Frederick Blesse
| Frederick Blesse | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 22. aug. 1921 Colón | ||
| Død | 31. okt. 2012 (91 år) Melbourne | ||
| Beskjeftigelse | Flygeress, flysoldat, jagerflyger | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Æresgravlunden i Arlington | ||
| Utmerkelser | |||
Fredrik Corbin "Boots" Blesse (født 22. august 1921 i Colón i Panamakanalsonen, død 31. oktober 2012 i Melbourne i Florida i USA) var en amerikansk generalmajor og flyveress. Han ble begravet 22. mars 2013 på Arlington National Cemetery med fulle militære æresbevisninger, offisielt «Flyin West».
Biografi[rediger | rediger kilde]
Han ble uteksaminert fra United States Military Academy i 1945. Han fløy under Koreakrigen og gjennomførte 67 oppdrag med F-51, 35 oppdrag med F-80 og 121 oppdrag med F-86. Under den andre turen i en F-86 ble han offisielt kreditert for å ha skutt ned ni MiG-15 og en La-9.
Da han kom tilbake til USA i oktober 1952, var han USAs ledende jetflyver.
General Blesse forble jagerflyver i praktisk talt hele sin militære karriere. I 1955 vant han Air Force Gunnery Championship, han vant alle seks troféer for individuell ytelse, en prestasjon som aldri siden er tangert. Under Vietnamkrigen var han to omganger i Sørøst-Asia, og på sin første tur i 1967-1968 fløy han 156 kampoppdrag.
I desember 1952 ble general Blesse overført til Nellis Air Force Base, Nevada, der han virket som instruktør.
General Blesse skrev boken No Guts, No Glory. Denne boken er blitt brukt som en basis lærebok i Royal Air Force, U.S. Marine Corps, Chinese Nationalist, Korean Air Force og US Air Force siden 1955. Så sent som i 1973 ble 3 000 eksemplarer sendt til taktiske enheter i felten.
I februar 1956 ble han overført til Randolph Air Force Base, Texas, som sjef for Fighter Divisjon av Crew Training Air Force. General Blesse ble plassert ved 32. Fighter Interceptor-Skvadronen, Soesterberg Air Base, Nederland, i juli 1958, og her fungerte han som base- og skvadronsjef for F-100 Super Sabre, F-102-organisasjonen. Han kom tilbake til USA i august 1961 som medlem av Air Staff, som generalinspektør for Norton Air Force Base, California.
I 1965 ble han valgt til å delta på National War College i Washington, D.C. Under dette oppdraget gikk han på kveldskurs og tok en mastergrad i internasjonale relasjoner ved George Washington University.
Generelle Blesse meldte seg igjen som frivillig, og i april 1967 ble han direktør for operasjoner for 366. Taktiske Fighter Wing ved Da Nang Air Base i Sør-Vietnam. I løpet av dette ett-års oppdraget, fløy han 108 kampoppdrag over Nord-Vietnam og ytterligere 46 i Laos og Sør-Vietnam. Han ble dekorert for tapperhet for å ha hjulpet med å losse bomber fra et brennende F-4 Phantom II-fly under et rakettangrep.
I mai 1968 ble han igjen stasjonert ved Nellis Air Force Base, denne gangen som leder for operasjoner av U.S. Air Forces første General Dynamics F-111-ving, og i juni 1969 ble han dens sjef. I juli 1970 ble general Blesse sjef for den 831. Air Division ved George Air Force Base i California, og deretter sendt for en ny omgang til Vietnam, nå som assisterende direktør for operasjoner for Syvende Air Force, Tan Son Nhut Air Base.
I september 1971 var han assisterende nestleder for operasjoner ved hovedkvarteret for Pacific Air Forces, Hickam Air Force Base, Hawaii, og i mars 1972 assisterende stabssjef for operasjoner. I november 1973 ble han tildelt rollen som senior Air Force-medlem med oppgave å evaluere våpensystemer ved forsvarsministerens kontor.
Generelle Blesse ble i august 1974 utnevnt til assisterende generalinspektør for US Air Force.
Han pensjonerte seg fra USAF 1. april 1975, med mer enn 6 500 flytimer i jagerfly og mer enn 650 timer i luftkamp.
Utmerkelser og dekorasjoner[rediger | rediger kilde]
Hans militære utmerkelser og priser omfatter Distinguished Service Medal; Siver Star med to eikeblad; Legion of Merit med eikeblad ; Distinguished Flying Cross med fire eikeblad ; Broze Star med "V" ; Air Medalje med 20 eikeblad ; Air Force Commendation Medalje med eikeblad ; Hæren Commendation Medal; Purple Heart; og flere utmerkelser fra Republikken Vietnam (Cross og Gallantry med to gullstjerner og National Order of Vietnam, 5. Klasse).
Han fløy mer enn 6 500 flytimer, de fleste i jagerfly inklusive P-40, P-47, P-51 Mustang, P-80, F-86, F-100, F-102, A-7, F-104, F-106, F-4, og F-111, og han rangeres som USAs sjette flyveress.
I 2016 ble han posthumt tildelt The Explorers Club-Medaljen.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- «Biographies». USAF. Arkivert fra originalen 15. februar 2008. Besøkt 1. mars 2008.