Fruholmen fyr
| Fruholmen fyr | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Sted | Fruholmen | ||
| Fylke | Finnmark | ||
| Kommune | Måsøy | ||
| Opprettet | 1866 | ||
| Fyrlistenummer | 934500 | ||
| Fyrtårn | |||
| Høyde | 14 m | ||
| Form | Firkantet | ||
| Byggemateriale | Jernbetong | ||
| Fyrlys | |||
| Lyskarakter | Fl W 20s (tema for: white light flashing once every 20 seconds) | ||
| Lyshøyde | 48 m | ||
| Lysvidde | 19 nm | ||
| Status | |||
| Eier | Staten | ||
| Nedlagt | - | ||
| Avbemannet | 2006 | ||
| Automatisert | 2006 | ||
| Vernestatus | Fredet etter lov om kulturminner | ||
 Fruholmen fyr 71°05′37″N 23°59′01″Ø | |||
Fruholmen fyr er et fyr i Måsøy kommune i Finnmark. Fyret ligger på Fruholmen nord for Ingøya, og er verdens nordligste fyrstasjon. Det er også det mest værharde fyret i Norge.
Det opprinnelige fyret i støpejern ble bygd i perioden 1864-1866, og tent første gang 25. august 1866. Det fyrtårnet var 33 meter høyt. Opprinnelig ble fyrlyset drevet med fettolje, men fra rundt 1875 ble det brukt parafin. Fyret fikk telefon i 1931. Fruholmen fyr var det eneste i Finnmark som ikke var okkupert av tyskerne under 2. verdenskrig, men i november 1944 ble den daværende fyrfamilien tvunget til å evakuere fyret, og fyrstasjonen ble bombet og jevnet med jorden.
Et nytt fyr i jernbetong ble bygd etter krigen, og fyret ble tent igjen i 1949. Det nye fyret ble drevet med strøm fra dieselaggregater. I 1963 ble en strømkabel lagt fra Ingøy til fyret, og et radiofyr ble montert året etter. I 1973 ble fyret omgjort til tørnstasjon med bare to mann på vakt, og familiebosettingen på fyret ble avviklet. Fruholmen fyr ble automatisert og avfolket i 2006.
Litteratur
- Ellingsve, Eli Johanne (2012): Ishavsfyr
