Genetiske studier av samene
.PNG)
Genetiske studier av samene er genetisk forskning som er blitt utført på den samiske befolkningen i Norge, Sverige, Finland og Russland.
Forskningen viser at samene er en blanding av to folkegrupper; deres Y-kromosomer (som arves fra faren) viser neo-sibirske gener (haplogruppe N-M231) på samme måte som andre folkegrupper som snakker finsk-ugriske språk.
Tilstedeværelsen av haplogruppe I-M253, som knyttes til talende av nordgermanske språk, skyldes en relativt sen innflytelse. Den kommer bl.a. av immigrasjon av svenske bosettere på sørsamisk område i løpet av det 14. århundre. Funnene av haplogruppe R1a, som det er mest av på Kolahalvøya og i Sverige, viser også kontakt med en russisktalende befolkning. Den har sitt opphav i jamnakulturen og tømmergravkulturen i Ukraina.
Samene har også sør-europeiske gener i sitt mitokondrielle DNA (mtDNA) som arves fra moren. Haplogruppene V og U5b er her dominerende. Den nord-asiatiske haplogruppen Z er også tilstedeværende.
En autosom genetisk analyse bekrefter det neo-sibirske opphavet, best representert av de samojediske Nganasanerne på Tajmyrhalvøya ved Nordishavet. Bærerne av dette arvestoffet har ankommet det nordøstlige Europa tidlig i jernalderen (omkring 500 f.Kr.). De «ukrainske» genene utgjør om lag 50% av den samlede genmasse. Dette kan ha kommet fra Kolahalvøya og Kvitsjøen, men også fra den kamkeramiske kulturen i Estland.
Sist, men ikke minst, bærer samene gener (~15%) fra den mesolittiske vestlige jeger-samler kulturen som bredte seg i Europa for 14.000 år siden. Gener fra de neolittiske «europeiske tidlige bønder» utgjør ~10%.
