Georg Dubislav Ludwig von Pirch

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Georg Dubislav Ludwig von Pirch
Født13. des. 1763[1]Rediger på Wikidata
Magdeburg
Død3. apr. 1838Rediger på Wikidata (74 år)
Berlin
BeskjeftigelseMilitær leder Rediger på Wikidata
FarFranz Otto von Pirch
NasjonalitetKongeriket Preussen
GravlagtInvalidenfriedhof
Utmerkelser1. klasse av Den røde ørns orden
1. klasse av Sankta Annas orden
Storoffiser av Æreslegionen
3. klasse av St. Georgordenen

Georg Dubislav Ludwig von Pirch (født 13. desember 1763, død 3. april 1838) var en prøyssisk offiser og generalløytnant. For å skille han fra den yngre broren Otto von Pirch som også var generalløytnant, ble han omtalt som Pirch I. Han deltok i Napoleonskrigene og ledet et prøyssisk armékorps under slaget ved Waterloo (tysk: der Schlacht bei Belle Alliance).

Bakgrunn og unge år[rediger | rediger kilde]

Han stammet fra en gammel adelsslekt i Pommern. Hans far var general (tysk: General der Infanterie) Otto von Pirch (1733–1813), generalinspektør i Pommern og guvernør i Kolberg, hans mor var Charlotte Friederike von Winckelmann (1740–1781). Hans bror var Otto von Pirch (1765–1824), generalløytnant i den prøyssiske hæren.

I 1775 begynte Pirch som fanejunker (tysk: gefreitenkorporal) i infanteriregimentet Hessen-Kassel. I 1777 ble han portepeefähnrich, i 1780 fenrik og i 1782 bataljonsadjutant. I 1786 ble han sekondløytnant i infanterieregimentet von Eckartsberg (etter dets kommandant, generalmajor Johann Ludwig von Eckartsberg). I det prøyssiske felttoget mot De forente Nederlandene i 1787 ble Pirch adjutant for regimentssjefen, generalmajor von Eckartsberg. Han fungerte også som adjutant for general Martin Ernst von Schlieffen ved den prøyssiske besettelsen av Liège i årene 1789-1790.

Innsats i koalisjonskrigene og Napoleonskrigene[rediger | rediger kilde]

Under en to måneders rekonvalsensperiode ble han i 1792 inspeksjonsadjutant ved den frankonske rikskretsens infanteri-inspeksjon under general Gravenitz i Bayreuth og under den første koalisjonskrigen deltok han i beleiringen av franske revolusjonære styrker i Mainz i 1793. I 1797 ble han overført til Breslau under kommando av general Friedrich Ludwig Fürst zu Hohenlohe-Ingelfingen, Fürst zu Hohenlohe-Öhringen og tjenestegjorde som første adjutant for Nedre Schlesiens infanteri-inspeksjon, samme år ble han også forfremmet til major. Han deltok i felttoget under den fjerde koalisjonen mot Frankrike i 1806 og var med i slaget ved Jena-Auerstedt. Ved den etterfølgende prøyssiske kapitulasjon i Prenzlau ble han tatt som krigsfange av franske styrker og ble ikke satt fri før i 1808. I ettertid var han tett knyttet til sin tidligere kommandant, fyrst Hohenlohe, hvis personlige tapperhet han alltid understreket og han beholdt sin troskap til han selv i vanskelige tider.

I 1809 ble han utnevnt til oberstløytnant og kommandant for 2. vestprøyssiske infanteriregiment. I mai 1809 ble han beordret til Berlin av generalløytnant Ludwig August von Stutterheim som ledet undersøkelsen rundt opprøret organisert av major Ferdinand von Schill. I 1812 ble Pirch utnevnt til oberst.

Ved begynnelsen av Preussens deltakelse i den sjette koalisjonskrigen ble han i 1813 brigadekommandant for brigaden fra Øvre Schlesien og kort etter forfremmet til generalmajor. I slaget ved Lützen og slaget ved Hanau utmerket han seg. Under våpenstillstanden sommeren 1813 ble han overført til 2. armékorps under kommando av generalløytnant Friedrich von Kleist. Han deltok i slagene ved Dresden, Kulm og i det avgjørende folkeslaget ved Leipzig 16. til 19. oktober 1813. I folkeslaget ved Leipzig ledet han et angrep av 2. vestprøyssiske infanteriangrep, som tross morderisk kardeskbeskytning lyktes å rykke frem mot bydelen Probstheida.

I 1814 kjempet Pirch under generalfeltmarskalk Gebhard Leberecht von Blücher. Etter fredsslutningen i Paris 30. mai 1814 ble hans brigade stasjonert i Aachen. Ved Napoléon Bonapartes flukt fra Elba og det påfølgende felttoget (de hundre dagene), ble han pålagt kommando over II. prøyssiske armékorps etter generalløytnant Ludwig von Borstell. Han utmerket seg under slaget ved Ligny og slaget ved Waterloo. Før slaget ved Waterloo fikk Pirch også i oppdrag fra generalløytnant August von Gneisenau å avskjære franske styrker under marskalk av Frankrike, Emmanuel de Grouchy ved Wavre. Pirchs styrker var imidlertid for utmattet til det, og franskmennene unnslapp. Ved den andre freden i Paris ble Pirch utnevnt til generalløytnant.

Avskjed og siste år[rediger | rediger kilde]

Gravstøtte på Invalidenfriedhof, Berlin

Våren 1816 søkte han avskjed av helsegrunner. Kong Fredrik Vilhelm III av Preussen avslo søknaden, men etter kuropphold i Aachen var helsen fremdeles dårlig og han fikk innvilget avskjed utpå høsten 1816. Generalløytnant Pirch bosatte seg så i Berlin, omgitt av slekt og venner levde han et rolig liv. Han leste mye og beskjeftiget seg med musikk. Han var mentalt frisk, døde i 1838 og ble begravet sammen med sin bror, på Invalidenfriedhof.

Generalløytnant Pirchs innsats som offiser var omstridt blant hans samtidige. Blüchers adjutant, graf Nostitz, som møtte von Pirch under felttoget i 1815 uttalte følgende: «Han er mer egnet for kommando av mindre enheter, enn det å være i en overordnet posisjon, hvor det kreves at han har overblikk til å se de konkrete hendelser i en større sammenheng.»

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

  • 18. januar 1812 - Den røde ørns orden 3. klasse
  • 19. mai 1813 - Jernkorset 2. klasse for laget ved Lützen
  • 5. september 1813 - Jernkorset 1. klasse for kampene fra 21. til 30. august 1813
  • 1813 - Sankta Annas orden 1. klasse for slaget om Leipzig
  • 24. desember 1813 - Pour le Mérite med eikeløv for slaget om Leipzig
  • 31. mai 1814 - Den røde ørns orden 2. klasse med eikeløv for slaget om Laon
  • 18. juni 1816 - Den røde ørns orden 1. klasse med eikeløv
  • 23. november 1816 - Tillatelse til å bære Institution du Mérite militaire
  • 10. desember 1816 - Tillatelse til å bære Sankt Georgsordenen 3. klasse
  • 27. oktober 1817 - Tillatelse til å bære Æreslegionens storkors

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Léonore database, oppført som Georges Doubislar Louis Pirch de, Léonore LH//2171/35, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]