Gerhard Helskog

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gerhard Helskog
Født6. mai 1963 (55 år)
Vefsn
Utdannet ved Universitetet i Oslo
Beskjeftigelse Journalist, programleder
Nasjonalitet Norge

Gerhard By Helskog (født 6. mai 1963 i Vefsn) er en norsk journalist. Han arbeider (september 2007) med utenrikssaker for TV 2 Nyhetene i Oslo.

Han er blant annet kjent for undersøkende journalistikk om norsk helsevesen, om omskjæring og tvangsekteskap, og om norsk og utenlandsk etterretning og avsløringene av Stay behind-gruppenes eksistens («Norges hemmelige hær»). Journalistikk knyttet til forhold rundt stortingspolitikeren Jan Simonsen og om dopingbestillinger til norske idrettstropper førte til høye bølger i massemediene og i rettsvesenet. Helskog er også kjent for en rekke personportretter. Det var overfor ham at statsministeren Jens Stoltenbergs søster for første gang snakket om sitt liv som narkoman.

Han og/eller de redaksjoner han har ledet er blitt hedret med flere priser: Hirschfeldtprisen i 1987 (for reportasjeprosjektet «Tid for nærhet» i Østlandets Blad), Amandaprisen[1] i 1991, SKUP-diplom (SKUP = Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse) i 1993[2], 1999 og 2000[3], og Gullruten i 2001.[4]

Utdannelse og karriere[rediger | rediger kilde]

Gerhard Helskog har historie mellomfag fra Universitetet i Oslo og bedriftsøkonomeksamen fra Bedriftsøkonomisk Institutt.[5]

Han begynte sin journalistkarriere i Østlandets Blad i 1983. Deretter ble han politisk reporter i NRK Østlandssendingen i 1988, programleder i NRK fjernsynet i 1990 og journalist i Dagbladet i 1991.

Fra 1992 var han med på oppbyggingen av den kommersielle fjernsynskanalen TV 2 fra før sendingene kom i gang. Den første programserien han ledet der var Dokument2, hvor han drev undersøkende journalistikk. Deretter kom Bak din rygg i 1995, om etterretningsvirksomhet under den kalde krigen sett fra et norsk perspektiv. Det ble også en dokumentarfilm ut av serien, med Helskog som manusforfatter. Blant ting arbeidet bragte ut ny viten om, var Arbeiderpartiets overvåkning av kommunister og Sovjets spionvirksomhet i Norge.

Senere ble han redaktør for TV 2s magasin Rikets tilstand (19992002). Rikets tilstand etablerte seg snart som TV 2s flaggskip på den undersøkende journalistikks område, og Helskog og hans redaksjon ble to ganger utmerket med SKUP-diplom, en av de gjeveste norske journalistikkutmerkelser.

Våren 2004 ble han TV 2s utenrikskorrespondent i USA med base i Washington.[6] Denne posteringen hadde han til frem til 1. juli 2007. Deretter fortsatte han som utenriksmedarbeider for nyhetsredaksjonen i Oslo.

Privat[rediger | rediger kilde]

Gerhard Helskog er gift med Hanne Skartveit, som er politisk redaktør i avisa VG.

Scoops, trusler, kontroverser og rettssaker[rediger | rediger kilde]

En rekke av Rikets tilstand-programmene brakte forhold frem i lyset som utløste store kontroverser. Kritikerne som etterhvert meldte seg har også rettet seg mer mot redaktøren personlig («uetterrettelig og sensasjonspreget»). Helskog har vært saksøkt en rekke ganger i forbindelse med reportasjene, men har vunnet samtlige rettssaker.

