418) gav ham god tid til å besøke mange av Tysklands og Frankrikes biblioteker og klostre for å lete etter klassiske tekster hvis eksistens som var kjent for de tidlige humanister, men som ikke mer var å finne i Italia. Han fant på den måte en rekke lenge «tapte» tekster fra Cicero, Quintilian, Vegetius, Marcus Manilius, Ammianus Marcellinus, Vitruvius, Statius og Petronius, og spesialiserte seg på forfatternes skrivestil for slik å sette sammen verkene og tilordne dem rett forfatter.
Han giftet seg i 1435 med den blott attenårige Vaggia Buondelmonte.
Også i det påfølgende arbeidet han for den romerske kurie under blant annet pave Nikolas V. Hans firebinds verk De fortunae varietate urbis Romae fra 1448 kan betraktes som et tidlig bidrag til det som skulle bli fagdisiplinen kristen arkeologi.
I 1452 trakk han seg tilbake og bosatte seg i Firenze. Men fra juni 1453 var Poggio leder for det florentinske kanselli under mediciene, og var republikkens historiograf. Han døde i 1459 og ble gravlagt i Basilica di Santa Croce di Firenze. Ikke mindre enn nitten barn rundt om i Europa etterlot han seg.
Som så mange andre av sin samtids humanister skrev også Poggio utelukkende på latin, slik at de greske tekster han befattet seg med ble oversatt av ham til dette språk. Hans korrespondanse er interessant, detaljrik, underholdende og full av innsikt og av morsomme karakteristikker av fiender og kolleger. Hans tid i Firenze mot slutten av livet er derimot av liten interesse.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Poggio Bracciolini, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0011964[Hentet fra Wikidata]
- ^ Artists of the World Online, oppført som Poggio Bracciolini, AKL Online kunstner-ID 30057124[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Bracciolini, Poggio, oppført som Poggio Bracciolini[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator ola2002111152, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ BeWeb, BeWeB person-ID 516, besøkt 4. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Biografi i Nordisk familjebok (2. utgave, 1915)