Frøavl
Frøavl er dyrking av nyttevekster for å skaffe såfrø for bruk. Dersom avlingsmengden og kvaliteten på avlingen skal holdes på det nivået som høyt foredlede sorter og moderne dyrkingsteknikk gir mulighet for, trengs en planmessig frøavl. For de artene som dyrkes i størst omfang i landet, produseres såfrøet i Norge. Kvalitetskrav til såfrøet og organisering av frøavlen er regulert gjennom forskrift om såvarer som er hjemlet i matloven. Dette regelverket er underlagt EØS-avtalen og følger EUs regelverk.
Definisjoner[rediger | rediger kilde]
Frøavl er en felles betegnelse på norsk produksjon av frø (såfrø) for jordbruks- og hagebruksvekster.
I betegnelsen jordbruksvekster ligger korn, oljevekster og poteter, samt gras, kløver og andre fôrvekster.[1]
I betegnelsen hagebruksvekster ligger en rekke arter innen grønnsaker, frukt og bær, samt blomster, plengras og prydplanter.[2]
Historikk[rediger | rediger kilde]
Før det ble opprettet frøkontrollvirksomheter, var det til dels lovløse tilstander i frøhandelen. I Tyskland var det blant annet fabrikker som produserte «kløverstein» (steiner som var farget som kløverfrø) til å blande inn i frøpartiene for å øke vekten. Professor Friedrich Nobbe i Tyskland så at grunnlaget for svindelen var manglende frøkunnskap og ingen mulighet til å få frøkvaliteten undersøkt. Han startet derfor verdens første frøkontroll-laboratorium i 1869.[3]
I Norge startet landbrukslærer Bastian Larsen opp Haug Frøkontrollstasjon i Vardal ved Gjøvik i 1884. Etter et par år ble stasjonen flyttet til Kristiania og overtatt av Staten i 1899. Senere ble det opprettet flere andre frøkontrollstasjoner, blant annet i Bergen og Trondheim.
Uten et lovverk i ryggen, var det likevel vanskelig å få gjort noe med omsetningen av dårlig såfrø. Et av problemene var at import frø ble omsatt som norsk, men sortene passet ikke i Norge. I 1913 bestemte myndighetene at utenlandsk frø av kløver og timotei skulle farges rødt. Dette hjalp og ordningen med farging varte til ut på 1960-tallet. Det var likevel behov for en lov som regulerte hele såvareomsetningen. Denne kom i 1924[3].
Samme år flyttet Statens Frøkontroll til Landbrukshøgskolen i Ås (NLH, nå NMBU). Fra 1930 ble den tillagt ansvaret for feltkontroll og markforsøk i tillegg til såvareanalyser. Etter en rekke organisasjonsmessige endringer videreføres håndhevingen av regelverket av Mattilsynet og frøkontrollvirksomheten i et eget aksjeselskap, Kimen såvarelaboratoriet AS.
Frøavl av korn – såkornproduksjon[rediger | rediger kilde]
Såkornproduksjon i Norge[rediger | rediger kilde]
Bonden som dyrker korn, kan benytte eget såkorn (såvare) eller han kan kjøpe det i en såvareforretning. Såvaren som omsettes er sertifisert. Det betyr at den er offentlig kontrollert i forhold til bestemte krav. (Ref. Mattilsynets hjemmeside) I Norge var det i 2015 sertifisert produksjon for kornartene bygg, havre og hvete på ca. 250 000 dekar.[4]
Kvalitetskrav til såkornet[rediger | rediger kilde]
Det kreves at såvaren har god spireevne, lite frøoverførte sykdommer og lavt innhold av frø av ugras. Såvaren skal ikke inneholde floghavre. Produksjon av såkorn foregår etter spesifikke regler på grunnlag av en skriftlig kontrakt mellom en såvareforretning og en bonde som produserer såkornet.[4]
Godkjenning av såkornet[rediger | rediger kilde]
Mattilsynet sertifiserer såvaren på bakgrunn av resultater fra en kontrolldyrking av såkornpartiene, kontroll av arealer der såvaren dyrkes på kontrakt og analyser av spireevne og renhet i den ferdige såvaren.[4]
Frøavl av gras og kløver[rediger | rediger kilde]
Frøavl av gras og kløver sikrer frøforsyningen av klimatilpassede sorter til bruk i eng, beite og grøntanlegg over hele landet. Det dyrkes frø av om lag 35 sorter fordelt på femten ulike arter av gras og kløver[5]
Frøavlsforskning[rediger | rediger kilde]
Det er Norsk institutt for bioøkonomi, NIBIO, avdeling Korn og frøvekster, som har nasjonalt ansvar for frøavlsforskningen i Norge. Forskningen foregår på Landvik forskingssenter ved Grimstad, Der har de nærmere 50 års erfaring med dyrkingstekniske frøavlsforsøk og arbeider i nært samarbeid med engvekstforedlerne i Graminor, Norsk frøavlerlag og Norsk Landbruksrådgiving for å oppnå en effektiv og miljøriktig produksjon både i konvensjonell og økologisk frøavl.