Flere av de sakene Helskog grep fatt i under denne programserien førte til stort oppstuss og til politiske initiativer. I «Norske jenter omskjæres» (to programmer høsten 2000) klarte Rikets Tilstand å avdekke at jenter som vokser opp i Norge, sendes til familienes opprinnelige hjemland eller andre land for å bli omskåret. I norsk lov regnes dette som kjønnslemlestelse, og er forbudt og kan straffes med fengsel. Rikets tilstand påviste at norske myndigheter hittil hadde gjort lite eller ingenting for å håndheve forbudet mot kjønnslemlestelse, og hindre at jenter i Norge blir omskåret i samsvar med gamle muslimske tradisjoner spesielt i afrikanske land. Helskog ble utsatt for trusler etter disse programmene.

To utsendelser i oktober 2001 handlet om forhold knyttet til daværende Frp-politiker og stortingspolitiker Jan Simonsen. Rett etter at det første programmet gikk på luften, ble Simonsen ekskludert av sitt eget fylkeslag, Rogaland Frp, som mente at hans livsførsel ikke sømmet seg for en stortingsrepresentant. Programmet utløste også kritikk mot Simonsen fra partilederen Carl I. Hagen, og det endte noen uker senere i at FrP og Simonsen «skilte lag». Selv om spenningene rundt Simonsen ikke var Rikets tilstands verk, hadde programmene utvilsomt katalysatoreffekt. Helskog og hans medarbeidere hadde tatt for seg enkelte forhold omkring driften av utestedet «Enka» i Oslo og visse sider ved etterforskningen av attentatet mot Aschehoug forlags adm. dir. William Nygaard i 1993. Jan Simonsens navn ble trukket inn i begge sakene. TV-programmene førte til heftig debatt i norske medier. Simonsen mente at han ble ærekrenket av Helskog, og krevde med assistanse fra injurie-advokat Per Danielsen en oppreisning på inntil til 250.000 kroner og fem beskyldninger erklært døde og maktesløse. I tre av utsagnene ble Simonsen beskyldt for løgn, for å ha avgitt falsk forklaring til politiet i Nygaard-saken og for å ha latt seg smøre med øl på «Enka». Simonsen tapte saken, og nådde heller ikke frem med anker og ny rettsrunde. Jan Simonsens siste søksmål endte med at Simonsen tapte fullstendig i januar 2004. Ved den siste rettsbehandlingen skrev retten at

«Det å sette søkelyset på om det var samsvar mellom liv og lære hos en stortingsmann og til tider hardtslående justispolitiker, som hadde vært en offentlig person gjennom mange år, har stor interesse. På dette området er pressens rolle som "public watchdog" særlig viktig, og som anført av saksøkte, er dette et av kjerneområdene for ytringsfriheten».[7]

I forbindelse med et oppslag i Rikets tilstand høsten 2002 kom Helskog igjen ut i hardt vær. Det gjaldt programmet «Finnes det doping i norsk toppidrett?» Programmet tok opp en rekke spørsmål, som hva som skjedde med 72 liter potensielt prestasjonsfremmende plasmaekspandere etter Vinter-OL 1994Lillehammer. Men i dokumentaren ble det dessuten hevdet at rundt 150 medikamenter - hvorav flere på idrettens dopingliste - ble rekvirert av den norske langrennsledelsen. Dette viste seg å være feil; man hadde bygd på en feil liste (tilbudsliste fra legemiddelselskapet AstraZeneca), som slett ikke var bestillingslisten fra idretten. Og dette ble påtalt av Idrettsforbundet straks etter at dokumentaren var vist. Der hadde man registrert tabben under forhåndsvisningen, latt være å varsle TV2 og var dermed istand til å slå tilbake på en måte som gjorde enhver videre graving etter dopingindikasjoner fra TV2s side umulig - selv om bladet Journalisten hadde en liten oppfølger.[8][9][10]

Før ett døgn var gått gikk Helskog ut, innrømmet feilene og «la seg flat». Kontroversen fortsatte likevel i lang tid etterpå, både fordi noen mente at det stod dårlig til med norsk gravende journalistikk [11], og fordi mange mente at reportasjen hadde tilført norsk skisports renommé stor skade. Det ble også rom for harselas med redaktøren.[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]