Georg Leibbrandt

Georg Leibbrandt
Født		5. sep. 1899 Tsebrykove
Død		16. juni 1982 (82 år) Bonn
Beskjeftigelse		Militært personell, dommer, politiker
Embete		Judge of the People's Court
Søsken		Gottlieb Leibbrandt
Parti		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1933–)
Nasjonalitet		Tyskland
Medlem av		Sturmabteilung Leipziger Wingolf Tübinger Wingolf
Georg Leibbrandt på Commons

Georg Leibbrandt (født 5. september 1899 i Hoffnungsfeld ved Odessa, død 16. juni 1982 i Bonn) var en tysk nazist, filosof, byråkrat og diplomat. Han ledet den politiske avdelingen i Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete («Departementet for besatte østområder») ofte forkortet til Ostministerium.

Bakgrunn

Leibbrandt var født av etnisk tyske foreldre i Hoffnungsfeld nær Odessa i Zebrikovo-distriktet i Ukraina. Under første verdenskrig meldte han seg som tolk for de tyske styrkene som sto i Ukraina på Østfronten, da han snakket både tysk, russisk, ukrainsk, fransk og engelsk.

Etter oktoberrevolusjonen i 1917 flyktet han til Berlin og begynte å studere der. I 1918 studerte han teologi, filosofi og historie og fikk en doktorgrad i filosofi i 1927. I årene 1926, 1928 og 1929 reiste han mye rundt i Sovjetunionen for å studere den tyske befolkningen i svartehavsområdet («Volgatyskere») og samlet historisk dokumentasjon. Han publiserte senere en bok om dette i Tyskland. Han fikk senere et Rockefellerstipend og studerte i Paris og i USA i årene 1931-1933.

Nasjonalsosialist

Da nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland i 1933, tok Leibbrandt i mot en invitasjon fra Alfred Rosenberg om å vende tilbake til Tyskland, og han gikk samme år inn i NSDAP. Han ble leder av Øst-seksjonen i den utenrikspolitiske avdelingen i NSDAP, og leder for antisovjetisk og antikommunistisk propaganda.

Etter at Operasjon Barbarossa ble igangsatt, ble Leibbrandt leder for Ostministrerium, som hadde det overordnede ansvaret for den sivile administrasjonen i de okkuperte områdene. Fra denne posisjonen deltok han på Wannseekonferansen sammen med Alfred Meyer.

Fra sommeren 1943, gikk han av ukjente grunner av fra Ostministerium og gikk inn i Kriegsmarine.

Etter krigen

Han ble holdt internert av britene etter krigen fram til 1949. I denne perioden ble han innkalt som vitne under ministerieprosessen.

I januar 1950 ble han formelt siktet av Landgericht Nürnberg-Fürth, men saken mot ham ble henlagt den 10. august samme år. Etter løslatelsen bosatte han seg i Weissach im Tal i Baden-Württemberg, hvor han bodde fram til sin død. Han oppholdt seg også i perioder i USA og fortsatte studiene rundt Volgatyskerne.