Franz Böhme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Franz Böhme
FødtFranz Friedrich Böhme
15. apr. 1885[1]Rediger på Wikidata
Zeltweg[2]
Død29. mai 1947[1]Rediger på Wikidata (62 år)
Nürnberg[3]
BeskjeftigelseMilitært personell, offiser Rediger på Wikidata
Embete
NasjonalitetØsterrike
Nazi-Tyskland
GravlagtFriedhof St. Leonhard[4]
UtmerkelserJernkorsets ridderkors
Det tyske kors i gull
Franz Böhme på Commons

Franz Friedrich Böhme[5] (født 15. april 1885 i Zeltweg i Steiermark i Østerrike-Ungarn, død 29. mai 1947 i Nürnberg) var østerriksk/tysk general under andre verdenskrig.

Han ble etter krigen anklaget for krigsforbrytelser, men begikk selvmord før en eventuell dom.

Böhme ble generalmajor i 1935 og general i infanteriet 1940. Han mottok Jernkorsets ridderkors 1940. I januar 1945 ble han øverstkommanderende for Wehrmacht i Norge.

Böhme var sjef for generalstaben i den østerrikske hæren de første to ukene av mars 1938, og ble overført den 15. mars 1938 til den tyske hæren. Han var sjef for 32. divisjon fra juli 1939 til juni 1940, og sjef for XVIII Arme Korps fra juni 1940 til juni 1944.

I hans tid som øverstkommanderende i Serbia, var tyske styrker involvert i brutal fremferd mot jøder, sigøynere og partisaner. Mot de sistnevnte, langt ut over de ordrer som var gitt av Wehrmachts overkommando (OKW).

Böhme ble alvorlig skadet i en flyulykke med en Fieseler Fi 156 i juli 1944 og ble dermed plassert i øverstbefalendes reserve til januar 1945. Han ble deretter øverstkommanderende for Wehrmacht i Norge og samtidig sjef for 20. bergsarmé fra januar 1945 til mai 1945.

Norge[rediger | rediger kilde]

Hitler utpekte Dönitz som sin etterfølger. Terboven fikk ikke gjennom sitt ønske om å holde Norge for enhver pris. I møte med Dönitz i Flensburg 3. mai fikk general Böhme kommandoen over samtlige tyske styrker i Norge. Dönitz avsatte Terboven. Böhme avviste 5. mai et svensk forslag om at tyske styrker i Norge skulle kapitulere og deretter la seg internere i Sverige. Böhme mente de tyske styrkene i Norge ikke var slått og landet var vanskelig å innta. I meldingen til de tyske soldatene i Norge 7. mai understreket han at de måtte bøye seg for ordren om å kapitulere til alles felles beste. Britene var klar over at de på det tidspunktet ikke hadde nok styrker til å overvinne væpnet tysk motstand i Norge.[6][7](s520-522)

De allierte fryktet at den tyske hæren i Norge skulle nekte å kapitulere og sette opp et fanatisk forsvar på norsk jord. Norge var sterkt befestet og det var stasjonert over 300000 soldater, og det var usikkert om de tyske styrkene i Norge ville overgi seg. Øverstkommanderende i Norge fikk ordre fra den nye rikspresidenten Karl Dönitz om dette. Terboven ble avsatt 7. mai og hans myndighet formelt overført til general Franz Böhme. Böhme mottok kapitulasjonsordren fra Dönitz samme dag kl 21.10.[8]

De tyske styrkene i Danmark, Nederland og det nordvestlige Tyskland kapitulerte for Montgomery på Lüneburger Heide 4. mai.[9] De tyske styrkene i Norge var ikke med i kapitulasjonen på Lüneburger Heide noe som skyldtes uklarhet om inndeling av soner fordi både Storbritannia og USA insisterte på å frigjøre Norge samtidig som sovjetiske styrker hadde frigjort Øst-Finnmark. Avtalen om frigjøringen av Norge ble gjort hos Eisenhower.[10]

Den allierte militærkommisjonen kom med fly til Oslo på ettermiddagen 8. mai.[11] De alliertes kommisjon overleverte kapitulasjonsbetingelsene til Böhme i hans hovedkvarter på Lillehammer sent på kvelden 8. mai.[8]

Tyske styrker ble pålagt å trekke seg ut av viktige byer og militære installasjoner senest 11. mai kl 24.00, og være samlet i avgrensete områder. Böhme godtok vilkårene klokken 1 natt til 9. mai. For å gjennomføre kapitulasjonen i Norge fikk tyske styrker opprettholde sin kommandostruktur, herunder bruke telegraf, radio og et lite antall lette våpen.[8][7](s526)

Fangenskap og død[rediger | rediger kilde]

I mai 1945 ble Böhme krigsfange, og to år senere, i påvente av en rettssak mot ham for krigsforbrytelser under gisselprosessen, blant annet for massemord på serbere,[12] begikk han selvmord ved å hoppe ut av et vindu i femte etasje i Nürnbergs fengsel.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Find a Grave, besøkt 21. mars 2024[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Franz Friedrich Böhme på Store norske leksikon
  6. ^ Mann, C., & Jørgensen, C. (2016). Hitler's Arctic war: the German campaigns in Norway, Finland and the USSR 1940-1945. Pen and Sword.
  7. ^ a b Krigens dagbok: Norge 1940-1945. Oslo: Det Beste. 1984. ISBN 8270101664. 
  8. ^ a b c Skodvin, Magne (red.) (1995): Norge i krig. Bind 8. Oslo: Aschehoug.
  9. ^ Thorne, P. (1992). Andrew Thorne and the liberation of norway. Intelligence and National Security, 7(3), 300-316.
  10. ^ Kiilerich, Ole (1967). Seieren. [Oslo]: Norsk kunstforlag. 
  11. ^ «Redningsmannen i kilt». NRK (norsk). 19.08.2017. Besøkt 2. september 2017. 
  12. ^ Weiner, Hana, Ofer, Dalia, Barber, Anne: Dead-end Journey: the Tragic Story of the Kladovo-Šabac Group, side 145-152, University Press of America, 1996, ISBN 0-7618-0199-5
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Franz_Böhme&oldid=23230608»