Arter i norsk frøavl av gras og kløver[rediger | rediger kilde]
De viktigste artene er timotei, engsvingel og rødkløver. En rekke andre arter har også norsk frøavl for spesielle bruksområder, for eksempel bladfaks for fôrproduksjon på tørkesvak sandjord, kvitkløver for varige og produktive beiter, sauesvingel for hyttetak og revegetering i fjellet. Samlet areal for denne produksjonen var i 2014 ca. 36 000 dekar [5]
Frøavl av grønnsaker[rediger | rediger kilde]
Historikk[rediger | rediger kilde]
Det var først og fremst frøavl på nepe og kål. Etter hvert som klostervesenet kom til landet, ble det tatt i bruk og frøavlet en del urter og andre grønnsakslag. Ut over på 1600-tallet kom erter, bønner og noe senere kålrot, som det også kunne avles frø av hos oss. Frøavlen var likevel tilfeldig og til husbehov, og mye av frøet ble importert. Etter hvert som det ble etablert handelsgartnerier tidlig på 1800-tallet, ble det satt i gang frøavl av mange arter. Særlig aktive var handelsgartneriet Olsens Enke ved Oslo og litt senere Mons K. Fuhr i Grimstad Gartneri. Da første verdenskrig begynte, ble all frøimport stanset. Staten oppnevnte i 1916 en Frøkomité som organiserte en innenlandsk frøavl på de viktigste jord- og hagebruksvekster. Frøavlen ble støttet økonomisk av Staten og fikk ganske snart et svært stort omfang. Som eksempel ble det i 1921 produsert 96 tonn grønnsak- og rotvekstfrø, hvor 45 tonn var turnipsfrø, 17 tonn erter og 15 tonn kålrotfrø. Det ble avlet frø på over 30 ulike grønnsakslag.[6]
Frøavl av grønnsaker i dag[rediger | rediger kilde]
I dag foregår det lite yrkesmessig frøavl av grønnsaker i Norge, unntatt for noen norske sorter av kålrot og nepe samt karve på kontakt med Arcus. Derimot er et det blitt stor interesse for å dyrke frø selv på hobbybasis og på den måten ta vare på gamle sorter. Det er mange grunner til at noen vil avle frø selv. Frø av gamle sorter som vi kjenner og liker, er kanskje ikke å få tak i lengre, og nyere sorter forsvinner også etter hvert fra markedet. En «hjemmefrøavl» av utvalgte sorter er både spennende og faglig utfordrende og gjør hagearbeidet enda mer interessant.[trenger referanse] I tillegg er dette en enkel og sikker måte å ta vare på gamle sorter på, for eksempel ved en organisert frøavl fordelt på «kulturklubber». I samarbeid med Norsk genressurssenter for kulturplanter[7] er det utarbeidet en brosjyre[8] som omtaler frøavl av de fleste grønnsakslagene våre som en hjelp og støtte til de som selv vil avle frø i liten skala i egen hage.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Norsk hagebruksleksikon Bind 1. Aschehoug & Co. 1960. s. 446.
- ^ Norsk hagebruksleksikon Bind 1. Aschehoug & Co. 1960. s. 374.
- ^ a b Statens Frøkontroll (1984). Frøkontrollen i Norge 100 år. Oslo: Landbruksforlaget. s. 110 – 148.
- ^ a b c «Mattilsynets hjemmeside».
- ^ a b Lars T. Havstad og Trygve Aamlid. «Oversikt over norsk frøavl og frøavlsforskning 2013-2014» (PDF).
- ^ Astri Frisak. «Frøavl av grønnsaker og rotvekster». Grøndahl & Søn. Besøkt 4. februar 2016.
- ^ «Norsk genressurssenter». www.skogoglandskap.no. Arkivert fra originalen 4. februar 2016. Besøkt 4. februar 2016.
- ^ Even Bratberg. «Frøavl av grønnsaker» (PDF). Institutt for skog og landskap. Arkivert fra originalen (PDF) 12. desember 2012. Besøkt 4.2.2016.